Medlemskap

Kriminalisering av rusmiddelbruk er ikke heldig for noen

24. juli 2020

Debattinnlegg i Dagsavisen 24. juli 2020.

Kriminalisering av rusmiddelbruk er ikke heldig for noen, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Med henvisning til krigen mot narkotika og målsetningen om å vinne kampen, skriver tidligere Tolldirektør Bjørn Røse et innlegg mot innstillingen til rusreformen. Røse spekulerer i at unge menneskers fristelse til å forsøke narkotika vil øke fordi det vil bli vanskeligere for foreldre, besteforeldre, skole og organisasjoner å si nei dersom det innføres en avkriminalisering. Og videre at ungdom tar kalkulerte beregninger om de risikerer anmerkning på rullebladet og får problemer senere i livet før de eventuelt prøver narkotika.

Det er mildt sagt paradoksalt når aktører i debatten om forebygging av rus og rusproblematikk får seg til å fremstille narkotika som en fristelse ungdom ikke kan styre unna, dersom ikke voksne tvinger og truer dem fra det. Likefullt er det paradoksalt når en aktør som frykter for signalvirkningene av narkotikapolitikken, fremstiller innstillingen til Rusreformutvalget som nærmest legalisering. 

Dersom utvalgets innstilling blir vedtatt av Stortinget, er narkotika fortsatt forbudt. Alt salg er stadig illegalt. Politiet skal stadig ha avdekkende funksjon og beslaglegge selv små doser til egen bruk og sende dem til destruering. Det er oppsiktsvekkende at det kan fremstilles som at bruk av ulovlige stoffer under slike forutsetninger er greit. 

Bruksfrekvensen i de forskjellige land er forskjellig, men det er ikke slik at de som straffer mest har minst forbruk og de som straffer minst har høyest forbruk. I nyere tid har bruken av ulovlige stoffer gått opp, samtidig som bruk av lovlige “fristelser” som alkohol og tobakk har gått ned. Årsakssammenhengene er langt mer komplekse enn slik Røse fremstiller det.

Det er dessuten pussig at eksperimentering og sporadisk bruk av ulovlige rusmidler, alene, skal brukes som målestokk på vellykketheten av ruspolitikken. For det er de med problematisk bruk og avhengighet som bruker desidert mest. Det er de som har en helseutfordring og det er derfor innsatsen bør rettes mot de som er i ferd med, eller har utviklet, rusproblemer. 

Krigen mot narkotika og den medfølgende forbudspolitikken og kriminaliseringen, har i 50 år skapt sterke utstøtingsmekanismer i samfunnet. Brukere av rusmidler har blitt skjøvet ut av arbeidslivet, boligmarkedet og etterhvert sine lokalsamfunn. De har blitt frarøvet kontroll over egne liv og sin frihet. Bruksfrekvensen har eksplodert under nettopp disse årene.

Praksisen har medvirket til de mest ulykksalige livssituasjoner der brukere har stått igjen med ingenting, bortsett fra rusen. Utviklingen av skadereduserende tiltak og substitusjonsbehandling har vist at inkluderende tiltak generelt og legal tilgang for problembrukere har skapt nye muligheter for gode liv og større trygghet i samfunnet.

Det går mot slutten på den tiden da brukere skal utsettes for tilsiktet pine eller tvinges til hjelp, uavhengig av om de har rusproblemer. Vi har ikke dermed tapt mot narkotikaen, men vi er i ferd med å overvinne den menneskefiendtlige krigen mot den som har ødelagt muligheten for konstruktiv rusforebygging.

Tilbake til nyheter
crossmenu