Medlemskap

Kriminolog Hedda Giertsen på Stoffbrukerdagen 2019

17. november 2019

Kriminolog Hedda Giertsen på Stoffbrukerdagen 2019.

Stortinget 15. november.

SAMFUNNETS REAKSJONER PÅ RUS OG RUSPROBLEMATIKK

som sees i forhold til rusreformen 2020: Hvordan er reaksjonene, og hvordan kan de bli?

 

1) Ifølge mandatet skal rusreformen 2020 flytte reaksjonene for bruk og besittelse fra straff til hjelp» og «ansvaret for reaksjonene fra justis til helse», som vil innebære «et betydelig skifte i norsk ruspolitikk». Men mandatet varsler også en betydelig videreføring av politikken når regjeringen ikke vil legalisere og regulere bruk og besittelse. Det gir grunn til å se nærmere på to spørsmål: 

- Hva betyr det å opprettholde kriminaliseringen?
- Hva møter rusbrukere i helsesektoren?

 

2) Kriminaliseringen skal fortsette, for de som ikke følger opp politiets pålegg om å delta i ‘helserettede tiltak’ eller bryter forbudet mot bruk og besittelse flere ganger.  

Forbud mot rusbruk har aldri vært håndhevet overfor alle i samfunnet, bare de som på en eller annen måte kvalifiserer til straff. Ikke utfra handling, for den har delt med så mange. Men utfra sosiale kjennetegn: hvor de befant seg: på offentlig sted og utfra sosialklasse, rekruttert fra de minst privilegerte samfunnslagene. Det er velkjent at løsgjengerloven og vår tids kriminalisering av bruk-, besittelse- og småomsetting av narkotika har virket slik. Loven er kanskje lik for alle, håndhevingen er det ikke.

Nå vil regjeringen rette kriminaliseringen mot de som ikke vil, ønsker, klarer, orker å ta imot hjelp til å endre rusbruk og seg selv, med dagens behandlingsmetoder. De burde kanskje tatt imot. Men det går bare ikke. 

Så hva kriminaliseres: bruk og besittelse? Nei, eller ja, hvis man i tillegg ikke møter til behandling eller blir tatt flere ganger med brukerdoser. Å ikke møte til behandling er sjelden forbudt ellers i helsevesenet. Tanken er å fange opp folk som har eller kan få problemer med rusbruk. Spørsmålet er om dette bedre kan løses med tilbud for dem som har problemer med rusbruk, og om man når lenger med det enn medkriminalisering, bøter og eventuelt fengselsstraff. 

En kriminalisering har omkostninger: Det blir uklart hva som er ulovlig. Og loven rammer skjevt, det er ingen tvil om hvem, sosialt sett, som vil bli straffet: Det er ikke rusbrukere på private, vel ansette adresser. De vil heller ikke rammes av politikontroll og gatestraff, for det går liksom ikke an. De ser sitt rusproblem som helseproblem som trenger tilbud og behandling. Enda en omkostning er risikoen ved åkriminalisere handlinger som er utbredt, da vil mange havne i kategorien lovbryter og kan miste respekten for rettsmyndigheter og myndigheter i sin alminnelighet. Derfor har tanken vært at kriminalisering og straff bør brukes så lite som mulig. 

Andenæs sa i 1994: «Kanskje vil fremtidens dom bli at narkotikapolitikken har vært vårt århundres feilinvestering i straff Man kunne utdype det slik: «vårt århundres mest meningsløse og urettferdige bruk av straff». Rusreform 2020 kan avskaffe denne klasseskjeve kriminaliseringen og gå inn for legalisering, regulering, opplysning og tilbud om hjelp. 

 

3) For å forstå den unntakssituasjonen ruspolitikken innebærer, må vi kaste et raskt blikk bakover i historien. Moralisme har vært en gjennomgående og virksom undertone i ruspolitikken siden 1965. Lover og kriminalisering bygger på verdier og moral som de skal, og som håndteres bra og ansees rimelig og rettferdig. Men kriminaliseringen av narkotika er et unntak, som var utslag av moralsk panikk. Nå var ikke bruk av legemidler til ikke-medisinske formål noe nytt på 1960-tallet, det ble sett som et individuelt helseproblem som måtte behandles. Den nye rusbruken blant unge kunne blitt sett som ungdommelig utprøving og eventyrlyst som skulle begrenses og reguleres, slik man så det i USA i begynnelsen av 1970-tallet i USA.

