Medlemskap

Det er ikke mer tvang vi trenger nå

21. april 2023

NRK Ytring 20. april 2023: Det er ikke mer tvang vi trenger nå

Av

Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)
Otto Stormyr, styremedlem i FHN og grunnlegger av familiesamtaler.no

Vi må våge å revurdere noen etablerte sannheter om ungdom og rus

Et rungende rop om hjelp fra en anonym og fortvilet mor har blitt lest av mange hundre tusen på NRK Ytring de siste dagene. Hun forteller om et barn med eskalerende rusutfordringer, som ikke vil ta imot hjelp, og hun spør om barn skal ha rett til å ruse seg til døde.

Og hva i alle dager skal vi gjøre når fortvilelsen blir altomfattende og barnet glir inn i en uoversiktlig og tilsynelatende lukket sfære, med stor fare for at det verst tenkelige kan komme til å skje?

Vi som skriver her, har egne erfaringer med omfattende rusutfordringer, både gjennom ungdommen og deler av voksenlivet. Vi har begge vært til behandling i flere år. Vi kjenner igjen fortvilelsen og ønsket om en rask løsning på en fortvilende situasjon.

Straff, kontroll, tvang og sanksjoner har til nå vært grunnfjellet i samfunnets reaksjoner på bruk av illegale rusmidler. I beste mening selvsagt. I senere tid har det å møte rusmiddelbrukere med anerkjennelse, respekt og et ønske om avstigmatisering begynt å vinne terreng.

Vi er i en ruspolitisk brytningstid. Politiet får ikke lenger bedrive sin uhjemlede praksis med tvangsmidler for å stanse rusmiddelbruken. Det er oppstått usikkerhet om politiets avdekkende innsats i det hele tatt er hensiktsmessig, eller om sosialarbeidere bør overta den oppsøkende innsatsen.

Rusavhengige, forstått som voksne med langvarige og komplekse tilstander, er de facto avkriminalisert av Høyesterett.

Tvungen oppfølging ved påtaleunnlatelse, som ruskontrakter, er i ferd med å avvikles fordi det anses som en uforholdsmessig reaksjon på rusmiddelbruk.

En fersk rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter viser at de med rusproblemer ikke gis god nok helsehjelp, og at det heller ikke finnes noe system som beskytter dem mot diskriminering.

Blant deres hovedanbefalinger er at regjeringen må sikre at barn som bruker rusmidler har et hjelpetilbud som ivaretar deres rettigheter.

En undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud, fordi det både i kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser.

I dreiningen fra straff og sanksjoner til mer rehabiliteringsrettede reaksjonsformer, har det oppstått et kraftig spenn i tenkningen rundt bruken av tvang. Det er vanskelige dilemmaer som oppstår i dette terrenget.

Det har lenge vært ansett som et premiss at man må gjøre noe inngripende. Hvis ikke vil de unge med rusutfordringer gå til grunne. I virkeligheten er det langt mer nyansert.

Det er naturlig at de unndrar seg kontakt med både foreldre og hjelpeapparat.

Vi har enda tragedien i Spydeberg friskt i minne. To tvillingsøstre ble funnet døde, og en tredje 16-åring havnet på sykehus etter inntak av narkotisk stoff. De var alle under tiltak gjennom barnevernet, på en behandlingsinstitusjon med sterk rusfaglig kompetanse.

Det å bli plassert på institusjon med tverrfaglig spesialisert behandling, er ingen garanti for at det går bra. Det er heller ingen garantier for at tvangstiltak fører til tverrfaglig spesialisert behandling. Det kan også føre til tiltak uten rusfaglig kompetanse.

Dessuten kan rusutfordringene eskalere etter endt opphold. Overdosefaren er særlig høy i tiden etter behandling.

Vi foreslår å revurdere noen etablerte sannheter rundt ungdom med rusutfordringer. Særlig den om at man ikke kan komme i posisjon til å hjelpe uten bruk av tvang eller andre inngripende virkemidler.

Vi må våge å spørre oss selv om dette kan handle om hvordan vi stiller oss i møte med rusbrukende ungdom.

Er det vi som står i veien for å komme i heldig posisjon overfor dem? Kan det være oss rundt som har det største og viktigste endringspotensialet?

Til nå har det vært vanskelig for ungdom å være åpne om bruk av illegale rusmidler. Utvisning fra skoler, tvungne urinprøver på legekontoret, ubehagelige møter med politiet, sosial utstøtelse og fortvilte og skuffede foreldre, er blant konsekvensene man risikerer.

I tillegg blir ungdommen ofte møtt som om det er dem noe feil med. Enda rus snarere kan være en naturlig reaksjon på vonde livsutfordringer. Når det ungdommen ser som sin løsning, er vårt største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog.

Det er naturlig at de unndrar seg kontakt med både foreldre og hjelpeapparat, når de gruer seg for alle represaliene vi prøver å beskytte dem med. Å komme i posisjon til å hjelpe ungdom med rusutfordringer er krevende, men likevel er det fullt mulig.

Samtidig kan det være særlig vanskelig for de som står ungdommen nærmest, og som gripes av frykt og maktesløshet. Det er her det offentlige bør se sitt ansvar og steppe inn med kompetente fagfolk som kan danne konstruktive relasjoner.

Det er lite kjent hva regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsreform kommer til å innebære, men helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol ga en pekepinn på NRK Ytring da hun påpekte at: «Det er mange utfordringer med tvangsbruk, blant annet at det kan øke risikoen for rettighetsbrudd og identitetskrenkelser som kan skape mistillit til de tjenestene som er der for å hjelpe.»

Det vil kreve kraftig styrking avbåde kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten, for å danne et oppdatert hjelpetiltak som de unge faktisk kan dra nytte av og ha tillit til. Ungdommen fortjener at vi møter dem i øyehøyde og er nysgjerrige og lærevillige.

Legger vi bort pekefingermentaliteten, er det sannsynlig at ungdommen vil åpne opp og slippe oss inn.

Les artikkelen på NRK Ytring her.

Tilbake til nyheter
crossmenu