Nettavisen, Norsk debatt 17. august 2021: - Jeg tror få ord kan føre til en så utbredt kognitiv dissonans og redusert dømmekraft som begrepene avkriminalisering og legalisering, skrevet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Ord er makt og ord skaper virkelighet. Ord kan også føre til ekstase, til en eufori på linje med effekten av rusmidler.
Samtidig er det noen ord som snarere fører til det vi kjenner som beruselsens bivirkninger.
Jeg tror få ord kan føre til en så utbredt kognitiv dissonans og redusert dømmekraft som begrepene avkriminalisering og legalisering.
Det er sidevirkningene av disse begrepene, mer enn substansen i dem, som preger det offentlige ordskiftet og dermed utgjør makten.
Mange finner det også vanskelig å skille mellom de to begrepene. Den rådende forvirringen gjør at begrepene misforstås som to noenlunde forskjellige variabler av rusliberalisering, som skal innebære uforsvarlig og hensynsløs bagatellisering, der legalisering er verst.
Smak litt på dette:
Regjeringen Solbergs motstand mot legalisering lå til grunn for deres rusreform med avkriminalisering, samtidig var de hyppigste argumentene mot reformen at avkriminalisering kan misforstås som legalisering og at det vil lede landet i den retning.
I forkant av Arbeiderpartiets landsmøte advarte deres stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol mot rusreformen med at «rusliberale» Venstre vil få for sterk påvirkning på narkotikapolitikken. I den forbindelse pekte hun på at Unge Venstre ønsker legalisering av cannabis.
Regjeringens forslag om å avslutte straffesporet ved bruk og besittelse av mindre mengder narkotika var basert på grundig dokumentasjon, men ble på den bakgrunn avfeid som «generell avkriminalisering», som igjen forstås som frislipp og liberalisering.
Tvert imot ville regjeringen at rusreformen skulle fungere som et bolverk mot legalisering og mot «rusliberale strømninger» i USA og Vest-Europa. Helseminister Bent Høie forklarte at rusreformen ville ta luften ut av legaliseringstilhengernes kronargument om at straff er til hinder for å søke hjelp, og at straff virker stigmatiserende på brukerne.
Regjeringen Solberg er konservativ og forutsatte med rusreformen at narkotika fortsatt skal være forbudt.
Alt salg skulle straffes like hardt som før, og den polisiære innsatsen skulle fortsette for å avverge bruken. Mistenkte rusbrukere skulle anholdes og visiteres, brukerdoser skulle beslaglegges og destrueres. Det skulle stadig ikke på noen måte være greit å ruse seg på annet enn alkohol. Ingen skulle få føle seg fri til det.
Begrepet avkriminalisering kan forvirre fordi det kan komme i flere varianter. Regjeringen ble beskyldt av opposisjonen for å legge til rette for at man bare kan gå rundt med ulovlige rusmidler i lommen og bruke i fred, selv om modellen de gikk inn for var sterkt inngripende.
Hva er så legalisering som storpolitikken preges så sterkt av, om enn med forskjellige innfallsvinkler?
For å forstå hva legalisering egentlig betyr, er det viktig å vite hva det ikke er. For det handler ikke om å godta uregulert salg eller bruk av udeklarerte stoffer. Sånt vil naturlig forstås som kriminalitet og slås like hardt ned på som det slås ned på illegalt salg og tilhørende bruk av det legale rusmiddelet alkohol.
Legalisering er derimot regulering, som handler om å ta politisk kontroll på produksjonen og salgsmarkedet. Slik at inntektene går til statskassen istedenfor til kriminelle miljøer.
Dette er i praksis mindre rusliberalt enn avkriminalisering, og mindre rusliberalt enn totalforbud.
Legalisering gir mulighet til å innføre aldersgrenser og andre begrensninger som fungerer etter hensikten.
Det har aldri vært så mange brukere av disse substansene som kategoriseres som narkotika som under forbudet, eller så mye relatert kriminalitet eller så mange dødsfall.
Det gir ingen mening å fremstille alternativet til kriminalisering og forbud som uforsvarlig og bagatelliserende fritt-fram-politikk, eller å tro at dette vil lede mange inn i ulykke.
Forbudspolitikken og kriminaliseringen har spilt fallitt og skader langt mer enn stoffene som sådan er i stand til.
Det var på den bakgrunn at 100 ungdomsarbeidere i Irland i juli gikk sammen om et åpent brev med sterk kritikk mot forbudet mot rusmidler og dannet Youth Workers Against Prohibition.
Ikke for at cannabis skal legaliseres, som Canada har fått bedre resultater av. Eller for avkriminalisering av alle stoffer, som Portugal har fått bedre resultater av. Men for å avslutte forbudspolitikken mot rusmidler som sådan.
Fordi de har sett med egne øyne, gjennom flere tiårs arbeid med ungdom, de ødeleggende konsekvenser av den illegale handelen og krigen mot den i sitt eget land.
I juni var det 50 år siden USAs president Richard Nixon erklærte narkotikabruk som USAs offentlige fiende nummer én.
Dette markerer et dystert jubileum som gir gjenklang ikke bare i USA, men over hele verden. Krigen mot narkotika er en global menneskerettslig katastrofe, og har skapt mer lidelse enn noen kunne forestille seg da den startet.
Den internasjonale utviklingen, også i USA, viser at debatten fortjener nye perspektiver.
Cannabis er legalisert i 19 amerikanske delstater, avkriminalisert i 10 delstater - og lovlig som medisin i alle delstater bortsett fra to. I tillegg har delstaten Oregon nylig avkriminalisert bruk av alle narkotiske stoffer.
Nå går debatten varmt på føderalt nivå, og det er bare et tidsspørsmål før forbudspolitikken faller. Når det skjer vil det prege alle vestlige lands narkotikapolitikk.
Det er vanskelig å se at Norges myndigheter vil kunne stå beredt med en hensiktsmessig modell til samfunnets gode med det snevre perspektivet som preger narkotikadebatten i dag.
Les innlegget i Nettavisen her.
