Jeg ville jo ikke dø – bare stoppe smerte

Det eneste norske ruspasienter er garantert, er en plass i behandlingskø. Jeg holdt selv på å dø i den køen.

Av Patrick Karlsen
Leder, Foreningen for Human Narkotikapolitikk Hordaland
Publisert: Debatt innlegg Bergensavisen 08.12.18

Bare la meg dø. Jeg kan ikke leve med denne smerten lenger, jeg vil bare dø.» Å høre ditt barn si disse ordene må være det verste en som forelder kan oppleve.

Mennesker dør i kø. Jeg holdt på å dø. Jeg endte opp i køen av døende i påvente av behandling. Jeg trodde det var rusen, ikke systemet, som ville drepe meg. Jeg var fylt med selvhat og følelsesmessig smerte jeg ikke visste eksisterte. Kroppen var treg, sliten og svak. Jeg følte at jeg ikke hadde noen lykkelige minner. Jeg hadde prøvd å bli bedre, prøvd poliklinisk behandling og medisinering. Jeg oppsøkte helsevesenet, men følte meg avvist. Jeg er en rusavhengig. Jeg har gjort alt jeg kan. Jeg blir ikke bedre.

Jeg tok min selvforskyldte overdose. Hjertet løper. Magen vrir seg. Jeg vil ikke dø! Jeg ser på helsepersonellet, prøver å puste. Jeg vil ikke dø! Jeg ville ikke at det skulle gå så langt.

Jeg hadde fantasert om selvmord, men tenkte aldri at jeg ville handle på det. Selvmord var en måte å si «fuck you» til verden og det som skadet meg. Jeg kjenner rusen, øynene blir uklar. Helsepersonellet stirrer på meg. Lyden av vinden er det siste jeg vil høre, skuffelse det siste jeg føler. Alt går i svart, men jeg dør ikke.

Når jeg våkner på sykehuset, er jeg overrasket over å være i live. Øyeblikkelig er jeg fylt med tristhet og sinne. Jeg føler meg håpløs og forlatt, men fremfor alt føler jeg frykt. Vil jeg bli straffet? Vil de nekte meg hjelp fordi det gikk så langt? Jeg er dømt til et liv i smerte, lenket fast med min usynlige lenke. Jeg er mislykket, selv det å ta mitt eget liv var mislykket.

Selvmord er ikke et fredelig utfall. Det ødelegger liv, familier og samfunn. Påfører sår som tar generasjoner å helbrede. Folk sier: «Han var sliten,» «Hun har det bedre nå,» «Han ønsket dette selv,» men når du sier dette avviser du kompleksiteten av utfordringene i folks liv, og påfører dem urett. Vi mislykkes i å erkjenne i hvilken grad psykisk lidelse og rusavhengighet kan lede mennesker mot selvmord, og i hvilken grad det ofte kan forebygges.

Det var ikke det at jeg ønsket å dø. Det var ikke det at jeg ønsket å forlate min sønn. Jeg måtte bare gjøre noe som stoppet smerten. Jeg var heldig som overlevde. Heldig å få en ny sjanse til et bedre liv, å få døgnbehandling for mitt skadelige rusbruk, og heldig for at jeg hadde tatt feil. Alkohol var starten, og jeg vekslet mellom rusmidler. Men frykten for en diagnose, for å bli stemplet, stigmatisert var reell. Jeg oppsøkte profesjonelle i et håp om at noen ville se meg og hjelpe meg.

Det hele starter med våre politikere. Politisk insisterer man på at regjeringen har økt satsningen på en rekke områder. Dette er flotte kunngjøringer, men hjelper lite når forholdene ikke bedres. De gir med en hånd og tar med den andre. Vi har ikke kommet noe lengre.

Lange behandlingskøer virker å være normen, tilfeldig omsorg for å holde kostnadene nede. Politikerne ser ikke lidelsene, tar det ikke på alvor. Det er ikke de som må se pasienter i øynene og si: «Jeg beklager, du må vente seks måneder for den behandlingen.» «Jeg beklager at behandlingen din ble avbrutt. Du må bak i køen, selv om din lidelse medførte at du reiste fra sengen.»

Jeg vil at dere politikerne skal manne dere opp. Ikke bare love finansiering av helsetjenester rundt valget. Jeg vil at dere skal gjøre en reell investering i helsetjenestene, forebygge og begynne å lytte til mennesket. Først da er dere i stand til å hjelpe.

De lange ventetidene er ikke bare livsfarlige, det koster pasientene tapt lønn, og samfunnets felleskasse millioner. Skal Norge ha en forutsetning for å overføre pasient til arbeidsliv må politikere alliere seg med oss brukere. Når systemet har for mange pasienter og for få ressurser, faller flere og flere pasienter fra. Bergensklinikkens omorganisering gjenspeiler prioriteringene. Det er business, ikke helse. De kutter i et svekket tjenestetilbud, styrker administrasjonen. Ingen politisk innsats eller pasientsikkerhet. Norge garanterer ikke et helsevesen til alle. Det eneste norske ruspasienter er garantert, er en plass på venteliste. Konsekvensen er at mennesker dør mens de står i behandlingskø.

En ting jeg vet med sikkerhet er at jeg kommer til himmelen når jeg endelig sjekker ut, for jeg har allerede vært i helvete.

Profilbilde av fylkesleder i human narkotikapolitikk
PATRICK KARLSEN FORTELLER ÅPENT OM SIN FORTVILTE SITUASJON HVOR HAN IKKE SÅ EN VEI UT. – JEG TRODDE DET VAR ENESTE LØSNING, MEN JEG TOK FEIL. SELVMORD ER IKKE ET FREDELIG UTFALL.

2 thoughts on “Jeg ville jo ikke dø – bare stoppe smerte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.