Marino Jonassen sier at en telttur ble starten på et liv der jakt etter rus ble det viktigste. Foto: Simen Loholt

Marino Jonassen i FHN Nord portrettintervjues av iHarstad 09. november 2020, basert på sitt engasjement for rusavhengige. Her gjengis deler av intervjuet. Hele intervjuet kan leses her.

Marino var 13 år da han ruset seg for første gang: – Vi tok alt vi kom over

Marino Jonassen dro på avrusning første gang etter han kollapset foran foreldrene. Siden ble det flere besøk på mange forskjellige klinikker.

iHarstad har ved flere anledninger publisert kommentarer og innlegg fra Marino Jonassen. For at leserne skal få et bedre bilde av hvorfor han har et sterkt engasjementet for å hjelpe rusavhengige forteller vi nå hans historie.  

Falt mellom to stoler

Marino Jonassen kom til en desemberdag i 1983 og vokste opp på Bøler i Oslo. 

– Jeg hadde en fin oppvekst, og jeg kan huske mange fine somre i Harstad og Finnmark, hvor jeg hadde familie. Jeg gikk på skole og hadde mange venner, men jeg var en urokråke og ikke spesielt skoleflink. Jeg havnet også mellom to stoler. Jeg var ikke nok rampete til å få ordentlig aksept blant de rampen, men heller ikke flink nok til å havne sammen med de snille. 

Ville finne plassen sin

Som 13-åring ønsket Marino å finne plassen sin, og den plassen var sammen med de store gutta. 

– For en 13-åring var det utrolig kult å henge med 16-17-åringer. I min verden var de voksne. Vi satt på bergene i helgene og drakk øl. De så meg for den jeg var, og hos dem fikk jeg den aksepten jeg søkte. Det føltes godt å ha en tilhørighet. 

Marino var en nysgjerrig ungdom, og ryktene om hasj, og hvor fantastisk det var førte til en telttur. Det var en telttur som skulle bli starten på hans liv hvor jakten etter neste rusen ble det som var viktigst. 

– Hasj var utrolig lett å få tak i. Alle kjente noen, som kjente noen som kunne skaffe stoffet. Vi var en gjeng som sammen hadde lyst til å prøve, og derfor bestemte vi oss for å dra på telttur. På teltturen skulle vi prøve for første gang. 

– Det var helt fantastisk. Det ga meg en ro som jeg ikke hadde følt før, og det føltes godt.

Etter ungdomskolen reiste Marino til sørlandet hvor han begynte utdanningen for å bli mekaniker. Det ble et år med mye rus og dårlige karakterer. Året etter var han tilbake i Oslo. 

– Da jeg kom tilbake søkte jeg meg til miljøet hvor jeg visste det var mulig å få aksept og rus. Hasjen var ikke lenger nok, og jeg begynte å eksperimentere med piller. Rohypnol var lett å få tak i og veldig billig. Jeg så det ikke selv, men det var da det begynte å gå nedover for meg. 

På den tiden bodde Marino fremdeles hjemme, men han var flink å skjule aktiviteten sin for foreldrene. 

– Jeg hadde en deltidsjobb som finansierte rusmisbruket mitt. Innerst inne tror jeg foreldrene mine visste hva jeg drev på med. Det blir slik i mange tilfeller. Foreldrene vet hva som foregår, men sannheten blir for vond, så de velger å leve i fornektelse. Begynner man å stille spørsmål kan man få svar man helst ikke vil høre.  

Brukte alt de kom over 

Etter videregående fikk Marino seg jobb som telefonselger, men livet handlet mest om å finne den neste rusen. 

– Vi puttet i oss hva enn det skulle være. Kokain, amfetamin, extacy. Var det tilgjengelig, og ga oss en rus, så tok vi det. Jeg så ikke på meg selv som rusavhengig da, selv om rusen var det som var viktigst. Jeg husker jeg tok bussen forbi Toto-bua, nede på plata, hvor de som jeg så på som narkomane hang. De som skøyt heroin. De var narkomane, ikke jeg. Jeg hadde jo jobb, jeg hadde jo alt under kontroll. Sannheten var nok en helt annen. 

