Medlemskap

United nations Commission on Narcotic Drugs, Sixty-seventh session, Marsch 18 - 22, 2024, Vienna Austria

Tuesday 19 march

09:10 - 10.00 @ Room MOE05

Exploring responsible legal regulation to promote Human Rights, health and security in Europe

With the risk of new synthetic drugs entering the European markets and the growing influence and violence of organized crime, the need to explore new policy options that can adress these risks is evident and urgent. This side event will aim to discuss new drug policies that adress the emerging drug policy challenges in Europe, and the importance of facilitating a broader public conversation on these matters.

Introductory remark by:
Ann Fordham (IDPC)

Pieter Walinga, City of Amsterdam (NL)

Jindric Voboril, National drug policy coordinator (CZ)

Johan Wicklen, reporter and author (SE)

Arild Knutsen, director and drug user activist

Moderator:
Marie Nougier, head of research and communications (IDPC)

Organized by:

The Norwegian Association for Humane Drug Policy

With the support of:

Czechia

Germany

Office of the United Nations High Commissioner  for Human Rights (OHCHR)

Amnesty International

International Drug Policy Consortium (IDPC)

International network of People who Use Drugs (INPUD)

Event organization by:
John Melhus, The Norwegian Association for Humane Drug Policy

Here is the full program of this years CND

Facebook-event:
Exploring responsible legal regulation to promote Human Rights, health and security in Europe

Aftenposten 11. mars 2024: Hvorfor er legalisering av cannabis et ikke-tema i Norge? av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Andreas Slettholm tror den ruspolitiske vinden over Vesten begynner å snu. Den tiltar derimot i styrke.

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm skriver om Tysklands legalisering av cannabis og spør hvorfor det er et ikke-tema i Norge. Det er et betimelig spørsmål. Debatten om legal regulering er faktisk blitt hysjet ned de seneste årene, av dels legitime grunner. Det lå nemlig an til gjennomslag for en avkriminalisering, som ikke må forveksles med legalisering. Da handlet det om hjelpeaspektet overfor brukerne og avstigmatisering.

Som Slettholm påpeker, er blod, drap og lidelse innbakt i den illegale økonomien. Kripos publiserte 22. februar en rapport om at Norge står i fare for å bli et transittland for narkotika, med organiserte kriminelle grupperinger som kan forsyne det nordiske og europeiske markedet.

Det er særlig marokkanske, albanske og svenske nettverk som gir grunn til bekymring. De er kjent for omfattende narkotikavirksomhet og voldsoppdrag, de har gode kontakter med kokainkartellene i Sør-Amerika og direkte koblinger til Oslos gjengmiljøer.

I Sverige pågår en gjengkrig om dominans på narkotikamarkedet som omfatter vold, trusler, skytinger og eksplosjoner. Rundt 14.000 personer anses av svensk politi å være aktive i det justisminister Gunnar Strömmer betegner som en systemtruende kriminalitet. Vitner bankes til taushet, sosialarbeidere trues, og politiske partier infiltreres.

Trussel mot folk og samfunn

I flere europeiske land begynner kriminelle grupperinger å utgjøre en trussel, ikke bare mot enkeltmennesker og lokalsamfunn, men også mot demokratiet.

Belgias justisminister lever i skjul med familien etter å ha blitt truet på livet av kokainbaroner. I Rotterdam skjer ukentlige bombinger midt i vanlige boområder, og flere drap har rystet Amsterdam den siste tiden. De er begått av ungdom fra dårlige kår mot så store summer bare narkobaroner kan lokke med.

Andreas Slettholm tror den ruspolitiske vinden over Vesten begynner å snu. Den tiltar derimot i styrke. Tyskland følger etter både Malta og Luxemburg, og denne uken ble det kjent at mektige krefter i Tsjekkia ønsker å kopiere Tysklands modell.

Kokaintsunami

I dag lever 600 millioner mennesker i stater med lovlig cannabis og snart ytterligere 100 millioner europeere. Dessuten har kokaintsunamien over Europa ført til planer om legal regulering av ytterligere rusmidler. Blant dem som tar til orde for dette, er Amsterdams ordfører, som får støtte fra deler av Nederlands regjering. Den sveitsiske hovedstaden Bern er alt i ferd med å utvikle en pilot for lovlig kokainsalg.

