MORALSK PANIKK: «Fram til 1960-tallet ble narkotikabruk sett på som helseproblemer her i landet. Så endret tenkesettet seg», skriver sosiolog Willy Pedersen. Han var selv i mot avkriminalisering fram til begynnelsen av 2000-tallet. Bildet viser ungdom som henger i Slottsparken, en gang på 60-tallet. (SCANPIX / NTB / Universitetet i Oslo)
Vårt land 01. mars 2021: Det tok tid før jeg selv endret kurs. Norges «war on drugs» er et mørkt kapittel, av sosiolog Willy Pedersen.
AVKRIMINALISERING: Siden jeg nå en gang skriver i Vårt Land: Hører dere ikke et ekko av klassisk kristen etikk i verdiene til Rusreformen? Er det ikke merkelig at lederne i KrF er så skeptiske?
Fram til 1960-tallet ble narkotikabruk sett på som helseproblemer her i landet. Så endret tenkesettet seg. Mye av politikken ble flyttet fra helse- til justissektor. Det strafferettslige regimet festet grepet. Inspirasjonen kom fra den aggressive amerikanske «war on drugs».
For meg var slutten av 1960-tallet en flott tid, med nye politiske strømninger, ny musikk. Alle vennene mine prøvde hasj, også T. Nær venn, preseterist til artium, full av energi. En dag sto politiet på døra. Et par gram hasj på rommet. Med håndjern ut i politibilen, nysgjerrige naboer i vinduene, inn på glattcelle. Det går fortsatt en skygge over T når temaet dukker opp.
På 1970-tallet ble gjerne ungdomskriminalitet avgjort med påtaleunnlatelse eller forelegg. Men narkosakene ble uten unntak kjørt for retten. T hadde flaks. Han slapp ut etter et par dager. Han kunne fått flere ukers ubetinget fengsel. Men ryktet ble hengende ved ham.
Det nye regimet skulle innebære at tusener ble straffeforfulgt for bruk og besittelse av narkotika. Hvorfor? Jeg tror det er et klassisk tilfelle av moralsk panikk. Definisjonen går slik: «en overreaksjon på noe som oppfattes som en trussel mot den moralske orden».
Folk flest og lovgivere ble skremt av hasj, av gutter med langt hår, av pussige verdier. The Beatles dro til India for å meditere. Kort tid etter satt ungdom i lotusstilling i Slottsparken. Carl I. Hagen ville sende «narkomane» til Bjørnøya og åpnet for dødsstraff for heroinsmuglere.
Det var få motstemmer. Men nestoren i norsk strafferett, professor Johs Andenæs, gikk hardt ut. Han ønsket avkriminalisering av bruk av narkotika. Han støttet seg til den definisjonen av straff han selv la til grunn i sine lærebøker: Straff er «et tilsiktet onde» staten påfører borgerne. Det krever skikkelige begrunnelser. De manglet her, mente Andenæs.
Litt mer i det personlige: Jeg begynte å forske på temaet på 1980-tallet. Jeg husker jeg var med på å arrangere et seminar om narkotikapolitikk. Andenæs var innleder. Han var gammel og ustø til bens, men tordnet løs: «Dette vil vise seg å være århundrets feilinvestering i straff»
Jeg husker jeg tenkte: Er han i ferd med å miste grepet? Kriminalisering og straff var for meg fortsatt en selvsagt del av politikken rundt hasj og andre stoffer.
Men i år 2000 skjedde det noe uventet. Under statsminister António Guterres’ ledelse vedtok Portugal å avkriminalisere bruk av narkotika. Fagfolk og politikere verden over var skeptisk avventende, men reformen ble en suksess. Delegasjoner reiste til Lisboa for å lære, jeg var med på en fra Norge.
Dette var en av grunnene til at Guterres i dag er generalsekretær i FN. Både FN og WHO støtter politikken. Det tok tid før jeg selv endret kurs, men i dag mener jeg vår egen utgave av USAs «war on drugs» er ett av de mørkere kapitler av vår nære historie.
Andenæs mente at staten skal være varsomme med å påføre borgerne straff - «et tilsiktet onde». Rusreformutvalgets NOU er med god margin det faglig sterkeste som er levert i norsk narkotikapolitikk. De finner ikke støtte for at kriminaliseringen reduserer bruken av narkotika. Da bør en slutte å straffe. Bevisbyrden må jo ligge på dem som fortsatt ønsker å bruke straff.
Folkehelseinstituttet (FHI) har det største forskningsmiljøet i landet, med skyhøy tillit, ikke minst i kjølvannet av covid-19. Blant skeptikerne til reformen er det FHIs høringsuttalelse som nå siteres. FHI skriver at en «ikke kan utelukke at narkotikabruken i befolkningen vil øke som følge av reformen».
Gjennom tiår har altså forskere verden over belyst temaet. Ingen har så langt vist at kriminalisering har forebyggende effekt. Derimot viser mye forskning at straff kan gi stigma og kan skade. Mener FHI at vi bør fortsette å straffe «for sikkerhets skyld»?
Det er i alle fall sånn FHI brukes. Straff er et tilsiktet onde, det er pine. Det er de svakeste blant oss som pines. Hvor mange flere skal lide før vi til slutt gir oss? Hva mener FHIs ledelse?
Reformbevegelsen skjøt fart for tre-fire år siden. Ironisk nok nærmer vi oss kanskje situasjonen i 1960, før «krigen mot narkotika», det vi kaller den helsedominerte fase. En viktig grunn er at brukerne ble trukket inn i den politiske prosessen.
De har blitt stigmatisert, de har kjent på kroppen hvordan straff nettopp er et «tilsiktet onde». De vet hva de snakker om.
To utmerker seg – Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johansen. Begge viser i en strøm av kronikker og intervjuer at reformen baseres på likeverd, respekt og nestekjærlighet. Helseminister Bent Høie lot seg til slutt overbevise av budskapet. Det tjener ham til ære.
Les hele artikkelen i Vårt land her.