Da ungdom begynte å røyke hasj i Slottsparken på 1960-tallet var rusmidler, musikk, klesdrakt fremmed og ukjent. Myndigheter og andre så det som om ungdommen, samfunnet og hele fremtiden sto på spill. Den nye rusbruken landet i et ideologisk felt, og fra 1960- til begynnelsen av 1980-tallet ble ruspolitikken arena for å utkjempe – ikke så mye ‘hva er god ruspolitikk?’ – som en ideologisk-politisk strid for det gode, tradisjonelle samfunnet mot modernitetens trusler, skriver Edman om situasjonen i Sverige som har likhetstrekk med den norske situasjonen.Andersson utvider dette perspektivet. Han ser ruspolitikken fra 1930- til tidlig på 1980-tallet som del av sosialdemokratiets sosialpolitikk som handlet om å bygge opp det sosialdemokratiske Sverige gjennom velferdsstaten. Den omfattet de som ikke kunne arbeide, barn, eldre, uføre, men ikke dem man mente lot være å arbeide og dermed ikke støttet opp om velferdsstaten. Rusbrukere ble sett slik, som noe fremmed og truende mot svenske verdier, de var umoralske. Et rusfritt samfunn og nulltoleransepolitikk ble det samme som å bevare Sverige. Hensynet til folkets og fellesskapets beste fikk forrang på bekostning av hensynet til den enkelte, og metodene var kriminalisering, tvangsbehandling og ‘social policing.  

I Norge er det mange sivile ofre på denne stridens slagmark, over 5000 overdosedødsfall og ødelagte liv gjennom stigmatisering, utstøting og manglende helse- og sosialhjelp overfor folk med rettmessige krav.

Slik er moralismens omkostninger, for moralisme betyr å legge overdreven vekt på moralske prinsipper på bekostning av vanlige menneskelige hensyn. I ruspolitikkens tilfelle gikk det ut på å markere verdier og fjerne rusmidler uten tanke på følgene for den enkelte.

Moralismen betyr mindre nå ved at skadereduksjon har fått en mer fremtredende plass enn før.

 

4) Moralismen fins i behandlingssektoren hvor pasienter møter et uvanlig hjelpeapparat. For ruspolitikken endret omgivelsene,den importerte kontrollapparatets tvang, kontroll og sanksjoner inn i behandling, i LAR og institusjoner, men unnlot å ta med rettssikkerhet.

(En kort parentes, dette var ikke de eneste institusjonene som ble endret av ruspolitikken: Kampen mot narkotika førte også til en markert brutalisering av kontrollapparatet: med telefonavlytting for å etterforske sivile straffesaker; ved å gi politiet inngripende metoder for å etterforske bruk og besittelse og klart integritetskrenkende kontrollmetoder i fengslene.)

Kontroll og tvang i rusbehandlingen er regulert i lover og forskrifter og omfatter beboeres rom, korrespondanse, kroppens utside, urinprøver, som i fengslene. Alt dette gjør det vanskelig eller umulig å skape tillit og åpenhet, noe som er vanlig og nødvendig i en behandler-klient-relasjon. Reglene bygger på mistenksomhet og fører til ydmykende ordninger og situasjoner.

Det gjelder også LAR, med en standardisering og byråkratisering av pasient-lege-relasjonen, hvor hensynet til systemets anbefalinger veier tungt, som Ramm beskriver. Men hvem er slike systemer? En slags autoritet ingen helt vet hvem, hva eller hvor er, i en verden hvor systemet er seg selv nok? En slik praksis går på bekostning av pasienten og legeetiske standarder.

Vanlige regler for samvær og demokratiske rettigheter er lagt igjen utenfor institusjonen. For eksempel: Hva gjør man med uenighet? På flere områder, i politikk, domstoler, forskning, har vi ordninger for å håndtere uenighet, med vekt på ytringsfrihet, slik at alle parter får si sin mening, man skal høre på andre og bøye seg for overbevisende argumenter. Men det er ikke (alltid) slik i institusjoner. Uenighet om behandling, sanksjoner, kanskje også mål fra klientens side, blir tolket i institusjonens forståelse og språk, som klientens uegnethet, uvillighet, tilkortkommenhet, og uenighet blir omgjort til enda et tap. Behandling er selvsagt ikke uten utfordringer og problemer: Som Jöhncke (dansk antropol) skriver: ”Behandling’ er ikke bare ’løsningen’ og modsvaret  misbruget – det er et system og en verden, der skal håndteresog heller ikke uten omkostninger: … at nogle brugeres ønsker om at slippe for mer behandling er ikke bare virkelighedsflugt– de har måske bare i enhver betydning fået nok!

Til overmål, med slike erfaringer ventes og kreves det at brukere skal være motivert for enda et forsøk, enda et mulig nederlag. Men det er de ansatte som bør være motivert.

Hvordan blir det slik? Det skjer når regler tarutgangspunkt i en rusbrukerfigur som er umoralsk, uansvarlig, som juger og manipulerer. Men det handler mest om noe annet: Ethvert system som er bygget opp på disiplinering, kontroll, sanksjoner og tildelingskriterier for viktige goder er et strategisk system, uansett om godet er kommende årsbudsjett eller medisin. Hvordan blir vi i et slikt system? Vi blir strategiske enten det gjelder sykehusbehandlinger, høy oppklaringsprosent eller å sikre selvmedisinering.

Følgene av et slikt system hvor medisin er viktig blir at man læres opp til å juge, er det flere som sier, til å pynte på, unnvike, omskrive. Det er et systemresultat, når det du skal ha hjelp til å håndtere blir en grunn til negative sanksjoner, blant annet utvisning. Og systemet kan si: Var det ikke det vi sa?For systemer bekrefter ofte sine forutsetninger fordi man vil se og registrere det systemet er bygget opp om som viktig og registrerer. Andre hendelser kommer i bakgrunnen. Og svaret på problemer eller når resultatene blir for små eller uteblir, detblir lett mer av det samme, mer kontroll og sanksjoner, til noen bryter med de oppsatte rammene. Systemhensyn kan bliviktigere enn de sosiale omkostningene slike hensyn gir. 

Den rusfiguren som er i bruk flere steder, skygger for andre egenskaper, evner og muligheter folk har. De blir ikke sett som personer. Dette går igjen i uttalelser fra mange rusbrukere og pårørende. Fordi de bruker rusmidler fratas de enhver tiltro og gyldighet. Edman (2013) skriver at myndigheter i Sverige mente man ikke skulle ta hensyn til rus(mis)brukeres utsagn fordi de allerede hadde mistet sin integritet nettopp på grunn av sitt rusbruk. I norsk sammenheng er det er også motkrefter og det er ryddet rom slik at rusbrukere fremstår som personer med individuelle egenskaper og deltar i diskusjoner. Og samtidig er det rusbrukere som beskriver seg som ’bare en rusbruker’ og gir systemtypiske beskrivelser av seg selv, sin historie og livssituasjon. Rusbrukerfiguren skyggerogså for folks livssituasjoner med mangel på mat og ernæring, klær, bosted, medisiner, helsehjelp for nye og gamle skader og lidelser. Til og med innen det vanlige helse- og sosialvesenet har denne figuren fått følger. Det blir tydelig når en rusbrukertakker helsepersonell for å ha fått tilstrekkelig smertebehandling på et sykehus, og når ideelle organisasjoner lager egne helsehjelpsordninger for rusbrukere, som Sykepleie på hjul og Feltsykehuset.

Når mandatet sier at reformen vil innebære et skifte kan et forslag være å bytte ut den gamle rusfiguren med en mer oppdatert, nyansert og realistisk figur, til bruk i hele rusfeltetog slik at «vi som samfunn» kan møte folk som bruker rusmidler på vanlige, ordentlige måter, overalt. 

 

5) Hva kan man gjøre? Fortsette med en del av det som allerede er i gang.

Møte mennesker der de er, ikke resultatstyre dem mot en antatt normaltilstand som kanskje ikke er deres, som ikke alle ønsker. Godta at noen lever med rusbruk, slik noen gjør.Opprette mer av: gjennomtenkte væresteder, heroinassistert behandling (som er underveis), sprøyte- og røyke-rom, boligsosial støtte, men enda mer: lage kollektive boløsninger, noe mellom institusjon og aleneleilighetens isolasjon. Finne frem til hjelp som oppleves slik og dermed blir hjelp; slik at det skal være mulig å leve med rusbruk uten å være lovbryter og bli møtt på lik linje med andre. 

Man kan bygge på tankene i Opptrappingsplanen for rusfeltet (2015-2016) som sier at rusfrihet ikke er et mål for alle, at alle som trenger og ønsker hjelp skal få det, og at dettekan bidra til økt verdighet og livskvalitet.

 

6) Til slutt: Det er mye bra i mandatet og i Opptrappingsplanen. Men det er noe merkelig, for heller ikke med dette vil ruspolitikken falle til ro, fortsatt fins en grunnleggende motsetning: Noen myndigheter sier: «Rusfrihet passer ikke for alle» – det må bety at man skal kunne leve med rusbruk slik en del gjør, som lovlydig borger. Men samtidig sier Regjeringen at det skal være kriminelt å ikke ville motta hjelp og behandles, eller besitte brukerdoser flere ganger enn loven tillater. Det kan bli en fin reform om vi får en virkelig helhetlig ruspolitikk, for å låne tittelord fra en tidligere stortingsmelding. 

Hedda Giertsen

Klikk på bilde for video innlegget.

Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerer Stoffbrukerdagen hvert år i november. Stoffbrukere og brukerorganisasjoner inviteres med. I år var SVs stortingsgruppe vertskap og Rusreformutvalget ble bedt om å delta.

Temaet på Stoffbrukerdagen 2019: Rusreformen kommer!

Tilbake til nyheter
crossmenu