Og så er det ikke riktig at reformen i Portugal har fått dårlig rykte. Derimot er den feilaktig påført et dårlig rykte. Aftenposten skrev i september 2023 at da Portugal avkriminaliserte narkotika, virket det lenge som en suksess, men så gikk det galt.

Det var helt andre årsaker bak de økte utfordringene i Portugal. En økonomisk krise hadde ført til midlertidig kutt i støtten til skadereduksjonstiltak og behandling. Uansett står Portugals reform stadig som et fyrtårn for Europa, og situasjonen er stadig langt bedre der enn i resten av Europa.

Les artikkelen i Aftenposten her.

Avisa Oslo 10. mars 2024: Et uunnværlig tilbud som berører oss alle av Marino Jonassen, Foreningen for human narkotikapolitikk.

I min vei mot bedring spilte Sverre Eika en uerstattelig rolle, skriver Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Sverre Eika hjalp meg da jeg trengte hjelp til å starte min vei mot det livet jeg selv ønsket å leve. Dette gjorde han ved å gi meg en tablett av et slag slik at abstinensene mine stoppet, slik at jeg kom meg på avrusning. Jeg har mange venner som i dag lever takket være Eikaklinikken og som nå har livsglede, livskvalitet, bedre psyke og ikke minst fysisk helse.

Eikaklinikken berører oss alle. De som benytter seg av tjenestene deres er ikke bare pasienter, de er våre nærmeste; våre sønner, døtre, fedre, mødre, fettere og kusiner.

Hovedpoenget mitt er enkelt: Eikaklinikken er et ettertraktet og nødvendig tilbud. Mange av dem som oppsøker klinikken har tidligere blitt avvist av fastleger eller har ikke funnet den rette hjelpen i andre instanser som eksempelvis LAR.

Eikaklinikken representerer et lavterskeltilbud som er unikt i Norge, og med den lange køen av pasienter som søker deres hjelp, er det åpenbart at dette tilbudet er livsnødvendig.

Eikaklinikkens fokus på individuelle behov og medmenneskelighet, og med sin helhetlige og verdige tilnærming til behandling har vist seg å være effektiv og verdifull for mange, akkurat slik Sverre Eika ønsket.

La meg dele historien til min venn Janne Bøhmer Killingstad, en person som Eikaklinikken har hjulpet betydelig. Hun og kjæresten Rolf våkner nå opp friske, kan gjøre det de brenner for, og de føler seg som fullverdige borgere. Deres kjærlighet blomstrer på klinikken, og de kjemper sammen for å sikre at Eikaklinikken består.

Eikaklinikken er ikke en klinikk som uforsvarlig bare skriver ut medisiner og gir et vennlig klapp på skulderen med «Værsågod, kos deg». Selv om det for mange muligens oppfattes sånn.

Eikaklinikken er en skaper av håp, en vei til bedring og et fellesskap som omfavner og støtter. Vi må stå sammen for å sikre at Eikaklinikken fortsetter å berike liv og hjelpe de som trenger det mest.

Vi må bevare Eikaklinikken og dens uvurderlige bidrag til samfunnet vårt. Uansett grunn, så MÅ Eikaklinikken bestå. Mennesker lever på grunn av Eikaklinikken, de lever et bedre liv, et liv de selv ønsker, med frihet. De sparer deg og meg for traumer, samfunnet spares for traumer.

Tusen takk til Sverre Eika for at du hjalp meg da jeg trengte det aller mest. Kanskje det er nettopp derfor jeg sitter her og skriver dette innlegget?

Les innlegget på Avisa Oslo her.

Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.

Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.

John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen. 

– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt. 

For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN. 

– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering. 

Møte med Bent Høie

Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med. 

Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.

Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring. 

Søkte om rådgiverstatus i FN

En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke. 

– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN. 

John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.

– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.

De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller. 

I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.

– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John. 

– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om. 

Diskriminering

Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John. 

– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig. 

Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land. 

– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold. 

– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han. 

Oppvekst i Kenya

Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler. 

– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra. 

Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere. 

– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det. 

Cannabis blant kaffeplantene

På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.

John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.

– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.” 

Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag. 

For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen. 

– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen. 

Tøff retur til Norge

Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere. 

– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han. 

På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år. 

– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da. 

Det er nå 25 år siden. 

I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han. 

– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.

Med og uten rus

John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro. 

– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han. 

Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag. 

I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor. 

ADHD-diagnose

Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass. 

– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen. 

John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.

– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han. 

På tide med avkriminalisering

Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler. 

– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned. 

John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet. 

– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg. 

Ikke frislipp, men regulering

Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken. 

– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger. 

Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet. 

– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet. 

Sterkt engasjement

John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet. 

– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.

Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han. 

– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken! 

Rusfeltets hovedorganisasjon 28. februar 2024: I dag åpner Natthuset i Bergen, av Torhild Kielland.

Så langt vi kjenner til er det ingen andre steder i Norge eller Norden du finner et brukerstyrt tilbud for mennesker med rusmiddelproblemer, som trenger akutt overnatting. 

- Dette e bare banebrytende ... Og så utrolig spennende. Huset Bergen åpner Natthuset. E så stolt av å jobbe med så mange utrolig dyktige mennesker.
Morten Sommerbakk på sin Facebook-side, erfaringskonsulent for Huset Bergen og leder for FHN Vestland

Onsdag 28. februar klokka 22.00 åpner Natthuset dørene for første gang. Natthuset, som har adresse i Kong Oscars gate 90 i Bergen, har tidligere vært både aldershjem og overnattingstilbud for fattige tilreisende. En hel gjeng av frivillige dugnadsfolk har vært i sving de siste dagene for å få alt ferdig. 

Huset Bergen står bak tilbudet og åpner Natthuset i tett samarbeid med Bergen kommune. Dette er virkelig en gladnyhet for Bergen som i følge TV2 har hatt massive boligproblemer for sine innbyggere med rusmiddelproblemer. 

- Vi er stolt og glad - dette er et sårt tiltrengt tilbud. Samtidig er det løft ut av fattigdom for flere - både ansatte på Huset og Natthuset, sier leder av Huset Bergen Marianne Cook Pierron på sin Facebook-side. 

Huset Bergen er et brukerstyrt hus for personer som sliter, eller har slitt med rus. Det er ikke krav om at du må være rusfri for å bruke tilbudene.

Vi gratulerer så mye med viktig arbeid. Stor respekt for arbeidet som er lagt ned og ambisjonen om å gjøre hverdagen bedre for folk som står i vanskelige livssituasjoner. Vi ser fram til å høre hvilke erfaringer Natthuset gjør seg.  

Les artikkelen på rusfeltet.no her.

Rusfeltets hovedorganisasjon 28. februar 2024: Forebygging og straff - nytt møte med Politidirektoratet, av administrasjonen i RHO og styremedlem Arild Knutsen.

Nøyaktig et år har gått, siden vi sist var invitert til Politidirektoratet for å få orientering om arbeidet knyttet til rolleforståelse og politiets virkemidler i forebygging - og virkemidler i møte med rusbrukende innbyggere. 

Vi fikk en grundig orientering om status på konsekvenser, innstramminger, økt internkontroll og nye obligatoriske opplæringskurs i kjølvannet av blant annet Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger. Etisk dilemmatrening og en rekke nye konkrete tiltak skal sikre normene for hvilken rolle tjenestepersoner i politiet opptrer i. 

Administrasjonen i RHO mener det er svært betryggende at dette arbeidet følges så godt opp.

Kjernen er todelt; 

  1. at politiets reaksjon må stå i forhold til lovbruddet; forholdsmessighet
  2. at politiet må etterleve nye nasjonale retningslinjer, knyttet til deres forebyggende funksjon. Med andre ord; å tydeligere skille forebygging fra straffesporet.    

Det var Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO), Actis og Preventio som var invitert. Fra RHO stilte leder Jan Gunnar Skoftedalen, styremedlem Arild Knutsen og rådgiver Torhild Kielland. 

Det er svært gledelig å se hvordan Politidirektoratet har omfavnet kunnskapsgrunnlaget knyttet til forholdsmessighet og rusbruk.

Politidirektoratet deltar i et tverrsektorielt samarbeid i rusforebyggende arbeid blant barn og unge ledet av Helsedirektoratet. Det er sju direktorat som skal utrede forslag til tiltak for bedre tverrsektoriell samarbeid i det rusforebyggende arbeidet. Oppdraget er gitt av Helse- og Omsorgsdepartementet i august 2023.

Det er etablert en arbeidsgruppe fra de ulike aktørene og de har fått frist til å levere rapport til departementet 1. juli. Vi antar konklusjonene fra arbeidsgruppa vil bli sentrale i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. En reform som har blitt utsatt flere ganger. Det er ukjent når reformen skal publiseres. 

Tok brev på alvor

På møtet i mars 2023 overrakte Arild Knutsen et brev til politidirektøren på vegne av RHO's nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. I brevet tok organisasjonene opp alt som har skjedd i kjølvannet av rusreformen og etterlyste dialog og beskyttelse ved åpne russcener.

På møtet 27. februar 2024 fikk vi se at flere av punktene var tatt inn i de nye retningslinjene for politiets rusforebyggende arbeid. 
Vårt nettverk ble hørt!

Det kom også en ny invitasjon fra Politidirektoratet om å komme med innspill til de nye retningslinjene. Spesielt med tanke på hvordan politiet kan bli bedre på forebygging i samarbeid med andre etater og hjelpetjenester. I tillegg ble vår ide om å skape jevnlige dialogmøter, gjerne også lokalt og på flere nivåer, tatt godt imot. Målet er at det gode arbeidet som skjer på ledelsesnivå raskere skal får konsekvenser for arbeidet ute i distriktene.

Vi takker for et godt og konstruktivt møte og ser fram til videre samarbeid!

Les artikkelen på rusfeltet.no her.

Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.

Manglende samhandling

Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.

På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.

I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.

Umenneskelig krav

Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.

Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.

Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.

Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.

Rammet av de samme holdningene

I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.

Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.

Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.

Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.

Den største svikten

Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»

Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.

Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.

Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.

Les artikkelen i Aftenposten her.

16. februar 2024: Rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Det viser rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», som NIM - Norges institusjon for menneskerettigheter lanserer i dag.

Rapporten baserer seg på dybdeintervjuer med 17 personer med rusavhengighet, som forteller om hvordan de har opplevd møtet med offentlige tjenester. I tillegg har NIM intervjuet helsepersonell, politiansatte og brukerorganisasjoner som har utfylt bildet.

Undersøkelsen avdekker flere alvorlige forhold. Særlig gjelder det de beskrevne opplevelsene med avvisning fra helsehjelp når tjenestene har blitt kjent med rusavhengigheten. Dette oppfyller i liten grad menneskerettslige krav til forholdsmessighet. Det sa NIMs direktør Adele Matheson Mestad til TV2 i går.

Undersøkelsen viser at flere av informantene opplever seg diskriminert og stigmatisert av helsevesenet, politiet og andre offentlige tjenester. Informantene forteller om støtende kommentarer, dårlig behandling og avvisning fordi de er rusavhengige.

TV2 kaller rapporten en sjokkrapport og i morges var Adele Matheson Mestad, statssekretær Ellen Rønning-Arnesen og FHNs Arild Knutsen i samtale om rapporten på TV2 Nyhetskanalen og senere på lanseringsseminaret hos NIM.

Rapporten kan leses her.

Les mer om rapporten og lanseringsseminaret her:
Rusfeltets hovedorganisasjon.
Fransiskushjelpen.

Hamar Arbeiderblad 12. februar 2024: Pernille frykter for ektemannens liv, av Syver Grønbakken.

Han sliter psykisk, og i lang tid har han gått på piller. Nå har situasjonen blitt verre enn noen gang, etter at de såkalt stemningsstabiliserende legemidlene ble trappet ned av legene.

Pillene er erstattet med alkohol og piller som Hallvard kjøper inn sjøl for å roe ned følelsen av angst. Han ser på det som eneste utveg for å få hverdagene til å gå rundt.

– Vi har vært i utallige møter med LAR, hvor følelsen er at vi blir avfeid av deres representanter. Vi har opplever at de ikke ønsker å snakke med oss lenger. Hallvard har prøvd absolutt alt for å bli friskere, men han trenger at LAR stiller opp for ham.

Pasientombudet er blitt koblet på saken.

I behandlingsplanen fra 23. mars 2023 skriver Sykehuset Innlandet:

«Vi mener så absolutt at tilbudet vi gir er forsvarlig og til det beste for pasienten.»

Ved avhengighet til benzodiazepiner hos pasienter i LAR anbefales psykososial behandling og nedtrapping av benzodiazepiner. Målet med dette er at pasienten avslutter bruken av disse midlene.

Flere brukerundersøkelser har avdekket opplevelse av manglende tillit, misnøye og lav grad av medvirkning blant LAR-pasienter.

I den reviderte retningslinjen er det derfor lagt vekt på at pasienter i LAR skal gis høy grad av medvirkning i en helhetlig og koordinert rehabilitering».

Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, har delt sitt syn på LAR gjentatte ganger i nasjonale medier. Dette sier han til HA:

– Jeg mener dette er mer et system snarere enn individuell behandling. Folk opplever ikke bestandig å få det som er best for dem, ettersom det er strengt regulert av forskrifter og retningslinjer. Det ble en forbedring i retningslinjene i fjor, men kom først etter mange år hvor disse var utdaterte. I LAR er det etablert en kultur for å være veldig "ovenfra og ned". Det er preget av en helt irrasjonell vrangvilje som gjør at mange føler for å stange hodet mot veggen når de prøver å si hva de trenger, mener han.

Når det kommer til ivaretakelse av pasienters sikkerhet og interesser, har lederen en klar formening.

– Mangelen på vilje til å lytte til disse er helt skrikende. Når det er snakk om medisiner er pasientene helt avhengige av å bli hørt for å få best mulig funksjon av behandlingen. Det er klart at dette skal gjøres innenfor noen rammer, men når de konsekvent sier nei på grunn av regalpapirene, kommer de veldig til kort med gode resultater av behandlingen.

Les hele artikkelen her.

Oslo, 5. - 7. februar.

Faglig forum for helse- og sosialtjenesten arrangerte kongressen Rus og psykisk helse - 2024, 5. - 7. februar. På hjemmesiden står det at RUS OG PSYKISK HELSE – 2024 er kongressen for alle som arbeider innen ROP-området, -både i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten, i DPS’ene, i poliklinikkene, i spesialavdelingene, innen forskning og utdanning og alle som er involvert på brukersiden.
Men kongressen retter seg også mot områdene oppvekst, skole, arbeid og bolig.

ROP-feltet engasjerer mange fagfolk på den ene siden, og forventningsfulle brukere, pårørende og familier på den andre siden.

Årets program var spekket av spennende innledere og interessante temaer. Kongressen hadde over 300 deltakere fra hele landet. Foreningen for human narkotikapolitikk stilte på en plenumssesjon og et parallellseminar.

Plenumssesjonen hadde tittelen: Hva er en god og verdig ruspolitikk?
Hva mangler vi i dagens rusfelt?
– i kommunehelsetjenesten
– i spesialisthelsetjenesten
Hva er en solidarisk og human ruspolitikk?

Innlederne var:
Partileder Erna Solberg  (H), stortingsrepresentant Even. A. Røed (Ap),
leder Lars Lien, Norsk psykiatrisk forening og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Ordstyrer:
Anne-Lise Kristensen

Parallellseminaret hadde tittelen: Feltarbeid
Rus og psykisk helse i kommunehelsetjenesten, utfordringer, samarbeid og teamutvikling.

Innlederne var Ola Svantorp-Tveiten, Oslo kommune - Velferdsetaten, Erik Ugland, leder for Enhet åpne rusmiljø ved Sentrum politistasjon og Tonje Jevari, daglig leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

crossmenu