Illustrasjonsfoto, Akersposten.no
Akersposten 07. juni 2020: «Det er datteren min som trenger hjelp, ikke jeg», skrevet av Hanne-Karine Sperre.
«Mitt største ønske i livet er å se datteren min rehabilitert. Det er det eneste som betyr noe». Sitatet er hentet fra en studie knyttet til vold mot eldre. Der kvinnen blir utsatt for mishandling. Av sitt eget barn.
– Det må kunne gå an å be om hjelp uten at man straffes, sier Arild Knutsen, lederen i Foreningen Human Narkotikapolitikk. Han har selv vært tung, injiserende stoffbruker. Han mener at det heldigvis kun er et lite utvalg stoffbrukere som går til disse ytterpunktene, der de påfører familiemedlemmer slike lidelser som i denne.
Han vet at mange ikke kommer til hjelp før det har gått for lang tid, og mener dette henger sammen med straff, tvang og stigma, som øker terskelen for å innrømme problemer, både overfor seg selv og andre. Det samme gjelder for de pårørende og deres utfordringer.
– I denne saken er det åpenbart at velferdssamfunnet ikke har strukket til, og kvinnen er dessverre i godt selskap med mange andre pårørende, sier Knutsen.
– Når det er sagt, er det viktig å påpeke at det er ikke greit at noen utsetter familien sin for redusert livskvalitet.
– Jeg opplever at politikken vi har, fører til tankesett som gjør at generelle utfordringer lett overskygges. Vi er så opphengt i at rus er ulovlig. Avhengighet misforstås som en svakhet og tolkes som et misbruk. Det kan medføre at det er krevende selv for pårørende å åpne opp, fordi det er så skamfullt.
Knutsen mener at det er viktig at kvinnen får hjelp fra steder hvor pårørende møter støtte, og at hun får mulighet til å være en del av et fellesskap. Et fellesskap kan bidra til normalisering av reaksjonsmønstre og bidra til ryggdekning for de valg man tar.
– Det siste en rusavhengig trenger, er at man ser gjennom fingrene på uartig adferd og snarere fokuserer på selve rusmiddelbruken. Man skal finne seg i nøyaktig like lite og forvente den samme grad av forståelse av mennesker med rusavhengighet, som av hvilke som helst andre. Det handler om gjensidig respekt, påpeker Knutsen.
Han mener at ansvaret i stor grad hviler på fastlegen, som burde sørge for at hjelpen til kvinnen blir treffsikker. Medisiner tiltenkt henne kan hjemmetjenesten sørge for, det samme gjelder NAV og sosialtjenesten, som kan se til at midler og regninger håndteres på en forsvarlig måte.
– Jeg ser det som uforsvarlig å bare skrive ut en resept til en eldre kvinne som får hjelp av sin rusavhengige datter til å hente medisinene ut. Hun bør få bistand til administreringen av dem, og mye kommer godt ut av hjemmebesøk, legger han til.
– Tanken bak ambulante team er å spare pasienten for belastninger, samt støtte pasientens håndtering av utfordringer i dagliglivet. Dette er en type problematikk som endelig må tas på alvor. Det er vanskelig å forklare sine hjemlige forhold, samt få utenforstående til å sette seg inn i det. Ved hjemmebesøk etableres reell forståelse for hjemmeforholdene og dermed blir tjenestetilbudet relevant.
Grunnlaget for kvinnens valg i livet blir vanskelig å sette seg inn i, når man ikke er hjemme hos folk. Det er i hjemmet hennes problemet eksisterer, ikke på et legekontor.
Les hele artikkelen i Akersposten her.
