Medlemskap

Gjenta etter Venstre: Rusreformen er ikke liberal

28. februar 2021

Morgenbladet 26. februar: Gjenta etter Venstre: Rusreformen er ikke liberal, skrevet av Markus Slettholm, debattansvarlig.

Det er ikke veldig mange år siden det stort sett fulgte en søtlig eim etter dem som ropte høyest om den feilslåtte norske narkotikapolitikken – enten de uttalt representerte de tyngre eller lettere brukernes interesser eller hadde hornbriller og var med i Bergen Unge Venstre. Nå er det landets kanskje aller mest ansvarlige mann, Høyre-statsråd Bent Høie, som står i bresjen for et politisk hamskifte på rusfeltet.

For det er en litt uvanlig tverrpolitisk allianse som har drevet den ruspolitiske debatten frem til pressekonferansen forrige fredag, der helseministeren, med riksløven drapert på veggene bak seg, slo bena vekk under det som har vært en helt sentral del av norsk justispolitikk de siste femti årene. I den bredere arbeiderbevegelsen har alliansen med avholdsbevegelsen lagt lokk på store deler av den ruspolitiske debatten i hundre år. Samtidig har den mer urbant anlagte delen av venstresiden – MDG, SV, Arbeiderpartiet i byene – snakket om ruspolitikk lenge. Høyresiden har på sin side alltid operert i spennet mellom «tough on crime»-konservative og liberalister som holder personlig frihet som den aller høyeste dyd. Med varsomhet har reformvennlige av alle sjatteringer endelig funnet sammen, langt på vei «across the aisle» langs generasjonelle og geografiske skillelinjer. Det kan nå vise seg å bli en snarvei til politisk gjennomslag for et paradigmeskifte som ellers ville vært vanskelig.

I forkant av regjeringens fremleggelse av den lenge varslede rusreformen var det derfor knyttet stor spenning til dens faktiske innhold. Ville man klare å finne noe som både nølende avholdsfolk og tut-og-kjør-liberalerne kunne leve med?

Rusreformutvalget – hvis mandat var å utrede hvordan, ikke hvorvidt,samfunnets reaksjon mot personer som bruker og besitter illegale rusmidler, skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten ved å «se til Portugal» – har lagt det solide, faglige grunnlaget for Solberg-regjeringens forslag. Politiet vil fortsatt kunne avdekke besittelse av og eventuelt beslaglegge illegale rusmidler, og pålegge oppmøteplikt hos en kommunal rådgivningsenhet. Møter du ikke opp, blir du ilagt et gebyr på 2400 kroner, med mindre brukeren er i en sosioøkonomisk situasjon som vanskeliggjør en slik bot. Underforstått: Rusbruk skal fortsatt svi litt for de ressurssterke og rekreasjonelt anlagte, men ikke for dem som faktisk har et problem.

I det hele ble reformtilhengernes bekymringer for en utvannet reform inntil videre gjort til skamme. KrF, som på ingen måte har lagt skjul på at «dette ikke er vår reform», fikk lite gjennomslag i regjeringens forslag. I et knippe oppsiktsvekkende og koordinerte intervjuer blant annet i VGog Vårt Land dagen før fremleggelsen forrige uke, gjorde partiets fire statsråder felles front mot regjeringens egen politikk: Selv er de bundet på hender og føtter og kommer til å stemme for, men de håper opposisjonen stemmer ned hele reformen.

Dette er et tydelig brudd med kutymen i koalisjonsregjeringer; vanligvis sluker man sine politiske kameler i stillhet og lufter eventuelle indremedisinske plager på kammerset. Ropstad og kompani fikk derimot beroliget grunnfjellet sitt om at de ikke er blitt rusliberalere i full offentlighet. At Bent Høies reaksjon var et smilende «hele regjeringen står bak reformen, og noen står litt lenger bak enn andre», kan tyde på at utspillet var avklart på forhånd og blitt gitt Ernas godkjentstempel.

