Lover må basere seg på kunnskap fremfor synsing

UENIGHET Debatten om den nye rusreformen ruller videre. FOTO: ILLUSTRASJON – COLOURBOX

Harstad Tidende 24. februar 2021: Lover må basere seg på kunnskap fremfor synsing, skrevet av Tonje Jevari og Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Frank M. Sletten, sjef for politistasjonsdistriktet i Harstad og styremedlem i Politilederlaget, mener at samfunnet fortsatt trenger straff som ris bak speilet for å holde narkomisbruket så lavt som mulig.

Dette til tross for at det ikke er noen forskning som viser til at straff fungerer, verken avskrekkende eller forebyggende for bruk av rusmidler – det være seg legale eller illegale. Hva forskning og erfaringer derimot viser, er at strafferettslige reaksjoner bidrar til stigmatisering og sosial utstøting, hvilket igjen for mange vil kunne føre til økt rusmiddelbruk. Det er også slik at mange, særlig unge, ikke tør be om hjelp for problemene sine i frykt for å bli straffet.

Mange tiårs strafferegime har ikke fungert etter hensikten. Det er uforståelig at Sletten vil fortsette en praksis som ikke støttes av forskning og kunnskap, som verken forebygger eller avskrekker, men som heller øker faren for at flere havner i en kriminalitetsstatistikk. Venstres partileder, og kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby, uttalte under presentasjonen av regjeringens forslag til rusreform at de som vil opprettholde straff som virkemiddel nå har bevisbyrden på sin side. 

Helseminister Bent Høie uttalte også at: «Det er dette vi vet, det er dette som er dokumentert. Det er de som mener det motsatte som nå må komme med dokumentasjon på at de har rett. For all dokumentasjon tyder på at denne reformen bygger på det beste kunnskapsgrunnlaget som finnes både i Norge og internasjonalt».

I Harstad Tidende 7. april 2020, ytret Sletten seg med de samme bekymringer som nå, og fikk tilsvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk i samme avis. Også da mente Sletten at hvis reformen vedtas og iverksettes etter forslaget, ville gitte grenseverdier bli tillat å ha i besittelse, i artikkelen står det til og med at det blir lovlig, og det ville det bli lov å dope seg på offentlig sted. Hvor i all verden er det politilederen har fått dette for seg? 

Det er for det første ikke en legaliseringsreform som er foreslått. Det vil være politiets oppgave å både avdekke, beslaglegge og destruere ulovlige rusmidler. Uansett om det er under eller over de gitte grenseverdier. Alt stoff blir beslaglagt, uavhengig av mengde. I tillegg er innførsel og salg fortsatt bestemt at skal straffeforfølges på samme måte som i dag. Det er med dette lite som tyder på at narkotika er lovlig. Det er heller ikke sannsynlig at tilgjengelighet vil øke, og det er heller ingenting som tyder på at flere vil bruke illegale rusmidler. Også her er forskning og erfaring entydig, og er hva man bør basere lov og praksis på. 

Politiet skal altså fortsatt avdekke narkotikabruk og besittelse. Det er reaksjonsformen som følger etter at politiet har gjort sin jobb som er annerledes ved små mengder. En reaksjonsform som har en langt mer positiv effekt enn de strafferettslige. Politiets sanksjonsmuligheter og verktøy er ikke redusert eller fratatt, men den instans som skal reagere i etterkant vil være en annen; og da helse fremfor justis. 

Politiets forebyggende enheter i kommunene gjør på mange områder en god jobb. I Harstad vet vi at de har god kontakt med mange ungdommer. Denne kontakten vil kun bli bedre når man nå får andre tilnærmingsmuligheter enn ruskontrakter, bøter og prikk på rullebladet. For hjelpeapparatet vil muligheten for å opparbeide seg tillit til en ungdom bli langt bedre når tillitsforholdet ikke er basert på kontroll og et ubalansert maktforhold. Ruskontrakter kan øke faren for at ungdommer ruser seg på rusmidler som ikke synes på urinprøver, men som utgjør en større risiko og innta.

Å avgi urinprøve i påsyn av voksne er svært krenkende, og er ofte en vesentlig del av ruskontrakten. Det blir ofte sådd tvil om ungdommen har ruset eller ikke hvis prøven viser seg å være tynn/utvannet. Tvilssituasjoner er ikke til fordel for verken ungdommen eller dem som har samtaler med dem. 

Så hvordan skal man da møte ungdommen? Svaret på det er åpenhet, tillit og gjensidig respekt fremfor trusler om straff. Forebygging vil fortsatt være en viktig oppgave for politiet, men forebygging må bygge på kunnskap og ikke synsing. En oppgave som er fullt mulig å gjennomføre uten ris bak speilet. 

Sletten trekker fram samtaler med individer og foresatte som eksempel på hva politiet kan gjøre i dag i møtet med ungdom som ruser seg med illegale rusmidler. Det er ingenting som tilsier at dette ikke fortsatt kan være praksis som et verktøy fremover hvis begrunnelsen er faglig fundert. Utestengelse og frarøvede fremtidsmuligheter derimot, vet vi at ikke virker forebyggende. 

Politilederen frykter også for at mennesker med et usunt forhold til narkotika skal kunne ende opp i yrker som piloter, politi, soldater og andre roller med stort ansvar hvis man ikke øyeblikkelig sanksjonerer. At straff som sanksjonsform er det som vil forhindre at så skjer har ikke hold i annet enn utdatert tankegods. Nevnte yrkesgrupper krever en skikkethetsvurdering, uavhengig hvilken bagasje man har eller hva slags rusmiddel man har et forhold til. 

Straff virker ikke forebyggende. Derimot rammer det skjevt og usosialt, og forverrer livet til de mest sårbare. For andre mennesker – som har en form for kontroll på sitt rusmiddelbruk og ikke ønsker helsehjelp, vil terskelen for å kunne oppsøke hjelpeapparatet senkes om ens bruk skulle utvikle seg til å bli utenfor kontroll. Innen helse så er det en allmenn forståelse at man benytter evidensbaserte metoder når man behandler, men merkelig nok ikke når det gjelder rus.

Endringer rokker ved våre vaner og oppfatninger. Menneskets natur er gjerne slik at vi ikke alltid liker endringer. Det er likevel det som fører oss videre. Når kommunene i sin tid begynte å dele ut rene kanyler og pumper til rusavhengige så ble det av motstandere sett på som rekruttering og tilrettelegging for at folk skulle begynne å injisere rusmidler. Resultatet ble i stedet at antall hiv smittede og andre blodsykdommer sank markant ned. 

Den samme motstand så man med vedtaket om pasientrettigheter for rusavhengige, med innsigelser mot at selvpåført avhengighet skulle berettige pasientrettigheter. LAR og substitusjonsbehandling var også sett på som kontroversielt, skulle staten tilrettelegge for at rusavhengige skulle få rusmidler? Gratis, betalt av skattebetalerne?

Les artikkelen i Harstad Tidende her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *