Actis etterlyser øremerkede midler til ettervern og viser i den forbindelse til de høye overdosetallene. De påpeker et reelt problem ettersom risikoen for overdosedød er opptil 16-doblet i ukene etter behandling, men forestillingen om at ettervernstiltak forhindrer overdosedødsfall er basert på en ubegrunnet antakelse.
De fleste som dør etter endt behandling, har måttet gjennomgå voldsom nedtrapping eller bråstans i rusmiddelbruken for å kunne komme i posisjon til å motta døgnbehandling. Det er kun et fåtall av de som får behandling for alvorlige avhengighetstilstander, som tilbys adekvat stabilisering på substitusjonsmedisiner.
Behandlingsapparatets tilnærming fungerer riktignok for noen, men er livsfarlig for andre. I vrimmelen av behandlingstilbud som samlet favner om et titalls tusen pasienter til enhver tid, eksisterer både evangelisesentre, terapeutiske samfunn, 12-trinnsbaserte klinikker og spesialisthelsetjenestens døgnbehandling. Det hele under fanen “Det går an å bli rusfri!”. Forståelig nok, ettersom tiltakene ble bygget opp i en tid der politikken skulle skape et narkotikafritt samfunn.
Vi deler selvsagt ønsket om godt ettervern, men for mange vil dessverre ideologisk fremtvunget rusfrihet skape en boble som er dømt til å sprekke etter endt opphold. Tilbakefall er et helt ordinært symptom på avhengighetstilstander og bør uansett forventes. Hvis man først avruses.
I dag har vi stortingsflertall for en rusreform der ansvaret for de som pågripes for bruk eller besittelse, skal overføres fra justis- til helsesektoren. Skal da straffeapparatets gamle krav om rusfrihet vedvare i helsetjenestene? Nyere kunnskap tilsier ikke det. Det er heldigere å tilby forhold som bidrar til nedgang eller opphold i bruken, enn å kreve opphold i bruken for å tilby bedre forhold.
På bakgrunn av rusreformen, oppbyggingen av legemiddelassistert rehabilitering og etterhvert heroinklinikker, er det på høy tid at også behandlingssektoren gjennomgår en reform. Hvorfor skal det være sånn at de som jobber i kommunal rusomsorg tolererer klientenes pågående rusmiddelbruk, mens det statlige behandlingsapparatet kaster ut de som til enhver tid ikke klarer å holde seg totalavholdende fra bruk av rusmidler?
Overdosestrategien innledes med setningen: “Jovisst, går det an å bli rusfri, men man må jo overleve først”. Tilbakefallsprosenten og antallet overdoser etter endt behandling viser at behandlingsapparatet i større grad må inkorporere dette pragmastiske budskapet. Det må være bedre at folk får trygge medisiner i stedenfor livsfarlige stoffer kjøpt på det illegale markedet.
Den høye overdoserisikoen viser at apparatet må bli mer forsiktige med å avruse folk for å tilpasse dem systemet, systemet bør i større grad tilpasses de ulike pasientene. Da må også forestillingen om at et verdig liv nødvendigvis krever rusfrihet utfordres.
For mange av de som søker hjelp for rusproblemer er imidlertid ikke målet et liv i rusfrihet, men hjelp til å komme seg gjennom vanskelige perioder. Ofte fordi andre psykososiale problemer tårner seg opp og fører til eskalering av rusmiddelbruken.
Også disse trenger behandling og ettervern. Vi har en stor gruppe pasienter som går inn og ut av avrusningsinstitusjoner i 10, 20 og 30 år, rett og slett for å overleve de verste periodene i livet. De fleste av dem, med store psykiske lidelser. Det er viktig med økt forståelse for de mekanismene som øker dødeligheten.
Tilbakefall koster liv når de begynner på igjen med langt lavere toleranse for stoff enn tidligere. Eller når håpet om et annet liv blir knust under nederlaget av at behandlingen var uten nytte. Det kan føre til likegyldighet og ukritisk bruk.
Her burde behandlingsapparatet stått klar med medikamentelle tilbud, særlig for de med avhengighet til amfetamin, heroin og benzodiazepiner. Både stabilisering på medisin og tilbud om medikamenter etter endt behandling er langt tryggere enn avrusning. Det er denne tilnærmingen som redder flest liv.
