iTromsø 11. oktober 2020: Marino Jonassen og Tonje Jevari i Foreningen for human narkotikapolitikk svarer på Arne Bratlands debattinnlegg. Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta.

Arne Bratland spør i et debattinnlegg i iTromsø 3 oktober «Skal vi avkriminalisere narkotika? Hvem trenger 30–50 brukerdoser hasj»

Bratland uttrykker bekymring for unge og rusmiddelbruk, og hvordan foreldre skal kunne møte dette om bruk og besittelse av narkotika avkriminaliseres. Bekymring for unge deler nok de fleste. Det er heller hvordan håndtere bekymring, forhindre problemer knyttet til rusmiddelbruk, og ikke minst forståelsen av rusreformutvalgets forslag NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp, som ikke deles av alle

Den fremste hensikt med NOU 2019:26, er å redusere stigma og basere lovverket på kunnskap og forskning fremfor moralsk fundert synsing. Rusreformen handler om rettferdighet, slik at alle skal ha samme muligheter. Svaret på det første spørsmålet er dermed ja.

Når det kommer til spørsmålet om hvem som trenger 30–50 brukerdoser hasj så er det et definisjonsspørsmål. Å omregne mengde til antall brukerdoser er ikke så enkelt som Bratland skisserer. Det blir litt som å spørre om hvor langt et tau er. Forslagene til terskelverdiene er basert på innspill fra instanser som arbeider med brukere, forskere, fagfolk og brukerorganisasjoner, og er hva utvalget har kommet fram til av mengde som ikke stigmatiserer personer med rusutfordringer.

Brukere av andre rusmidler enn alkohol er tvunget å oppsøke et illegalt marked, og for rusavhengige vil det være hensiktsmessig å kjøpe mer enn én brukerdose. Dette for å slippe å være for ofte i et rusmiljø, med den belastning det medfører. Det kan være tryggere å kjøpe fra en selger du kjenner, som igjen minsker risikoen for kjøp av rusmidler som er blandet ut med for eksempel fentanyl, og dermed redusert risiko for overdose.

Et annet poeng er at personer avhengige av illegale rusmidler skal unngå å havne i en straffesakskjede som forverrer livssituasjonen til den enkelte. Når en rusreform først skal vedtas er det fornuftig at reformen skal favne den gruppen som aller mest trenger det, de rusavhengige.

Bratland stiller spørsmål om hvordan man skal kommunisere til sine barn at besittelse av 30 brukerdoser er ulovlig. Han frykter at normer og holdninger vanskelig kan formidles og dannes om man ikke har straffesanksjoner å true med. Dette til tross for at ingen studier viser at straff virker forebyggende eller normdannende, eller fører til redusert bruk. Da anbefales helt andre metoder.

Bratland spør hvordan trafikkbildet ville sett ut om fartsovertredelser var avkriminalisert. Vi finner det ikke så vanskelig å svare på. Med rusreformutvalgets forslag ville det sett slik ut: Blir du tatt for å kjøre litt for fort, vil bilen beslaglegges og destrueres, og du pålegges å møte til et faglig sammensatt råd. Der vil du i samtale få hjelp til å se de potensielt skadelige konsekvenser av å kjøre for fort, tilbud om hjelp til å opptre forsvarlig, og oppfølging for best mulig sikre at du får dette til. Vi tror at denne tilnærmingen endrer holdninger og øker forståelsen for de konsekvenser fartsovertredelser kan føre til – på en mer fordelaktig måte enn straff og stigmatisering.

Avkriminalisering er ikke legalisering. Det er riktig som leder i Unge Høyre har uttalt, de illegale rusmidler vil fortsatt være forbudt. At politiet er fratatt oppgaven med å gripe inn når noen er i besittelse av illegale rusmidler er en misoppfatning som synes være utbredt. Rusreformens innstilling er tydelig på politiets oppgaver. Om politiet avdekker besittelse av narkotika, uansett mengde, så skal de gripe inn, beslaglegge og destruere stoffet. Det er dermed ikke slik at bruk og besittelse av narkotika ikke reageres på. Utvalget presiserer også at hvis en person innehar en mindre mengde narkotika, og omstendighetene tilsier at dette er med sikte på salg, så er de foreslåtte terskelverdier ikke til hinder for etterforskning og eventuell straffeforfølgning.

Besitter man mengde over terskelverdi vil det fortsatt være justisapparatet som reagerer, i form av bøter og eller fengsel – slik praksis er i dag. Er mengden under terskelverdi, er det kommunen som får i oppgave å reagere med god tverrfaglig helse- og sosialfaglig tilnærming. Å ikke reagere eller gjøre noe, er ikke en god faglig tilnærming. Det er dermed all grunn til å tro at forebyggende og holdningsskapende arbeid vil kunne utføres, og at de som ønsker og trenger hjelp vil kunne få det med et forslag som fremmer hjelp fremfor straff. Her er det lite som skurrer, som Bratland i sitt innlegg spør seg.

De færreste unge mennesker, som ikke har et avhengighetsproblem, går rundt med 15 gram hasj. Antallet vil heller ikke øke om rusreformutvalgets forslag gjennomføres. Det vil, basert på studier, heller ikke føre til en økning i førstegangsbrukere.

Det er heller ikke slik at alle unge mennesker som eksperimenterer med rusmidler utvikler et avhengighetsproblem. Heldigvis er det de færreste som gjør det. Å skulle ruste unge til å ta gode valg gjøres best med kunnskap og informasjon, inkludering og godt oppvekstmiljø. Lav terskel for å be om hjelp uten å frykte straff og sanksjoner er også avgjørende for å kunne møte unge med et begynnende rusproblem på en måte som byr til tillit.

Konsekvensene av straff i slike sammenhenger viser seg ofte å være mer skadelig enn selve rusbruken. Forskning viser at et tidlig møte med politi og justis øker sjansen for at unge fortsetter den kriminelle løpebanen, samt fratas jobb- og fremtidsmuligheter med "prikk" på rullebladet.

Det er godt mulig at Bratland har møtt ungdommer som er glade for at de har blitt tatt og dermed fått orden på livene sine igjen. Påtaleunnlatelse med vilkår er likevel ikke nødvendigvis det beste virkemiddel for å løfte unge mennesker ut av en situasjon som på sikt kan bli ødeleggende. Vilkåret som gis er ofte urimelig og krenkende, og ungdommer vil godta vilkår «i frykt av» ikke et «ønske om».

Det er fullt mulig å få til positive resultater uten de fatale konsekvensene som «å bli tatt» kan ha for fremtiden til unge mennesker. Hvis man skulle luket ut alle voksne i viktige samfunnsposisjoner som noen gang har røkt hasj eller prøvd andre rusmidler så tror vi at vi ville mistet mange gode og flinke folk.

Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta, ikke skremselspropaganda. Med samtale og tillit. Så er man forelder, eller har planer om å bli det i fremtiden, så har man all god grunn til å støtte rusreformen «fra straff til hjelp»

Les artikkelen på iTromsø her.