Marino Jonassen krever akutt avrusningstilbud i Harstad

Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk Nord. Foto: Privat

iHarstad 06. september 2020:

Får stadig høre fra de som jobber i rusfeltet at situasjonen virker håpløs, skriver Marino Jonassen i FHN Nord.

Harstad trenger akutte avrusningsplasser. Både rusfeltet i Harstad og rusavhengige som trenger hjelp møter på denne utfordringen så og si daglig. Det finnes ikke akutte avrusningsplasser å oppdrive her lokalt. 

Trenger man en akuttavrusningsplass, så må man dra til Tromsø og det er ikke godt nok. Det er lite akuttfunksjon i å måtte reise fire timer med båt eller bil for å få slik hjelp. Motivasjon er en så varierende ferskvare for en som sliter med rus, at på de fire timene så kan motivasjonen være borte før man kommer fram. Mange orker ikke engang tanken på å sitte på buss, bil eller båt med masse mennesker rundt seg når de kanskje er på et av sine svakeste øyeblikk, kanskje fylt av psykoser, angst og tårer.

Selv om Harstad er under samme helseforetak som Tromsø, som er det nærmeste stedet som har akuttavrusning, så er dette langt fra godt nok for innbyggerne her i Harstad. Vi får stadig tilbakemeldinger fra de som jobber i rusfeltet i Harstad om at situasjonen virker håpløs. Det meldes inn bekymring til fastlegen, fastlegen vurderer om denne personen trenger akutt avrusning, så sendes henvisningen videre til de stedene lokalt her i Harstad som man tenker kan hjelpe. Men her blir man avvist fordi de ikke tar imot mennesker som er i aktiv rus.

Man får beskjed om at man må henvende seg til apparatet i Tromsø, men det er folk sjelden interessert i, forståelig nok. Og når personen ikke får plass, så spør som regel fastlegen om man tror at det er en direkte fare for livet eller helsen til pasienten eller andre som vedkommende kan komme til å skade. Da kan man iverksette tvang og pasienten blir hentet av politiet og sendt i ambulanse eller fly til avrusning – avhengig av hva som passer situasjonen best.

Det er vanskeligere for legen å foreta en slik vurdering enn å vurdere om et tilbud om akuttavrusing kan være på sin plass. Og når tvang da iverksettes, så er det noe som kunne vært unngått allerede ved å ha et akuttilbud her i byen. Tvang er et særdeles dårlig utgangspunkt. Men tilbake til vurderingen om legen tror det er fare for pasientens liv eller pasientens helse. 

Det er et todelt spørsmål, selv om det ikke er en direkte fare for livet til pasienten så er det en stor og direkte fare for pasientens helse både mentalt og fysisk og vi har sett folk som har blitt dårligere psykisk og fysisk som følge av at de ikke har kunnet dra inn til avrusning grunnet for lang avstand.

La oss også rette opp i en misforståelse som mange har om akutte avrusningsplasser, de plassene handler ikke bare om at folk skal avruses og så begynner det gode rusfrie livet. I de færreste tilfellene så handler det om kun det, men dette handler om viktig skadereduksjon.

Det handler om å hindre at den allmenne helsetilstanden skal svekkes ytterligere. Det handler om å lindre abstinenser, som kan være direkte dødelig, det handler om å forhindre tap av sosiale relasjoner, det handler om å forhindre tap av arbeid og funksjonsnivå og det kan handle om å komme videre inn i behandling. Det kan også handle om å forhindre videreutvikling av tilbakefall, eksempelvis etter institusjonsopphold.

Dette er så utrolig viktig. Ikke bare for den det måtte gjelde, men også for de pårørende. Det samfunnsøkonomiske aspektet er jo også noe som er verdt å nevne i denne sammenheng. Hjelpere i rusomsorgstjenesten her i Harstad, har også som regel mulighet til å komme i en helt annen posisjon til å hjelpe når personen er avruset/har fått hvilt seg litt og kanskje har en mulighet til å ta en reell avgjørelse i sitt eget liv om hvordan hjelperen kan bistå på best mulig måte.

Det er først og fremst personen selv som må definere sin krise og vedgå om vedkommende trenger hjelp. Dette kan være en tung innrømmelse å ta innover seg, og da må forutsetningene ligge til rette. Det er ekstra viktig at man opplever seg hørt og tatt på alvor der og da. Ikke etter 4 timer med båt, bil eller buss. Ganske enkelt, da drar man ikke. Hvis du brekker en arm eller drar på deg en hjernerystelse, får du ikke beskjed om å sette deg på båten i 4 timer for å få hjelp i Tromsø. Slik er det for de med akutte rusrelaterte behov i Harstad, de som ønsker øyeblikkelig hjelp.

Vi har ellers en god og veletablert rustjeneste med utrolig flinke folk i Harstad, men selve akuttavrusnings-delen eksisterer ikke her og det er utrolig utfordrende for både hjelpeapparatet og for de som trenger det. Ifølge opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020) skal alle rusmiddelavhengige møtes med et utgangspunkt om at de har behov for akutthjelp. 

Gjeldende modell fungerer som kjepper i hjulene for mange, mot at de får nødvendig helsehjelp. Nå er det på tide at systemet tilpasser seg brukerne istedenfor å forvente at brukere i en sånn situasjon tilpasser seg systemet.

Marino Jonassen (FHN-Nord) og Linda Skavberg (Marborg)

Les artikkelen i iHarstad her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *