Avisa Oslo 31. august 2021: Hva drømte de om? Hva kunne vi gjort annerledes? skrevet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Oslo, 31. august:

Datoen henviser til den forrige filmen i Oslo-trilogien til regissør Joachim Trier. Oslo, 31. august handler om en mann som, da han kommer ut fra rehabilitering etter seks år med avhengighet, skal prøve å oppsøke tidligere venner og søke seg jobb.

Selv om det er 10 år siden filmen kom ut, har den igjen fått oppmerksomhet i forbindelse med at filmen Verdens verste menneske kommer på kino til høsten og avslutter Oslo-trilogien. Den handler om en kvinne som prøver å finne seg selv og som begynner å planlegge for resten av livet.

Bakteppet for filmene er Oslo. Kjente parker og utvalgte gater i byen får fungere som kulisse for scenene som dramaene utspiller seg i. Men bakteppet er også noe mer, for hovedkarakterene er enkeltindivider som på hver sin måte representerer vår tids populasjon i Oslo.

Det fine med disse filmene er at vi får komme nært inn på enkeltindivider og se tolkninger av hvordan tiden og byen vi lever i har formet oss. Og det er mye vi kan kjenne oss selv igjen i når vi får oppleve de enkelte karakterenes kompleksitet, deres styrker og svakheter og særegne kjennetegn.

31. august er også dagen for å minnes de vi har mistet i overdoser. Verdens overdosedag. De var noens sønn, datter, bror, partner, venn, en far og en mor. Man regner med at for hver som gikk bort så står det minst ti etterlatte igjen, som var glade i dem og som de betydde mye for.

Hver av de som gikk bort var et unikt individ, samtidig bar også de preg av tiden og byen de levde i. Også de hadde sine særskilte parker og utvalgte veier i byen som fungerte som kulisser for deres liv. Og de hadde potensial for et langt og godt liv helt til siste hjerteslag, da det gikk galt.

Hvem var de egentlig? Hva drømte de om? Hva kunne vi gjort annerledes?

Det gjør vondt å trekke fram overdosestatistikken fordi det knapt finnes noen annen statistikk som i samme grad bidrar til å drukne enkeltindividene og redusere dem til tall og kategori. Kategorien er stoffbrukere og Verdens verste menneske er en treffende definisjon på hvordan akkurat de har blitt ansett de siste 50 årene, men se litt på tallene:

I 2020 døde 324 av overdose i Norge. Det er det høyeste antallet overdoser på 20 år. 51 av dem i Oslo, noe som representerer gjennomsnittlig antall overdosedødsfall de siste 10 år i hovedstaden.

Rundt 500 har altså mistet livet i overdoser og mer enn 5000 har mistet en nær bare i hovedstaden, siden filmen Oslo, 31. august kom ut i 2011. Tallet kan ganges med seks for å få statistikken for hele landet i denne tidsperioden.

Vi befinner oss på Europatoppen og de landene som troner høyere enn Norge, har langt større utfordringer med fentanyl og andre syntetiske stoffer enn vi har.

2011 var også det året rusmiljøet ble jaget fra Jernbanetorvet og gradvis endte opp i Brugata og Storgata. Dette var startskuddet for Sentrumssamarbeidet der alle som jobber gatenært skal få bidra med innspill, men politiet har hovedrollen. Det gjøres mye godt arbeid overfor byens vanskeligstilte, men samtidig er hovedmålsettingen at russcenene skal oppløses, hjelpetiltakene skal desentraliseres og de som ikke har bostedsadresse Oslo skal sendes hjem med gratis togbillett.

Målsettingene er sterkt preget av naivitet knyttet til hvordan narkotikamarkedet fungerer og av en tro på at politikerne kan vedta at folk som føler seg utenfor i sine lokalsamfunn ikke skal ville reise inn til storbyens sentrum. De åpne russcenene i Oslo har bare vokst og blitt større de siste 10 årene.

Det var den samme holdningen som lå til grunn for byrådets nei til å opprette et avgrenset uteområde for rusmiljøet i Oslo sentrum. Byrådet lar seg heller styre av press fra beboerforeninger og eiendomseiere enn av hensynet til verdigheten og helsen til de det gjelder.

Byråd Rina Mariann Hansen sier at:- Selv om rusmiljøet fungerer som et sosialt treffsted, kan de ikke se bort fra at det foregår kjøp og salg av narkotika og det kan de bare ikke tolerere. Byrådet mener et avgrenset uteområde for rusmiljøet vil være et brudd på narkotikalovgivningen.

Kjøp og salg av narkotika er straffbart. Det er politiets oppgave å prioritere straffbare handlinger, derfor er det trist når Oslo kommune blander seg opp i denne oppgaven ved å avvise videreutvikling av tilnærmingen til rusmiljøene.

Bergen har opprettet et avgrenset uteområde for rusmiljøet uten å bryte narkotikalovgivningen og erfaringene er gode, nå ønsker politikere å gjøre det samme i Haugesund. – Et skjermet område under brua vil avlaste andre byrom, og gi trygghet for de rusavhengige og byens øvrige innbyggere, er tonen der borte.

Når europeere fra kontinentet reiser til Oslo, opplever de byen som scener og kulisser fra en typisk europeisk by på 80-tallet. De hadde store åpne russcener i sine bysentrum og høye overdosetall, midt under den verdensomspennende krigen mot narkotika – med USA- president Ronald Reagans Just say no-kampanje rungende over Vesten.

Sentrumsområder ble omdøpt Spitzenplatz og Needle Park, men sånn er det ikke der lenger. Nå er Skandinavia alene om å ha store åpne russcener og Oslo har den største. Vi har ikke etablert den samme toleransen og pragmatismen enda, målsettingene er modne for endring.

Det er på høy tid at vi får et minnested for stoffbrukere. Oslo-kunstneren Lars Sandås har plassert tre små monumenter i Oslo sentrum. Et for å minnes politiaksjonene i Slottsparken, et for å minnes tilholdsstedet «Eika» ved Akerselva og et for å minnes tiden da rusmiljøet oppholdt seg på «Plata». Sandås har også skrevet boken Narkoatlas, som handler om ruten gjennom byen der rusmiljøet har blitt jaget.

Et søk på «Mindested for stoffbrukere » på Google Maps viser at København har det allerede og det vil være fint om Lars Sandås fikk lage et for Oslo.

Det er uhyre viktig med markeringene av Verdens overdosedag fordi det løfter bevisstheten og bringer oss nærmere løsningene. Det er som markeringene for trafikkofre som kommer på Dagsrevyen hvert år, med sine lange fakkeltog og sentrale politikere i spissen. Disse markeringene har vært til sterk inspirasjon for utbedring av veiene og bidratt til sterk nedgang i dødsulykker.

Vi samles på Jernbanetorvet kl. 16.30. Jeg håper mange kommer. Dersom vi får økt bevissthet på overdoser, nye målsettinger og tiltak, så vil vi få til den samme nedgangen i dødsfall som de har fått i så mange andre land.

Da er det mulig at noen av byens innbyggere ikke havner i statistikken i løpet av året, men isteden dukker opp på neste års markering. Kanskje han som kommer ut fra rehabilitering, etter seks år med avhengighet, og skal prøve å oppsøke tidligere venner og søke seg jobb. Og kanskje henne som er i ferd med å finne seg selv og som begynner å planlegge for resten av livet.

Les artikkelen i Avisa Oslo her.