Så kom kvelden hvor det for første gang holdt på å gå galt for Marino. Etter en lang fest dro Marino hjem. I gangen, foran foreldrene, kollapset han på gulvet. Han var da 18 år.

– Jeg vet ikke hvor mye jeg tok den kvelden, eller hva jeg tok. Det eneste jeg vet var at jeg gikk i bakken. Hvor lenge jeg var borte vet jeg heller ikke. Da jeg kom til meg selv igjen, skjønte jeg at jeg hadde et problem. Jeg sjekket inn for første gang på et rehabiliteringssenter.

– Jeg havnet på Veksthuset i Oslo. På den tiden kjørte de en veldig militær linje der. Vi ble ropt og skreket til. Jeg trivdes overhodet ikke, og følte ikke at behandlingen hjalp. Sammen med en annen stakk vi der ifra. Den kvelden injiserte jeg amfetamin for første gang, og det føltes herlig. Jeg hadde truffet bunnen, og nå begynte jeg å grave. 

For Marino var det lett å skaffe seg jobb i hovedstaden, men han klarte aldri å holde på dem. 

– Det var mangel på arbeidskraft, og jeg hadde aldri noen problemer med å skaffe meg jobb. Det var bare det at jeg aldri klarte på å holde på dem. Jeg stjal fra butikken, jeg stjal fra kassa, dukket ikke opp på jobb. Alt for å ruse meg. Til slutt var det ingen som ville ha meg. Jeg hadde brukt opp alle sjansene mine for å få meg en vanlig jobb. 

Marino havnet der han aldri trodde han skulle ende. Som rusavhengig. Den festglade ungdommen som satt på bussen med hodet full av tanker om de tingene han ikke var, og så på de rusavhengige på plata. Ungdommen som mente han hadde full kontroll, var nå en av de som jaktet på den neste dosen. Flere instutisjoner ble besøkt, men aldri lenge. 

– Jeg var naiv og trodde det var et enkelt problem å fikse. Jeg hadde jo lyst å bli rusfri, jeg bare visste ikke hvordan jeg kunne jobbe for å bli det. Jeg trodde det bare var å møte opp på senteret, så var problemet løst. 

Den ene overdosen etter den andre 

Heroinet kalte på han hele tiden, og han har ikke tellingen på hvor mange overdoser han har hatt. 

– De fleste gangene var det inne på det som da ble kalt sprøyterommet. Det var nært legevakta, så der var det trygt. Når man tok en overdose fikk man satt motgift. Motgiften gjorde at det ikke var mulig å ruse seg på noen timer, så når man ble vekket til live var det ofte med sinne fordi rusen var ødelagt, og det var mange timer til neste gang man kunne ruse seg. 

Rusen førte til et avstumpet følelsesliv, tvangsinnleggelser, og psykoser. På grunn av alle avbrutte forsøkene på å bli rusfri fortalte NAV at nå må de sette ned foten. De måtte tenke nøye om hvordan de nå skulle gå frem for å finne en løsning.  

– Det skremte meg å få den beskjeden fra NAV. Jeg var inne i et bunnløst mørke. Hele verden var mørk og kaotisk, men beskjeden fra NAV gjorde noe med meg. Hva skulle skje nå, når til og med NAV hadde gitt meg opp? Distriktspsykiatrisk senter ville heldigvis gi meg en sjanse til. De hjalp meg med en plass på Tyrili i Folldal, et rehabiliteringssenter jeg tidligere hadde besøkt, og hvor jeg hadde trivdes.

Tanker om å ruse seg ihjel

Dessverre var det lang ventetid for å få plass på Tyrili. Ventetiden ble selvsagt brukt til å ruse seg.

