Medlemskap

Heroinassistert behandling på LAR-konferansen

22. oktober 2022

20. oktober 2022 holdt Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk et innlegg om heroinassistert behandling på LAR-konferansen, i Universitetets Aula:

Hei. Jeg heter Arild Knutsen og er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Jeg har vært med på kampen for heroinassistert behandling i mer enn 15 år og hadde æren av å klippe snora sammen med helseminister Ingvild Kjerkol som offisiell åpning av heroinklinikken i Oslo.

Og. Unnskyld meg et øyeblikk. Jeg vil bare kjenne etter hvordan dette er. For jeg synes det er utrolig sterkt, ganske vemodig og veldig stort å endelig kunne stå her på LAR-konferansen og snakke om heroinassistert behandling, som noe som er i gang.

Vi! Med substitusjonsapparatet vårt. Rusbehandlingen i Norge. Vi har to klinikker der folk får heroinassistert behandling. 

Veien hit har vært vanvittig lang og usedvanlig kronglete og omfattende. Vanligvis tar det rundt fem år for skadereduserende forslag å vinne gjennom ideologien om total rusfrihet som eneste mål, men heroinassistert behandling tok 12-13 år mer enn det igjen.

Det begynte å komme oppslag om det på 90-tallet. De første konkrete diskusjonene om vi skulle begynne med dette kom i 2005 og denne diskusjonen eksploderte i 2009.  Det samme året som Danmark startet opp med sine klinikker. 

Når man ser på hva en heroinklinikk er, altså et tiltak som tilbyr noen titalls pasienter en litt annerledes medisin enn metadon. Og injeksjoner tillates. Så kan man bli ganske svimmel av å tenke på alle de omfattende prosessene som har pågått i store og svært så betydningsfulle samfunnsorganer over lang tid, før dette endelig kunne komme på plass som et forsøksprosjekt.

Jeg var selv med i diskusjonen på den tiden da Ola Elvestuen i Venstre begynte å kjempe for dette tidlig på 2000-tallet. Og i debattene da helseminister Bjarne Håkon Hansen i 2009 åpnet for å vurdere dette og dermed ble gitt tilnavnet Heroin-Hansen. Jeg fikk stifte nært vennskap med Thorvald Stoltenberg, fra da han ledet Stoltenbergutvalget og ble del av et knapt flertall i utvalget som foreslo et forsøksprosjekt. Og jeg har sittet i et konsensuskonferanseutvalg, jeg deltok på konsensuskonferansen og kan godt huske hvordan diskusjonen rev og slet i Arbeiderpartiet frem til da Arbeiderpartiets stortingsgruppe vedtok at de gikk mot forslaget i 2012. 

Og jeg sto utenfor landsmøtet til Arbeiderpartiet i 2015 sammen med TV2, da Thorvald Stoltenberg var der inne sammen med Tone Tellevik Dahl og endelig fikk landsmøtets flertall til å gå inn for et prøveprosjekt.

Også er vi sikkert flere her som kan huske da Oslo og Bergen søkte regjeringen om å få starte opp, og den da ruskonservative helseminister fra Høyre Bent Høie svarte blankt nei. Og da byene søkte på nytt igjen få år etter og den etterhvert så progressive helseminister Bent Høie ga et klart og tydelig ja.

Det er mange grunner til at jeg brenner for dette.

Blant grunnene er, og hør på dette:

Heroinassistert behandling? Det er jo stakkarsliggjøring! Nei, nå går dere for langt. Dette er uaktuelt for oss å være med på. Det er helt feil fokus, det er ikke der manglene er i dag. Problemet er ikke tilgangen på heroin, det er for mye tilgang på heroin. Problemet er mangelen på behandling så man kan slutte med heroin. Å gi gratis heroin til “tunge rusmisbrukere” er symbolpolitikk, det er å gi opp kampen for rusfrihet og kampen mot narkotika. Dette er en lettvint og merkelig løsning. Skal du gi brekkjern til innbruddstyver også da? Barn til overgripere? Jeg hadde aldri klart å komme meg ut av mine rusproblemer hvis jeg hadde visst at bare jeg holder på lenge nok så får jeg gratis heroin.

Disse sitatene er bare noen som er hentet fra flere av de viktigste og mektigste premissleverandørene på rusfeltet fra det ble foreslått og fram til 2015. Politikere, fagfolk og organisasjoner, inkludert brukerorganisasjoner. 