En annen trøst for KrF er at de såkalte terskelverdiene for straffrihet – hvor mye rusmidler som regnes som «til personlig bruk» – i regjeringens lovforslag er langt lavere enn i utvalgets opprinnelige utredning. Om det var den lille seieren partiet trengte for å ikke ta dissens til regjeringens egen politikk, virker det som et meget fornuftig avbytte. At terskelverdiene er lavere enn mange hadde håpet på, er egentlig ikke så farlig, det heller – det viktigste i denne omgang er å få knesatt i forskrift prinsippet om avkriminalisering. Detaljer er tross alt detaljer. Og de kan alltids justeres på et senere tidspunkt, er mantraet til pådriverne for reformen.

Den ruspolitiske ballen er langt fra i mål, og det ville vært prematurt å sprette champagnekorkene på Venstres hus. Men de kan i alle fall gi seg et foreløpig klapp på skulderen for det som ser ut til å være et godt stykke politisk håndverk. Innad i det sosialliberale partiet er det mange som ikke synes reformen går langt nok, og som egentlig ønsker seg en legalisering, med statlige utsalg, i alle fall av de såkalte myke stoffene, som for eksempel cannabis, MDMA og psykedelisk sopp.

Unge Venstres plansjer med en hånd som holder en joint med påskriften «Legalize it», som skapte mye furore sommeren 2019, er nok inntil videre gjemt godt unna på ungdomspartiets valgkamplager. De vet at disse synspunktene – som er «langt ute» i en norsk politisk kontekst, men stadig mer dagligdags i det store utland – bare vil være vann på mølla for kritikerne av reformen.

For det er ikke tilfeldig at rusreformen hele veien er blitt frontet som en helse- og behandlingsreform, og ikke som et liberalt tiltak: Dette handler utelukkende om overdosedødsfall og de aller mest utsatte brukerne, enten de veldig unge eller de som strener gatelangs. Rusreformen handler ikkeom såkalt offerløs kriminalitet eller om hvorvidt de mange lystbrukerne – musikkfestivalgjengere på MDMA, festløven med en pose kokain på blazer-innerlomma eller Columbia-professor Carl Hart, som i The Guardian for noen uker siden sto frem som en høyst fungerende rekreasjonell heroinist – skal få ruse seg i fred. Selv om det ene ikke utelukker det andre og man enkelt kan argumentere for at en rusreform er både liberal og pragmatisk politikk på én gang, har regjeringen, med Venstre i spissen, fått samtalen til å handle om problembrukerne, og kun problembrukerne. Det er ingen liten bragd.

Foreningen for human narkotikapolitikk har også insistert på dette skillet, selv om de også egentlig jobber for legalisering av alle rusmidler – bare ikke akkurat nå. Leder Arild Knutsen, som satt på første rad og ble takket av Bent Høie under pressekonferansen forrige fredag, illustrerte denne balansekunsten i et Klassekampen-innlegg i sommer. Under tittelen «Trygg hasj på polet», skrev han at det «kan være uheldig for den politiske behandlingen av den kommende rusreformen (…) å knytte forslaget om lovliggjøring av cannabis til denne prosessen».

Å holde de to debattene adskilt er ikke bare strategisk veldig klokt for veien videre, men også en forutsetning for at reformen i det hele tatt kunne se dagens lys. Om Venstre er reformens fødeforelder, er Bent Høie en slags jordfar – en jobb han og Høyre neppe hadde påtatt seg for en liberal reform. For ham er regjeringens forslag nettopp et bolverk mot den rusliberale vinden som nå blåser gjennom USA og Vest-Europa. Til Aksent, IOGT (tidligere Avholdslosjen) sitt medlemsblad, kan han betrygge leserne med en helt tydelig hit-men-ikke-lenger-holdning: Avkriminalisering vil ta luften ut av legaliseringstilhengernes kronargument «om at straff er til hinder for å oppsøke hjelp og at straff virker stigmatiserende på brukerne».

Om reformen faktisk blir noe av, er fortsatt et vidåpent spørsmål. Senterpartiet er den kanskje mest uttalte motstanderen, og de siste ukene har Trygve Slagsvold Vedum og partiets nye fargeklatt, Jan Bøhler, mønstret sterkt mot reformen i alle kanaler. Bare timer etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen i fjor, tonet også de flaggmot den forestående avkriminaliseringen.

Les hele kommentaren til Markus Slettholm her.

Tilbake til nyheter
crossmenu