– Jeg var så langt nede at tanken om å bare ruse seg ihjel var til stede. Jeg slo meg til ro med at det var en utvei det også. Heldigvis førte en rusutløst psykose til at jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk og tvangsavrusning. Der fikk jeg også beskjed om at det kun var uker til jeg skulle inn til Tyrili. Jeg bestemte meg der og da for å gjøre et forsøk, et siste forsøk, et ekte forsøk. 

– Tvangsavrusningen var det verste jeg noen sinne har vært med på. Se for deg en fyllesyke. Gang det opp med en million, så er du kanskje i nærheten av hvordan jeg hadde det. Jeg ville bare rømme. Jeg hadde abstinenser og ville bli kvitt dem. Jeg klarte å si til meg selv «bare en time til, hold ut en time til så kan du dra». Etter timen gjorde jeg det samme på nytt. «En time til, bare en time til, så kan du dra». Slik fortsatte jeg, og timene ble til dager, og dager til uker. Etterhvert begynte det å bli lettere.

Ingen grunn til å være i Oslo

Vel inne på Tyrili begynte behandlingen

– Jeg hadde besøkt utallige klinikker før, men for første gang var jeg bestemt. Jeg skulle klare det. Jeg skulle bli rusfri. Jeg skulle gjøre alt de ba om. Det var turer i skog og mark, og mange timer med psykolog og psykiater. Det funket. Jeg ble bedre.

I starten av behandlingen måtte Marino skrive opp tre drømmer han hadde. Drømmene han noterte var: Jeg vil flytte nordover. Jeg ville jobbe for å forbedre livene til rusavhengige. Jeg vil ha et godt liv. 

– Jeg så ingen grunn til å være i Oslo lenger. Jeg assosierte byen med kun negativitet. Nord, hvor jeg hadde tilbragt somrene virket mer forlokkende. Jeg sa opp leiligheten min i Oslo og solgte alle tingene mine. Jeg fikk bo på Tyrili til jeg hadde skaffet meg bosted i Harstad, og følte meg klar til å forlate.  

32 år gammel flytte Marino til Harstad. 19 år etter han først begynte å ruse seg. Men hva skulle han gjøre her, hva skulle han finne på?

– Jeg gjorde det jeg kunne for å holde meg i aktivitet. Var det noen som trengte frivillig mannskap stilte jeg opp. Jeg prøvde meg med mer skolegang. Det gikk ikke. Heldigvis hadde jeg en suveren kontaktperson i NAV som hjalp meg til Inko. Derifra gikk veien som tilkallingsvakt på rus og psykiatritjenesten. Under intervjuet ramset jeg opp alle de tingene som til vanlig ville ha skremt vannet av en hver arbeidsgiver, men som passet perfekt i for denne jobben. Tilkallingsvikar ledet til sommerjobb som igjen ledet til fast stilling. 

Jobber for en human narkotikapolitikk

Marino har jobbet mye for de rusavhengige, og er for tiden tillitsvalgt i foreningen for human narkotikapolitikk, avdeling nord. 

– Jeg ønsker en rusreform fordi den nåværende narkotiakapolitikken er lite hensiktsmessig når det kommer til å hjelpe unge mennesker og rusavhengige som ønsker seg ut av rusavhengighet. Samtidig skal de som ønsker å være i den situasjonen, få lov til det uten stigmatisering, fengsling og bøter. Jeg ønsker en holdningsendring til hvordan samfunnet ser på de rusavhengige, og hvordan de blir sett på av behandlingsapparatet.  

Hva om telturen ble avlyst?

Marino har tenkt mye på hva som hadde skjedd om han ikke dro på den skjebnesvangre teltturen. 

– Hva om det hadde regnet den dagen, og teltturen ble avlyst? Hvordan hadde livet sett ut da? Sjansene er til stede at jeg fremdeles hadde endt opp som rusavhengig. Det jeg vet er at jeg er utrolig takknemlig for alle som har hjulpet meg på veien, og ikke gitt meg opp. Alle tre punktene jeg skrev når jeg sjekket inn på Tyrili har gått i oppfyllelse, så i dag lever jeg faktisk drømmen.