Jeg hadde da, som nå, selvsagt stor respekt for om man var enig eller ikke enig i at det bør prioriteres å sette i gang med heroinassistert behandling. Det var et økonomisk spørsmål og det måtte selvsagt vurderes om man skulle bruke midler til dette, eller om midlene skulle brukes til noe annet. Som eksempelvis styrking av allerede etablerte tiltak.

Men den mest høylydte motstanden opplevde jeg som ideologisk og irrasjonell.

Heroinbruk ble sidestilt med både vinningsforbrytelser og overgrep mot barn. Diskusjonen om tilgang på heroin, handlet ene og alene om tilgang eller ikke. Ikke om hva slags tilgang, hvor heroinet kommer fra, hvordan det finansieres, eller om det redder eller tar liv. 

En representant for en av landets største brukerorganisasjoner innvendte så sent som i 2015 med at heroinassistert behandling ville jo ha tatt bort alle problemene som vedkommende hadde slitt med. De som handler om det livet man lever for å skaffe seg penger til heroin og for så skaffe seg heroinen. “Så hvorfor skulle jeg da slutta?” spurte vedkommende retorisk i et innslag på Dagsrevyen med sterk kritikk mot at flere politiske partier nå støttet heroinassistert behandling. 

Det at heroinavhengige som ikke profiterte på de etablerte behandlingstilbudene, skulle slippe å begå kriminelle handlinger, eller selge seksuelle tjenester, ihvertfall leve i uverdighet, og stadig måtte handle av et illegalt marked med stor fare for å dø av overdose, ble altså fremstilt som noe negativt. 

Denne holdningen er basert på tankegangen om at bare en som bruker ulovlige rusmidler får det ille nok og hits the rock bottom, så vil vedkommende endelig se at dette bør man slutte med. En holdning som i stor grad har forent helse- og justisinnsatsen i flere tiår, men som ikke er basert på kunnskap og som vi er på vei bort fra. 

For meg er dette noe av det viktigste med både debatten om og innføringen av heroinassistert behandling. Vi er inne i en ruspolitisk brytningstid og endringene som pågår påvirker holdningene ute i samfunnet. Det dreier seg om at hensynet til de det gjelder, som mennesker med rettigheter, blir mer og mer førende og dette er særlig viktig at skjer også innenfra i helsevesenet.

Heroinassistert behandling handler om at systemet tilpasser seg brukeren, fremfor at brukeren må tilpasse seg systemet.

Og jeg synes det er stor nytte i at man stiller seg spørsmålet: Når legal tilgang på heroin er en del av løsningen, hva var da problemet?

Vi har også fått høre i mange år fra landets mest fremtredende eksperter at andre medikamenter enn metadon og buprenorfin er uegnede for substitusjonsbehandling. Og da særlig at mer kortvirkende medikamenter enn disse to er uegnede og at det derfor ikke bør komme fler medikamenter i LAR.

De gode resultatene av heroinassistert behandling, nå både fra inn- og utland viser at dette ikke stemmer. Og min holdning er at forsøket med heroinassistert behandling vil være medvirkende til at det nå endelig begynner å åpnes for mer substitusjonsbehandling med morfin og for substitusjon av andre alvorlige avhengigheter. Som for eksempel amfetaminassistert behandling.

Noen har vært kritiske til kampen for heroinassistert behandling fordi de har ment at det ville være viktigere å kjempe for langtvirkende morfin, under parolen; flere medikamenter i LAR. Det er en holdning jeg har sympati med og jeg har kjempet for den parolen selv, men samtidig bør vi erkjenne at det ikke en gang har hjulpet å ha “Flere medikamenter i LAR” som punkt i en regjeringsplattform.

Parolen har i stor grad blitt brukt til økt fokus på langtvirkende buprenorfin (Buvidal) og den langtvirkende motgiften naltrekson og i for liten grad ført til økt fokus på sånt som morfin. Holdningene imot har vært steile. Derfor mener jeg dette har vært riktig vei å gå. 

Heroinassistert behandling tydeliggjør at det er en stor gruppe som da faller imellom HAB og ordinær LAR og flere har derfor fått øynene opp for at mange flere bør få tilbud om morfin som substitusjonsmedisin.

Kanskje kan heroinassistert behandling også åpne opp øyne for mer.

De som kommer til heroinklinikkene, kommer først til en samtale. Der blir de spurt om hvordan det går. Hvordan medisineringen fungerer for dem. Hva er viktig for deg? Og de blir vurdert under denne samtalen. Det blir ikke tatt urinprøver før medisininntaket. Jeg har av ganske åpenbare grunner ikke deltatt under slike samtaler selv, men det minner om et innlegg om dette på LAR-konferansen i 2018. 

Da en leder på en heroinklinikk i Danmark fortalte om erfaringene derfra og særlig husker jeg det gispet som gikk gjennom forsamlingen da hun fortalte at pasientene kunne få en større dose, en ekstra dash, på julaften.

Eller om de hadde havnet i en livskrise, mistet en nær eller det hadde skjedd noe annet som ville gjøre at en litt høyere dose i større grad ville føre til verdighet i livet og forebygge bruk av rusmidler utenom.

Jeg håper erfaringene fra heroinklinikkene kan bidra til økt fleksibilitet og mer brukermedvirkning også når det kommer til dosering av ordinære LAR-medisiner. Og kanskje vil erfaringene gjøre noe med holdningene til helsevesenet når det gjelder sånt som å få en utredning eller tilbud om psykisk helsehjelp i mens man stadig bruker rusmidler. For det er mange som nektes, kanskje særlig psykisk, helsebehandling fordi de stadig bruker rusmidler.

Ikke på bakgrunn av forskning eller noe sånt, men på bakgrunn av uheldige holdninger. 

Og er det noe heroinassistert behandling viser, så er det at folk som tidligere ble ansett som behandlingsresistente svingdørspasienter, endelig begynner å få det bra og endelig profiterer på annen type hjelp og behandling.

Det er også spennende å se at det vi til nylig har demonisert noe så kraftig og reagert så vanvittig brutalt mot, altså virkningen av heroin. Det som ofte kalles heroinrus. Det anses i denne sammenheng å ha en god terapeutisk effekt. 

Og akkurat det er en viktig suksessfaktor ved heroinassistert behandling. Folk som til enhver tid ikke klarer verken cold turkey eller å ligge jevnt og kanskje med bivirkninger på metadon eller buprenorfin. får endelig det de er avhengige av fra før og det er en umiddelbar lindring av tilværelsen.

Og det er særlig det som gjør at heroin som medisin fører til enda mindre bruk av rusmidler utenom, enda mindre kriminalitet, redder enda flere liv og til at enda flere kommer seg helt av medisiner til slutt, enn det behandling med ordinære LAR-medisiner kan føre til. 

Folk pleier ikke å bli lenge på heroinassistert behandling, men de kommer bedre ut av det etter i gjennomsnitt ett til to år og vil da profitere langt bedre på annen behandling.

En annen viktig grunn til at vi i Foreningen for human narkotikapolitikk har kjempet for heroinassistert behandling er noe som blant annet fremkom i en Lancet-rapport i 2006, det samme året som foreningen ble stiftet. Den handlet om utviklingen før og etter at de hadde startet opp med heroinassistert behandling i Zürich. Rapporten ble laget på bakgrunn av at mange kritiserte Sveits for å ha en for “liberal ruspolitikk”, som angivelig skulle føre til flere brukere og som ville leve med rusproblemer i lengre tid enn de ville ellers.

Det viste seg at det motsatte var tilfelle. Rekrutteringen til heroinbruk hadde gått opp fram til 1990 og flatet da ut på rundt 850 nye heroinbrukere i Zurich hvert år. Men etter å ha startet opp med skadereduksjon, substitusjonsbehandling og heroinklinikker, så snudde denne utviklingen.

Rekrutteringen til heroinbruk gikk endelig ned og i 2002, ca 10 år etter oppstart med heroinassistert behandling, var de nede i 150 nye heroinbrukere hvert år.

Det er en nedgang i rekruttering til heroin på 82 prosent.

Intensjonen med å starte opp med heroinassistert behandling i Sveits var å øke livskvaliteten, redusere kriminalitet og forebygge helseskader og død. Men at det skulle føre til nedgang i rekrutteringen til heroin, det hadde ingen våget å tro på. Det var en utilsiktet konsekvens.

Og da de så nærmere på årsakene til nedgangen, så fant de at når man omdanner heroin fra dødelig kriminalitetsbefengt narkotika, og til livreddende medisin, ja da blir ikke heroin spennende for den oppvoksende generasjon lenger. Heroinbruk går da fra å bli sett på som en opposisjonell handling eller for å demonstrere sosial mistilpasning, til å anses mer som lengrevarende medisinsk sykelighet. 

Og da begynner unge å gjøre andre ting enn å begynne med heroin for å gi uttrykk for opposisjon eller for å motarbeide utenforskap. For eksempel begynner de da med politikk, kanskje til og med narkotikapolitikk, og det har ikke helt de samme konsekvensene.

Tilbake til nyheter
crossmenu