iHarstad.no 28. mars 2022: Marino reddet institusjonen som hjalp han til å bli rusfri: – Jeg var et umulig prosjekt, av Hanne Gideonsen.

Nå skal det feires at det unike behandlingsstedet ble berget. Marino vil ha en bit av Harstad på programmet.

Marino Jonassen har for lengst gjort harstadværing av seg. Med stort engasjement for rusavhengige har han markert seg som en tydelig stemme for en mer human narkotikapolitikk.

Nylig var han også sentral i kampen for å bevare Frankmotunet – et annerledes og unikt behandlingstilbud i Folldal. Her fikk han selv den hjelpen han ikke helt trodde han var mottakelig for, og da beskjeden fra Tyrilistiftelsen kom om at senteret skulle legges ned, tok han opp kampen.

Sammen med Cecilie Keiseraas - en annen tidligere frankmotuning - opprettet han Fracebook–gruppa "La Frankmotunet leve! Frankmo redder liv." I skrivende stund er det over 17.000 medlemmer i gruppa.

Og kampen, den vant de.

– Det føltes veldig bra. Vi har snakka mye om det, også med de som jobber der, at vi trodde aldri rollene skulle bli snudd. De kjempet for oss, og nå var det vi som tok opp kampen for dem. For arbeidsplassene deres, sier Marino.

– Det føles godt å gi noe tilbake.

Den 27. august blir det derfor storstilt feiring på Frankmotunet - for store og små, med leker og artister, sier Marino. Nå trenger han hjelp til å fylle programmet.

– Så syns jeg jo det hadde vært veldig hyggelig – siden jeg bor her oppe i Harstad – at det kom noen artister fra Nord-Norge. Det er jo bare rett og rimelig når dere har lånt meg, sier han spøkefullt.

– Vi har ikke så mye penger å by på, men jeg håper likevel at noen ser verdien i å bidra.

Marino forteller at han har vært frivillig på Bakgården mange ganger. Drømmen er kanskje at noen av artistene som har spilt der ser bønnen hans og stiller opp. Men uansett skal det bli storstilt feiring i august.

Men hva er det egentlig med Frankmotunet som er så verdt å kjempe for?

– Det høres veldig klisjé ut men det Frankmotunet handler om for meg er kjærlighet, vennskap og familie, sier Marino, og forteller om et behandlingssted der ansatte med familier bor sammen med de som er inne til behandling.

– Du kunne bli med dem hjem, og de tok oss med på turer utenom arbeidstid, uten lønn. Vi fikk bli kjent med dem og familiene, og ble inkludert i livene deres.

På samme måten beskriver han Folldal. Her fikk de som var på Frankmotunet rabatt på den lokale sportsbutikken, og alle hilste på dem og møtte dem med høflighet og respekt.

– De møter deg som et menneske, og det er faktisk ganske uvant for mange.

En annen årsak til at Frankmotunet skiller seg fra mange andre behandlingstilbud, er plasseringa. Frankmotunet ligger langt inne i skogen, og med bare én buss om dagen som knytter deg til verden utafor er det vanskelig å stikke av når trangen melder seg.

– Det øyeblikket der du tenker "nå stikker jeg" - da kan du ikke bare stikke. Du får tid til å tenke deg om en ekstra gang.

Selv om det er mange andre behandlingssteder i landet som gjør en god jobb, og selv om Marino har vært innom flere av dem, var det altså Frankmotunet som var det rette stedet for ham. Det er lett å tenke at mennesker som er i så utfordrende livssituasjoner er et "umulig prosjekt" forteller Marino, og legger til at han nok var et sånt "umulig prosjekt" sjøl.

– Men når folk ser deg, inkluderer deg og viser deg tillit - det føles godt, og da gjør du en innsats sjøl.

Les artikkelen på iHarstad.no her.