Ingen studier viser til at det er sammenheng mellom økt bruk og straffefritak

UENIGE: Myrvoll sier rusreformen er skadelig for unge. De menneskeliv som hvert år er tapt i overdose har også vært unge. Voksne tungt rusavhengige har også vært unge, skriver organisasjonssekretær i FHN, Tonje Jevari, og Marino Jonassen i FHN Nord.

iHarstad 06. februar 2021: Ingen studier viser til at det er sammenheng mellom økt bruk og straffefritak, av Tonje Jevari og Marino Jonassen i FHN.

Yngve Myrvoll, politiinspektør i Troms politidistrikt skriver i et debattinnlegg i IHarstad 26.02.2021 at rusreformen er skadelig for ungdom og en gave til organiserte kriminelle. 

Den kommende rusreform vekker følelser og skaper engasjement i befolkningen, som på mange måter er et sunnhetstegn. Vi mennesker er konstruert slik at vi ofte ikke liker endringer veldig godt. Et samfunn krever endring for å utvikle seg, og endring krever endringsvilje. Det er imidlertid lett å bli opprørt når endringer kolliderer med egen oppfatning.

Men, skal man komme til en fornuftig og en rasjonell forståelse, bør denne være forsknings-, fag- og evidensbasert fremfor moralsk fundert synsing eller tro. Helseminister Bent Høie går foran som et forbilledlig eksempel ved å erkjenne at den ryggmargsrefleksen han tidligere har basert sin forståelse og politiske agenda overfor rusfeltet på, ikke har hold i annet enn synsing og feilslåtte, utdaterte oppfatninger. Lovverk og samfunnsendringer skal ha solide og faglige forankringer. Den foreslåtte rusreform fra regjeringen er nettopp det.

Blant uenighetene om kommende rusreform er oppfatningen av straff som hensiktsmessig reaksjonsform, og da særlig overfor unge. Særlig politiet, men også andre yrkesgrupper som arbeider med ungdom, tviholder på straff og ris både foran og bak speilet. Mange frykter at de fratas sine verktøy for å utføre jobben sin, og for at man blir stående maktesløs overfor ungdom som bruker illegale rusmidler hvis man ikke kan true med straff. Hvis straff, eller trussel om straff, er det viktigste verktøy man mener å ha, har man en temmelig slunken verktøykasse. Helse- og sosialfaglige tilnærmingsmåter underkjennes, til tross for at dette er en tilnærmingsmåte som kan dokumentere god effekt, i motsetning til strafferettslige.

Reformen begrenser ikke politiets mulighetsrom slik det fremkommer i Myrvolls innlegg. Politiet skal fortsatt avdekke besittelse av illegale rusmidler, beslaglegge og destruere, slik praksis er i dag, uansett mengde, også om det er til eget bruk. Mistenkes det salg, så skal saken straffeforfølges på samme måte som dagens praksis. Også om mengden er under de foreslåtte grenseverdier. Dette er svært lite liberalt, og det er lite som tyder på at dette kan utnyttes av hverken gjenger eller organiserte kriminelle. Innføring av en rusreform vil ikke påvirke tilgangen til rusmidler. Tilgang til illegale rusmidler foregår i et illegalt marked som ikke påvirkes av hvilken reaksjonsform brukere møtes med av samfunnet.

Det fremheves ofte fra både politi og ungdomsnære yrkesgrupper at man i dag benytter reaksjonsformer overfor ungdom som ikke direkte er strafferettslige, som et argument for at man skal la ordninger forbli slik de er i dag. Det nevnes eksempelvis samtaler og annen form for oppfølging. Samtaler og annen tilpasset oppfølging skal man så absolutt fortsette med. Det er også rusreformens hovedagenda. Ruskontrakter som ofte presenteres som frivillig og vellykket, er på ingen måte det, med unntak av for noen – de mest ressurssterke. Klarer du ikke å gjennomføre opplegget, så venter straffen. Det er de som trenger mest trenger hjelp som blir mest skadelidende. Igjen.

At norsk ungdom bruker mindre narkotika enn andre land er også et argument som benyttes som «bevis» på at dagens ordning fungerer. Det er nok dessverre ikke så enkelt. Det er riktig at bruk av cannabis er noe lavere blant norsk ungdom, men når det kommer til andre stoffer er vi mer på linje med andre europeiske land. Norsk ungdom er på topp når det kommer til bruk av metamfetamin. Ingen studier viser til at det er sammenheng mellom økt bruk og straffefritak, og heller ikke at straff virker forebyggende for rusmiddelbruk. Holdningsskapende arbeid og kunnskap er et bedre utgangspunkt for å kunne ta gode valg. Det gjelder også for unge og bruk av rusmidler.

Vi leser i innlegget at Politiet ikke har noe ønske om å bruke ressurser på brukere som trenger hjelp og behandling. Det har vi tillit til at mange innen etaten ikke ønsker, selv om vi stadig mottar henvendelse om bøtelegging mm av også mindre mengder narkotika fra personer med store rusproblemer og kjent avhengighet. Dette er rett nok en trend med en svak nedadgående kurve i de største byer, men en praksis som så absolutt fortsatt foregår over hele landet. Noen politidistrikt verre enn andre. Straff skal stå i samsvar med handlingen som straffes. Straff er ment som et tilsiktet onde. Hvordan forsvarer man at man med rett og hensikt skal gjøre vondt mennesker som ruser seg? Det er uforståelig.

Politiinspektøren viser videre til uenighet i at politiets inngripen skal kunne føre til stigmatisering og være ødeleggende for ungdoms fremtid. Å være stemplet som kriminell er ganske stigmatiserende, og det å frarøves muligheter til yrkesretninger i fremtiden kan være ødeleggende. Mange samfunnstopper, politikere, statsministere og verdens presidenter kan være glade for at de gikk under radaren for lovens lange arm, og fikk muligheten til å utøve og virke i sine fremstående posisjoner.

Tidlig inngripen og forebyggende arbeid skal med rusreformen fortsatt prioriteres som politiets oppgaver. Selv om konsekvensen, under gitte grenseverdier, er straffefri, så er den ikke reaksjonsfri. Ansvaret for reaksjonen gis profesjonelle sosialfaglige kompetente fagpersoner som kan tilby tilpasset oppfølging. Med tillit og gjensidig respekt. Grensesetting kan utføres uten straffetrusler. Det er lenge siden vi sluttet å slå barn som et ledd i barneoppdragelsen. Politiinspektøren skriver at mange takker i voksen alder politiet og hjelpeapparatets for trygg inngripen i en kaotisk periode av livet. Det vil mange voksne gjøre også i framtiden, selv om de har blitt møtt med en sivilrettslig reaksjon i stedet for en strafferettslig. At unge blir sett, ivaretatt og respektert er fortsatt nøkkelen. 

FHN er en brukerorganisasjon på rusfeltet, og er i kontakt med brukere, tidligere brukere, og pårørende. Vi mottar stadig henvendelser fra fortvilte foreldre til ungdom som er i fare for å utvikle et problematisk rusbruk, men som unnlater å kontakte både politi og hjelpeapparatet i frykt for nettopp konsekvensene av straff og ruskontrakter – som på sikt kan forverre situasjonen.

Les artikkelen i iHarstad her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *