Drugreporter February 02. 2024: A New Wind is Blowing in the Drug Debate, by Arild Knutsen, leader of The Association for Humane Drug Policy.
It seems that a new wind is blowing in the drug policy debate. With new, surprisingly high-pitched voices promoting a narrative previously considered rather hippie-like. They don’t quite know how it will end but are clear about fundamentally changing course. An article by Arild Knutsen, leader of the Association for Humane Drug Policy, Norway.
In September 2023, the UN High Commissioner for Human Rights published a report on human rights in drug policy. The report was written at the behest of the Human Rights Council, to contribute to the midterm assessment of the Ministerial Declaration of 2019.
The report is the most ambitious and comprehensive UN document to date and aims to adapt drug policy to human rights. It is also an international milestone, representing the first time a UN body broke the taboo and recognized that legal regulation of drugs is a legitimate approach to improving public health, strengthening human rights and fighting organized crime.
At an international drug reform conference in Arizona in November, UN High Commissioner Volker Türk made a groundbreaking speech, declaring that drug use has taken many lives, but even more lives have been damaged or lost due to poorly framed drug policies. Türk pointed out the constant emergence of new evidence confirming that criminalization and the “war on drugs” has curbed neither access nor demand.
The report reveals that criminalization contributes to stigma and social exclusion and is the most important obstacle to people seeking treatment. In addition, the battle of several authorities against the production and distribution of illegal drugs in the so-called “war on drugs” has been heavily militarized in recent years, with the sharply escalating resort to lethal violence in several countries.
There are also increasingly serious violations of human rights in the fight against drug users, like the use of disproportionate force, arbitrary detentions and extrajudicial killings. The number of people executed for drug offenses doubled between 2021 and 2022. And this does not include countries that keep the number of executions secret.
On all parameters, the development is proceeding in a negative direction; however, Volker Türk expressed relief that more and more countries are beginning to treat drug problems as a public health issue by introducing knowledge- and human rights-based approaches and decriminalizing drug use.
Volker Türk also advocated measures to control the drug market through responsible regulation, to eliminate the profits from illegal trade, crime and violence.
Both supply and demand are growing in Europe. Last year, more cocaine was seized in Norway than in the last 22 years combined. There has also been a sharp increase in seizures and deaths due to nitazenes, a group of synthetic opioids significantly stronger than heroin.
There is a constant escalation of violence, bombings and killings connected with drug gangs in countries like Sweden, Belgium and the Netherlands.
Now Amsterdam’s Mayor Femke Halsema advocates regulating the drug trade to free it from criminals’ hands, for example by prescribing cocaine or selling ecstasy at festivals.
In early January, Halsema wrote thus in a debate article in the British newspaper The Guardian: ” As a result of globalization and the international criminalization of drugs, the trade in illegal drugs has become more lucrative, professional and ruthlessly violent. The effects have been catastrophic. The war against drugs is both counterproductive and pointless”.
On Friday, January 26, we, a delegation from the Association for Humane Drug Policy, participated in the conference on Dealing with Drugs – The Quest for Regulation, which Halsema organized in Amsterdam. Both current and former mayors from several cities and several international drug policy actors were among the initiators. Halsema launched a manifesto advocating the regulation of drugs, which all the guest presenters signed. A diverse coalition of administrators, policymakers, scientists, and civil society representatives are thus united in creating a more humane drug policy. (You can watch the conference video here.)
Halsema’s position naturally arouses attention and has received extensive coverage in the press. The Dutch Minister for Climate and Energy (currently Minister of Finance), Rob Jetten, fully supports Halsema, while Justice Minister Dilan Yesilgöz stated the day before the conference that the topic was a non-issue.
Yesilgöz did not attend the conference either, but the Dutch Ministry of Justice was well represented with Femke Halsema declaring to a packed hall that regulating drugs was the only way to crack down on organized crime and reduce the social and health costs.
Claudia Lopez, who just finished a four-year term as the Mayor of Bogotà, Colombia, also attended the conference. Few countries have been exposed to so much corruption, violence and murder as Colombia, as a result of the drug war and Lopez warned that European countries could face the same fate as Colombia if they did not fundamentally change course.
(Colombia was among the countries changing course which Türk singled out in his speech. In October, Colombia’s authorities announced a new drug policy that explicitly recognizes the international guidelines for human rights, with a focus on public health, the environment and development).
The current Mayor of Bern, Alec Von Graffenried, another presenter, alerted the audience to the real danger of several European countries ceasing to be democratic nations and ending up as narco-states. The Swiss capital is now in the process of preparing a pilot for the regulation of cocaine, due to the use of crack (crystallized cocaine) having exploded on the streets in the past year.
Femke Halsema told the assembly about the recent murders that have shaken the country, committed by young people from poor backgrounds for such large sums that only drug lords can afford to offer. Several presenters pointed out that police efforts against market players are counterproductive, at all levels, under the current conditions. If you knock out a group in the drug market, new ones are ready to take over immediately. Halsema highlighted, among other things, the seizure of tons of cocaine in recent years, including in container ports, while the supply is only increasing and the prices are falling.
Neil Woods, a former English police detective, narrated movingly about how he had infiltrated a drug network for seven months and was now suffering from trauma, having been threatened with both knives and firearms. The action ended with the arrest of over 50 people, including the leaders of the gang. The police thought they had cleared an entire city of illegal drugs, only to find the supply back to the same level after just two hours.
Woods is a board member of the Law Enforcement Action Partnership (LEAP), which, inter alia, fights for the treatment of trauma with psychedelics. Imagine that! Said Woods, “Cops are now fighting for treatment with illegal drugs, after being traumatized during the fight against them.“
Jindrich Voboril, the leading coordinator for public health and social services in the Czech Republic, also delivered a fiery speech against the prohibition policy. I asked him after the lecture how the present mayors and he, who has the highest responsibility on behalf of his country’s authorities, could say such things, which are so often dismissed as irresponsible drug liberalism. He explained that it is, on the contrary, pragmatic.
– We who are here represent societies that cannot afford to bind ourselves blindly to ideologies. What is important to us is whether the policy works. It is of no use to us that the police brag about the amount of seizures or the number of arrests when it turns out that the effect in this area is both catastrophic and extremely expensive. Then we have to look for other solutions.
Arild Knutsen
Association for Humane Drug Policy, Norway
On the featured image: Amsterdam’s Mayor Femke Halsema, with Arild Knutsen and John Melhus from the Association for Humane Drug Policy, Norway.
Read the article at Drugreporter here.
Avisa Oslo 28. januar 2024: Mener Storgata har blitt en gate alle unngår. Nå ønsker de å gjøre den mer som Torggata, av Sevda Barazesh.
Ingen vil leie det tomme lokalet i Storgata 33, som har fått Oslos største rus-scene rett utenfor. Nå vil byggeier ta grep.
Hjørnelokalet i krysset av Bernt Ankers gate og Storgata har stått tomt i nesten tre år.
– Lokalet burde være attraktivt for flere, men potensielle aktører avslår på grunn av miljøet under arkaden.
Det skriver Kjersti Os Mathisen i Arkitektene, på vegne av byggeier Sparebank1, i følgebrevet som er lagt ved rammesøknaden.
De mener et tomt bygg som ikke bidrar til aktivitet i området vil være «svært uheldig», og fjerne all vanlig ferdsel i området.
Nå ønsker Sparebank1 å oppgradere fasaden i Storgata 33. De vil lage næringslokaler, som for eksempel butikk, serveringssted eller frisør.
Naboene i Bernt Ankers gate, like ved Storgata, mener initiativet er en fin utvikling i nabolaget, men legger til at kommunen raskt må identifisere et skjermet, trygt område for personene som i dag oppsøker det åpne rusmiljøet å kunne forflytte seg til.
– Disse menneskene kan ikke bare fjernes. Spørsmålet er hvor de skal få flytte, spør styremedlem Fabrizio Leone i Ebba borettslag.
Fra rundt 2017 flyttet rusmiljøet seg til Storgata, forteller Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Han forstår behovet for å gjøre noe med situasjonen i Storgata, spesielt for de som holder til i bygget.
– Det er veldig klaustrofobisk, trangt og det skaper mye irritasjon. At rusmiljøet oppholder seg der, er ubehagelig for de som daglig jobber der, sier han og legger til:
– Det er et skrikende behov for flere avskjermede områder.
Han forteller at det er en god start at det snart vil åpne en hage på Prinsens mottakssenter, som vil lette litt av trykket på Storgata, men at det ikke vil være nok.
– Rusavhengige trenger også et sted for å møtes, men vi må lage konstruktive områder som ikke går utover andre og føles trygt for alle.
Knutsen mener før planene igangsettes, er det beste å gå i dialog med miljøet for få på plass flere avgrensede områder de kan oppholde seg i. Dette for å ikke skape utfordringer for næringer og andre som ferdes i området.
Les hele saken i Avisa Oslo her.
NOU 2023:24 Med barnet hele vegen - barnevernsinstitusjoner som har barns tillit
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en medlemsbasert brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi har tillitsvalgte, lag og avdelinger over hele landet. Vår fremste oppgave er brukermedvirkning, på politisk, tjeneste- og systemnivå og på individnivå.
Vi deltar i en rekke arbeidsgrupper, ekspertutvalg, brukerråd og prosjekter på både statlig og kommunalt plan. FHN arbeider også med oppsøkende virksomhet med utdeling av brukerutstyr og nalokson motgift. Og vi tilbyr bistand og oppfølging til brukere og pårørende.
FHN har en rådgivende status i FN (ECOSOC Special Consultative Status), noe som betyr at vi kan gi innspill og råd til FN sitt arbeid på rusfeltet.
Innledning
FHN er ikke en høringsinstans i denne sammenheng, men ønsker likevel å høres. Vi har begrenset vårt innspill til å omhandle kapittel 11, “Spesialisert rusbehandling til barn”.
Vårt høringssvar er basert på erfaringskompetanse, men også rusmiddelfaglig kompetanse. Vi vil først komme med noen generelle betraktninger rundt temaet ungdom, rusmidler og institusjonsopphold. Deretter svarer vi konkret på noen av forslagene som er presentert i NOU 2023:24.
FHN vil berømme utvalget for det grundige arbeidet som er gjort. Og takker for påpekningen om at det må skje endringer på dette feltet, i tråd med at samfunnet har utviklet seg i retning av at mennesker med rusutfordringer skal hjelpes og ikke straffes.
Generelle innspill
Vi er veldig takknemlige for beskrivelsen av rusbehandling for voksne i TSB, om at voksne får et tilbud i spesialisthelsetjenesten som ligner på det barnevernet gir et barn under 18 år. Både institusjonsplassering og det å tilby rusbehandling er bra for noen, men ikke for andre. Og rusbehandlingsapparatet har også en historie med patriarkalske holdninger og regelverk, der hensynet til systemet og til regelverk ofte har dominert for hensynet til den enkelte. De, som utvalget skriver om, ofte samme menneskene som har vært i barnevernet før de er 18 og som senere får hjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan utover øvrig sårbarhet og livsutfordringer, være preget av frihetsberøvelse, sanksjoner, overformynderi, ransakelser, reprimander, manglende tillit, manglende forståelse og lært hjelpeløshet under institusjonsopphold. Dette er viktig å ta med i betraktningen ved vurderinger om folk bør tilbys rusbehandling på institusjon, også de under 18. Ofte har disse også erfart å ikke få forståelse for de bakenforliggende årsaker til rusmiddelbruken og at de verken har fått en utredning eller behandling for psykiske helseplager fordi de har brukt rusmidler.
Det står i punkt 11.2, med overskriften: “Hvorfor ruser barn seg” at rusmiddelbruk kan få alvorlige og langsiktige konsekvenser, at rusproblemer kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering, at bruk av rusmidler også er blant de største risikofaktorene knyttet til kriminalitet og fremtidige lovbrudd og at dette samlet er gode grunner til å jobbe forebyggende og sikre tidlig innsats.
Vi er selvsagt enige i at rusproblemer bør forebygges og at man skal kunne komme tidlig i posisjon til å bistå, men beskrivelsen av konsekvensene av rusmiddelbruk og rusutfordringer mener vi er strukket langt i dette kapittelet.
De som vil bruke sanksjoner og andre overformynderske tiltak for å hindre rusmiddelbruk, kan få vann på mølla av denne beskrivelsen. Det er ikke slik at rusmiddelbruk nødvendigvis har disse konsekvensene. Heller ikke ved det man anser som omfattende bruk. Og avhengig av mengden bruk og hvilke rusmidler som brukes, kan det i noen tilfeller være slik at de positive konsekvensene av å bruke rusmidler, for ungdommen, langt overstiger de negative.
Når det ungdommen ser som sin løsning, er de voksnes største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog eller tilnærming.
De samme konsekvensene som her beskrives av rusmiddelbruk kan også oppstå av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, av å bli frihetsberøvet, av å bli sanksjonert, ikke få hjelp, eller av å ikke bli tolerert. Også dette kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering og utgjøre en risikofaktor for kriminalitet og fremtidige lovbrudd. Forøvrig utviser utvalget god forståelse for faktorer i livet som øker sannsynligheten for å få rusproblemer. Og vi er enig med Ungdomsutvalget i at tvangsbehandling på en rusinstitusjon kan oppleves mer som straff enn hjelp.
Vi støtter utvalget i at det er kritikkverdig at det ikke finnes et bedre kunnskapsgrunnlag for rusbehandling av barn i barnevernsinstitusjoner og at det likevel har vært slik at ved “vedvarende problematisk bruk av rusmidler” kan barn uten samtykke måtte flytte på rusinstitusjon og holdes tilbake der i inntil to år. Det kan ikke dokumenteres at behandlingen de mottar virker eller hvordan det går med barna på sikt. Vi håper utvalget vil anbefale myndighetene å oppnå kontakt med de som har blitt utsatt for slik tvangsbehandling, kartlegge hvordan de har det, hvordan de har opplevd tvangen og eventuelt tilby en kompensasjon for det de har blitt utsatt for.
Vi støtter at barn som har alvorlige rusproblemer må få den samme tilgangen på spesialisert og tilpasset rusbehandling som voksne, men vi har et sterkt ønske om at den tidligere nevnte utviklingen med å gå fra straff til hjelp ikke dermed skal innebære at det går fra urimelig kriminalisering til urimelig sykeliggjøring.
Vi støtter også at barn som bruker rusmidler og flyttes til barnevernsinstitusjon må sikres en god medisinfaglig avrusing eller stabilisering med medisiner som enten demper abstinenser eller trang til å rømme for å ruse seg igjen.
Som utvalget skriver, kan det være vanskelig å vurdere om de som bor på barnevernsinstitusjoner og bruker rusmidler trenger å henvises eller om det ikke er en situasjon som krever behandling. Barnevernsinstitusjonene bør gjøre det de kan for å oppnå størst mulig åpenhet og tillit mellom de voksne og barna i slike tilfeller. For skal det da behandles som et atferdsproblem? Bør rusmiddelbruk på generelt grunnlag føre til negative konsekvenser? Ved å legge til rette for åpenhet og gjensidig tillit, får de voksne den beste oversikten over situasjonen, som grunnlag til å ta sine vurderinger. Det er også svært heldig for kommunikasjonen med den unge, deres mulighet til å bli forstått og for at de skal ta heldigere valg, at de kan snakke fritt og åpent om rusmiddelbruk. Da erfarer de unge at de voksne møter dem der de er i livet og da kan de voksne gi viktige skadereduserende og overdoseforebyggende råd, som mindre skadelige inntaksmåter, at man ikke bør bruke alene, at man bør prøve en liten flik av dosen først for å sjekke om den kan være forgiftet med noe farligere enn det gir seg ut for og andre typer forbehold.
Det forekommer variasjoner på narkotikamarkedet og det hender at tabletter, cannabis vapes og andre ting er blandet med fentanyl eller nitazener, som kan være mange ganger sterkere enn heroin. Det vi så langt har sett på statistikken, er at det snarere er unge mennesker som bruker rusmidler som risikerer å bli ofre for dette, mer enn personer med alvorlige rusutfordringer. Det kan trygt sies at skadereduserende og overdoseforebyggende samtaler er enda viktigere overfor unge rusmiddelbrukere enn for eldre voksne med etablert rusavhengighet.
Vi vil også anbefale på det sterkeste å fraråde at barnevernsinstitusjoner bruker urinprøver for å avdekke rusmiddelbruk, ihvertfall på generelt grunnlag. Slik ruskontroll er krenkende og tillitsdrepende og kan ikke sies å være verken forebyggende eller terapeutisk. De som ikke vil eller klarer å avstå fra å bruke rusmidler, men må gå på urinprøver vil trolig velge rusmidler som enten ikke slår ut på prøver eller som går fort ut av kroppen. Dette øker risikoen for utvikling av rusutfordringer som avhengighet, skade og død. Det samme gjelder ved rusbehandling.
Med økt toleranse og mer forholdsmessige og konstruktive reaksjoner på rusmiddelbruk, kreves intensivert innsats og kommunikasjon for å sikre at den enes rusmiddelbruk ikke skal gå utover andre på barneverninstitusjonen. Det innebærer at man setter tydelige grenser mellom det man gjør med seg selv og det man gjør med andre. Dette er viktig å ta med i betraktningene, det er som med overgangen fra straff til hjelp: Det blir ikke på langt nær bra nok om politiet går fra kriminalisering av rusmiddelbrukere, til at de fordufter fra deres omgivelser. Derimot bør de erstatte kriminalisering med å gjenskape rettssikkerheten deres og drive atferdsregulering.
Rusmiddelbrukere har behov for den samme beskyttelsen og de samme grenser og korreksjoner på atferd som alle andre.
Vi verdsetter forslaget om at spesialisert rusbehandling for barn under 18 år flyttes fra barnevernet til helsetjenesten. Våre erfaringer er at rusmiddelproblematikk ikke er et atferdsproblem eller en feil ved individet som må korrigeres, men snarere et uttrykk for smerte og tunge livsbelastninger. Dette er en viktig presisering som vil kunne være med på å bidra til at ungdom kan være mer åpne om rusutfordringene sine, at det kan oppstå gjensidig tillit, at de kan oppleve seg forstått og at reaksjonene på rusmiddelbruk og rusutfordringer blir mer preget av omsorg og undring, heller enn konsekvenstenking.
Det er på det rene at omfattende rusmiddelbruk ikke er bra for en ungdomshjerne under utvikling, verken med legale eller illegale rusmidler. Ifølge Ungdata 2018 har fire av ti gutter i Oslo brukt cannabis mot slutten av videregående. De færreste av disse ungdommene utvikler en ruslidelse. Vår bekymring er at ungdom som prøver ut for eksempel cannabis skal oppleve å bli definert som en med problematisk rusadferd, som en rusavhengig, og ende opp i en rusbehandling som snarere forverrer problemene ved at de påføres et selvbilde som en med rusutfordringer og blir stimlet sammen med andre som også defineres som folk med rusutfordringer og slik verves inn i tyngre miljøer og ruskarrierer. Vi ber derfor om at det tydeliggjøres så klart som mulig hva som er rusmiddelproblematikk og hva som er utprøving slik at ungdom som i utgangspunktet ikke ville utviklet et problem ender opp med å utvikle et likevel.
Forslag 15 “Øke kompetansen på rus i alle barnevernsinstitusjoner”:
Vi imøtekommer intensjonene i dette forslaget og ser det som svært viktig at barnevernsinstitusjoner har god og oppdatert kunnskap på rusmidler, rusmiddelbruk, hva som kan være til hjelp for ungdom med rusmiddelutfordringer og ikke minst hvordan vi forebygger at ungdom blir rusmiddelavhengige.
Vi ønsker likevel å påpeke at “kompetanse på rus” er et vidt begrep i denne sammenheng, og håper at dette kan klargjøres ved videre jobbing med eventuell implementering av anbefalingene.
Vi foreslår at “kompetanse på rus” omhandler:
Vi registrerer at det i NOU`en bli brukt begreper som “rus” og “rusmisbruk” og foreslår at det videre arbeidet med anbefalingene vil ta med seg Helsedirektoratets forslag til begrepsbruk på rusfeltet:
Begrepsavklaringen er skrevet for å sikre en mer entydig begrepsbruk i forvaltningen og for å bidra til å hindre stigmatiserende språkbruk.
Begrepet “rusmisbruk” peker på individet som en misbruker og vil etter vårt syn ikke bidra til kunnskapsløftet som vi opplever at er intensjonen bak denne anbefalingen. Ungdom med skadelig bruk av rusmidler eller rusmiddelavhengighet misbruker ikke rusmidler, de bruker dem som et verktøy til å håndtere traumer og livsbelastninger, kanskje i mangel på andre eller bedre verktøy.
Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet
Vi støtter dette forslaget. Og da spesielt med tanke på at de nye gruppene/begrepene i større grad peker på behovet disse ungdommene har enn det de har gjort tidligere.
Vi opplever at samfunnet har et negativt og fremmedgjort syn på ungdom som bruker illegale rusmidler, i stedet for at disse ungdommene blir sett på som sårbare individer, som i en del tilfeller er i behov av støtte, omsorg og helsehjelp. Dette har i våre øyne også preget behandlingstilbud og holdninger blant ansatte på barnevernsinstitusjoner.
Vi er litt skeptiske til begrepsbruken “omsorgs- og utviklingsstøtte +” da vi er redd for at dette vil bidra til ytterligere stigmatisering for ungdommene som kommer dit.
Vi støtter til fulle argumentasjonen om at det ikke er kunnskapsgrunnlag for å hevde at oppholdets lengde eller adgang til tvang i seg selv øker sannsynligheten for vellykket behandling, og at å påtvinge et barn som ikke ønsker rusbehandling er faglig problematisk. Dette er viktig å ta med for barnevernet, med tanke på at mange av de som tradisjonelt har søkt seg til behandling, snarere har gjort det grunnet ytre press enn pga indre motivasjon. Det er problematisk og svekker snarere muligheten for vellykket behandling, enn det øker den. Med den nærheten man har til barnet som er i barnevern, kan man jobbe med overføring fra bruk av ulovlige substanser til legale, stabilisering der det er mulig, for slik å sette barnet i bedre stand til å profittere på støttetiltak og bedømme om rusbehandling i TSB kan være heldig.
Avslutningsvis vil vi imøtegå forslaget om utvidet mulighet for tvang. Det kan, som utvalget skriver, være behov for å begrense barns mulighet til å avbryte behandlingen, men det bør være en høy terskel for det og vi synes seks måneder pluss seks måneder blir vel mye. At et barn vil avbryte behandlingen kan vel så gjerne bety at behandlingen ikke er bra for barnet, som at barnet vil avbryte for å gå ut og tilbake til rusutfordringene. På den bakgrunn håper vi departementet vil vurdere om gjeldende grenser bør bestå.
Utover dette støtter vi høringssvaret til vår paraply: Rusfeltets Hovedorganisasjon.
Vennlig hilsen
Otto Stormyr og Arild Knutsen,
Foreningen for human narkotikapolitikk, 21.01.2024
Her er høringssvaret på regjeringen.no
Her er alle høringssvarene.
Avisen Bladet 06. januar 2024: Skjerp forebyggingen av overdoser i Stjørdal
Arild Knutsen
Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
John Melhus
Foreningen for human narkotikapolitikk, Stjørdal
Avisen Bladet meldte 30. desember at legevakta i Stjørdal har hevet beredskapen for overdoser etter dødsfall i nabokommunen. Steinkjer interkommunale legevakt var en av de første som gikk ut med informasjon om flere rusrelaterte overdoser enn normalt. Siden har St. Olavs hospital analysert en tablett fra Steinkjer, via overdoseteamet i Trondheim, og bekreftet med hundre prosent sikkerhet at den inneholdt metonitazen.
Ifølge Trøndelag politidistrikt har det i etterkant av varselet vært et dødsfall der det er påvist metonitazen i blodet til vedkommende og det pågår etterforskning om et mistenkelig dødsfall fra i sommer, hvor det ble påvist desethyl isotonitazene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Det kom på markedet som en følge av at fentanyl ble oppført på narkotikalisten for få år siden og er en typisk konsekvens av nettopp denne politikken, også kjent som krigen mot narkotika.
Først kommer det et nytt stoff på markedet som er vanskeligere å oppdage på tester og ikke kan luktes frem til av hunder. Så øker antallet overdoser og stoffet blir beslaglagt. Etter en stund blir det oppført på narkotikalisten. Da kommer det andre nye stoffer med enda lavere avdekkingsprofil, men som samtidig innebærer en enda større overdosefare.
Nitazener ble oppført på narkotikalisten i mai 2023 og utgjør en stadig større risiko. De siste årene har det dødd opptil en person pr. år som følge av inntak av nitazen. Hittil i år har det skjedd ti dødsfall med nitazener i Norge.
Det er veldig bra at Bladet går ut med informasjon om at nitazener er avdekket i regionen. Og det er flott at Stjørdal kommune hever beredskapen for behandling av overdoser, men kommunens innsats for å forebygge slike overdoser må skjerpes betraktelig.
I flere tiår har politiet vært ansett som rette instans for forebygging av rusmiddelbruk og dermed også overdoser. Og det er denne holdningen etterforskningsleder ved Stjørdal politistasjon, Annar Sparby, forfekter når han fremstiller det som avgjørende at politiet kommer i kontakt med de som besitter stoffet, for å kunne ta beslag.
Nyere forskning viser at konsekvensene av en slik praksis virker mot sin hensikt og på den bakgrunn er vi kommet inn i en ruspolitisk brytningstid, der ansvaret for narkotikaproblematikken gradvis overføres fra justis til helse. Dette må vi ta konsekvensene av også når det gjelder forebygging av overdoser.
En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023 viser at å anholde og ta beslag fører til økning i overdosedødsfall og andre negative konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte.
Når vi så vet hva som ikke fungerer, må dette erstattes med tiltak som faktisk virker.
For det første er det viktig å informere om at tabletten som inneholdt metonitazen var rødrosa i farge og avlang. Det sies at den selges som Oxynorm (morfintablett). Slike tabletter, kjøpt illegalt, må man altså være ytterst varsom med nå. Dette er det viktig at kommunen går bredt ut med.
De viktigste rådene vi kan gi til brukere på nåværende tidspunkt er:
Forsøk å unngå å bruke alene:
Prøv en liten flik først:
Husk nalokson:
Ring 113:
Stjørdal kommune bør øke tilgangen på motgiften nalokson betraktelig. Og gjerne involvere både sivilsamfunnet og politiet i det videre forebyggingsarbeidet. Det er avgjørende viktig at helsepersonell og politiet samarbeider sømløst. Felles innsats mellom justis- og helsesektoren, kan fremme en mer human og helhetlig tilnærming til narkotikarelaterte utfordringer og bidra til færre overdosedødsfall i årene som kommer.
Les artikkelen i Bladet her.
NRK Oslo og Viken 09. desember 2023: Vil redde liv med overdoseapp, av Stein Ove Korneliussen.
Brukere av narkotiske stoffer kan i fremtiden få advarsler om særlig farlig narkotika rett i lomma.
– Vi er opptatt av at folk skal bruke rusmidler på en mindre skadelig måte. Ønsket er å finne gode måter å varsle overdoser på, sier Else Kristin Utne Berg.
Hun er spesialrådgiver i Korus Bergen.
Kompetansesenteret for rus har fått i oppgave av Helsedirektoratet å utrede muligheten for å lage gode varslingssystemer for farlige narkotiske stoffer.
Berg sier at en app kan være det mest nærliggende å vurdere.
– Vi driver og tester våre ideer mot brukere, organisasjoner og kommuner. En av de tingene vi ser på er muligheten for å utvikle en app. Via en app skal de kunne varsle hverandre dersom det for eksempel er urent stoff i omløp, som kan gi økt overdosefare.
Jakob Linhave er avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Han sier at Norge allerede har varslingssystemer, i likhet med mange andre land.
Men varslingssystemene er ikke gode nok.
– Disse er ofte lokale, ikke raske nok og varslene når ikke brukerne før det er for sent, sier Linhave.
Han forteller at Helsedirektoratet har lett internasjonalt etter gode løsninger.
– De har vi ikke funnet. Derfor ser vi nå på muligheten for å utvikle en egen løsning. En app er ett av alternativene.
Arild Knutsen er leder av brukerorganisasjonen Foreningen for human narkotikapolitikk. Han er begeistret over arbeidet som er i gang.
– Det vil være et veldig bra og nytt tiltak i den kommende overdosestrategien.
Han forteller at Dublin opplevde så mange overdoser i november, at myndighetene gikk massivt ut med advarsler.
Nitazener blandet i heroin ble en så livsfarlig mikstur at de registrerte 42 overdoser på 36 timer.
– Det partiet kommer til å havne i Norge også, tror han.
– Derfor er det viktig å ha gode og raske varslingssystemer som når andre enn bare tunge rusmiljøer. Også personer som inntar stoff sporadisk må kunne bruke appen.
Korus Bergen leverte en foreløpig rapport 1. desember. Den endelige rapporten skal være klar 20. januar.
Les hele artikkelen på nrk.no her.
NRK, Dagsnytt 18. 06. desember 2023: Hvor ligger ansvaret for at salg av ulovlige rusmidler finansierer kriminelle nettverk?
Hvor sterk er koblingen mellom kriminelle gjenger og ulovlige rusmidler?
Og hvilket ansvar har da de som kjøper ulovlige rusmidler for at den organiserte kriminaliteten vokser?
Kan man forvente bedringer om man legger skylden og ansvaret på den enkelte rusmiddelbruker eller er det et politisk ansvar?
I studio: Legen Knut Boe Kielland og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Programleder: Sigrid Sollund.
Se debatten på Youtube her.
Rus og samfunn 29. november 2023: Livsfarlige nitazener på markedet - frykter ny overdosekrise, av Berit Simenstad.
De siste månedene har Tolletaten gjort rekordbeslag av nitazenholdige stoffer. Nitazener kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Forskere advarer mot en ny overdosekrise og FHN etterlyser proaktive tiltak fra myndighetene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer (opioider) og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Fentanyl var til nylig det mest potente stoffet på det illegale marked. Nitazener (bl. a. metonitazen, etonitazepyn og protonitazen) er mange ganger sterkere enn det igjen.
— Disse stoffene er livsfarlige. Vi har aldri gjort så mange beslag som det vi har gjort de siste månedene. Dette ser vi på som bekymringsfylt, sa seksjonssjef Sondre Hammerstad i Tolletaten i en pressemelding tidligere i november (les her).
En global trend
Beslagene er ikke uttrykk for isolerte hendelser, men del av en global trend.
I september døde en 25-åring i Halden etter inntak av metonitazen. Du kan lese mer om det i denne artikkelen på nrk.no. Etter et overdosedødsfall på Sunnmøre viste det seg at tablettene som vedkommende hadde tatt, inneholdt etonitazepyn, en type nitazen.
— Det er så utrolig lite som skal til for å få en sterk effekt. Nitazener er lavdoserte, og alvorlige effekter kan oppstå allerede ved lave doser, uttalte seniorrådgiver Anita von Krogh i Giftinformasjonen til NRK.
Krogh sa videre:
— Nitazener virker smertestillende og beroligende. Ved overdoser kan man få problemer med pusten, falle i koma og få problemer med blodomløpet. Inntak av stoffet kan også føre til hjertestans. Bare å håndtere det, for eksempel ved dele det opp og putte det i poser, kan i verste fall medføre alvorlige reaksjoner.
Risikerer sterk økning i overdoser
Nitazenforurensninger er påvist i flere forskjellige ulovlige stoffer, som benzodiazepiner, opiater og forskjellige cannabisprodukter. Både nasjonalt og internasjonalt, spesielt i Irland og Storbritannia.
— Omfanget er alarmerende
Foreningen for en human narkotikapoltikk, FHN, mener det vi har sett til nå bare er toppen av et isfjell:
— Norge og Europa kan stå på kanten av en ny alvorlig overdosekrise. Omfanget er alarmerende og begynner å omgi vårt land. De nylige beslagene fra tollmyndighetene representerer bare toppen av et isfjell. Norge, som mange andre nasjoner, sliter med å avskjære bare en brøkdel av de ulovlige stoffene som kommer over grensene våre, sier John Melhus, internasjonal rådgiver i FHN. Han mener vi må se bølgen av nitazener i sammenheng med store endringer i det internasjonale heroinmarkedet:
I Afghanistan har Talibans inngrep mot opiumsproduksjonen forstyrret den globale heroinforsyningen. Afghanistan står for over 80 prosent av verdens heroinproduksjon.
— Selv om det eksisterer store lagre av opium som kan opprettholde heroinproduksjonen i kanskje ett til to år, er det ulike scenarier som enten kan dempe eller forverre krisen, sier Melhus.
Advarsel fra FN
Så langt er det lite som tyder på at Talibans innsats mot opiumsproduksjonen er et spill for galleriet. Nedgangen i produksjonen av opium er nå på 95 prosent, fra 6200 tonn i 2022 til bare 333 tonn i 2023. Samtidig er den afghanske valutaen styrket og de har lyktes i å slå ned på korrupsjon ved grenseovergangene.
UNODC, som er FNs kontor for narkotika og kriminalitet, har nylig advart om at den store reduksjonen i opiumsproduksjonen i Afghanistan kan føre til en bølge av nye og langt sterkere stoffer på markedet. Les mer her.
— Flere tiltak i Norge kan motvirke
FHN peker på at det kan være avgjørende viktig at Norge tar proaktive tiltak for å møte den mulige herointørken.
— Herointørken vil trolig erstattes av stoffer som nettopp fentanyl eller nitazener. For å forberede oss på dette scenariet, må vi utnytte alle tilgjengelige ressurser. Dette inkluderer utvidelse av tilgangen til nalokson, flere brukerrom, implementering av permanent og utvidet heroinassistert behandling. Det må også åpnes for utvidet tilgang til medisiner med reduserte bivirkninger og potensielt mindre sidebruk, som langtidsvirkende morfin, sier FHN-leder Arild Knutsen og peker på øvrige tiltak som kan demme opp mot en overdosekrise i kjølvannet av nitazenholdige stoffer:
NITAZENER
Det finnes veldig mange ulike varianter av nitazener. De følgende er nå nylig satt på narkotikalista i England. Les mer om det her
Les saken i Rus og samfunn her.
Høringsinnspill til Rushåndhevingsutvalget fra Foreningen for human
narkotikapolitikk (Her i pdf)
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en brukerorganisasjon på rusfeltet.
En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for
rettighetene til rusmiddelbrukere.
Vi takker for invitasjonen til å avgi høringsinnspill. Samtidig vil vi legge til at vi
synes det er litt rart at høringsinstansene skal svare på et juridisk mandat satt av
regjeringen, som stadig fremstår ubearbeidet av Rushåndhevingsutvalget.
Uansett vil vi oppfordre utvalget til å ikke følge opp dette mandatet. Premisset
for mandatet er stikk i strid med kunnskapen som foreligger og ser mer ut som
et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget
kan legge til grunn for sine anbefalinger. Mandatet er også basert på en
symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og
avverge bruk. Som om slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke
rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Som det fremgår av bakgrunnen for oppdraget til Rushåndhevingsutvalget, tok
Høyesterett våren 2022 utgangspunkt i at Stortinget ved behandlingen av Prop.
92 L (2020-2021) enstemmig ga uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å straffe
rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til eget bruk. Og at dette
heretter i alminnelighet skal føre til straffeutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61
(Som handler om å legge vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig
tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og
virkninger for øvrig tilsier at det skal utmåles en reaksjon.)
Vår oppfatning er at regjeringen burde latt seg inspirere av Høyesteretts
utgangspunkt, altså denne enstemmigheten på Stortinget. Derimot skriver de i
mandatet at de overordnede rammer for oppdraget er at utvalget skal ta
utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen
bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som
anses som “rusavhengige”. Men så skal “rusavhengige” i alminnelighet ikke
ilegges følbare straffereaksjoner.
Denne innstillingen kan bidra til at politiet fortsetter praksisen med å anholde og
ta beslag i eksempelvis opioider, En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023
viser at slikt fører til økning i overdosedødsfall og mange andre uheldige
konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte(1).
Det kan være nyttig å gjøre seg noen betraktninger om hva som ligger til grunn
for at et enstemmig storting har kommet dit at de ga uttrykk for at det er lite
hensiktsmessig å straffe rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til
eget bruk.
Det var lenge folk i mer og mindre kjente rusmiljøer, som først og fremst ble ofre
for nullvisjonen som regjerte. Rusmiddelbrukere ble kriminalisert, de med
omfattende bruk ble behandlet som verstinger/gjengangere og
multikriminalisert. Mange i politietaten gjorde karriere på kampen mot narkotika
og var lenge premissleverandører for å utvikle råere, mer krenkende og
menneskerettsstridige praksiser.
Så ble det dannet en utbredt fortvilelse i befolkningen over hvilke
livssituasjoner mange med rusutfordringer lever under, over den manglende
effekten av den rådende politikken, og over de høye overdosetallene.
Det ble bygget opp et skadereduksjonsapparat som yter tjenester for å
forebygge skader som i hovedsak oppstår som følge av forbud og kriminalisering
og et apparat for legal heroinsubstitusjon.
De siste ti årene har Stortinget hatt en nasjonal overdosestrategi som også
innebærer tiltak som tidligere var utenkelige. Kravet om rusfrihet for at man skal
få hjelp er utdatert.
Derav overskriften på overdosestrategien: “Javisst går det an å bli rusfri, men
man må jo overleve først.”
I 2004 ble rusmiddelavhengighet en politisk vedtatt sykdom. Basert på et
biopsykologisk perspektiv som understreker kompleksiteten. Det ble innført
tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser i den offentlige helsetjenesten.
Majoriteten av de som utvikler det som kalles rusmiddelavhengighet, har først og
fremst bakenforliggende årsaker til grunn for sine lidelser. Den omfattende
rusmiddelbruken er snarere et symptom på alvorlige utfordringer i livene deres,
enn at rusmiddelbruken utgjør problemet i seg selv. Derfor den tverrfaglige
tilnærmingen.
Til tross for denne utviklingen, har det lenge fortsatt vært en konsensus på
Stortinget om å opprettholde straffelinja. Men så har synet på narkotika endret
seg raskt de siste årene. Stortinget har vedtatt lovendringer som innebærer en
nedkriminalisering, fem stortingspartier ønsker avkriminalisering og et
enstemmig storting har altså uttalt at det er lite hensiktsmessig å straffe
“rusavhengige”.
Denne innstillingen på Stortinget, som Høyesterett har tatt utgangspunkt i, har
ikke ført til at kun mennesker med såkalt rusavhengighetslidelser har fått
straffefrafall, men også mennesker som har brukt rusmidler i forbindelse med
andre utfordringer i livet. Og med fleksibel forståelse av terskelverdiene.
Hensynet til de det gjelder, med sine vidt forskjellige utfordringer eller
belastninger i livet blir endelig vektlagt i rettsapparatet og det bør også
regjeringen gjøre, og utvalget bidra til.
Erkjennelsen som ligger til grunn for den enstemmige innstillingen på Stortinget,
er at straffelinja, all annen utvikling på feltet til tross, skaper omfattende
problemer. Den står i veien for å lykkes bedre med de alvorlige utfordringene,
den hindrer forebyggende virksomhet, den hindrer at folk kommer i posisjon til å ta
imot hjelp og er medvirkende til at de med omfattende rusutfordringer i snitt
lever 15 - 20 år kortere enn resten av befolkningen.
Dette mandatet vil ikke på noen måte svare ut disse utfordringene.
Det er ikke kun de som har en såkalt rusmiddelavhengighet som risikerer å dø av
overdose. Eller kun de som har en omfattende eller skadelig bruk. Det er ikke
kun de som har tunge utfordringer i livet eller som blir stigmatisert og skyves inn
i utenforskap.
Rusmiddelavhengighet er verken en konkret størrelse eller en konstant tilstand.
Å innføre dette som et rettslig begrep vil være sterkt stigmatiserende og
innebære en reversering av kunnskapsutviklingen på feltet. Og dessuten vil det
være en uheldig måte å følge opp erkjennelsen og hensikten bak denne
enstemmigheten.
De som lindrer tilværelsen med rusmiddelbruk, uavhengig av hvor omfattende,
for å opprettholde sine funksjoner og holde ut i livet etter overgrep,
omsorgssvikt, ulykke eller under livskrise, bør verken straffes eller rettslig
karakteriseres som begynnende rusmiddelavhengig, rusmiddelavhengig eller
tungt rusmiddelavhengig.
Folk som ikke kan dra nytte av eksisterende helsetjenester for sine
rusutfordringer, men tar fleinsopp (med psilocybin) i håp om å få en terapeutisk
effekt som kan hjelpe dem ut av rusutfordringene, ihvertfall med de
bakenforliggende problemene, bør verken straffes eller uten videre defineres
som rusmiddelavhengige.
De som har ADHD, men som ikke har fått noen utredning og ihvertfall ikke noen
medisinsk behandling med legal amfetamin og derfor bruker amfetamin illegalt,
eller de som bruker rusmidler for å hanskes med andre psykiske lidelser, bør
verken straffes eller uten videre defineres som rusmiddelavhengige.
De som har blitt medisinavhengig etter forskrivning av smertestillende opioider
eller beroligende benzodiazepiner, såkalt iatrogen avhengighet, som mister
medisinen når legen oppdager at det har oppstått en avhengighet, bør verken
straffes eller rettslig defineres som rusmiddelavhengig hvis de bruker andre
opioider eller benzodiazepiner for å unngå abstinens.
De som tidligere har vært til rusbehandling, eller på annen måte kommet seg
over alvorlige rusutfordringer og som nå bruker cannabis for å holde
utfordringene i sjakk, bør verken straffes eller rettslig defineres
som rusmiddelavhengig.
Listen over eksempler kunne blitt lang, poenget er at enstemmigheten i
nasjonalforsamlingen, som innebærer et viktig linjeskifte, peker mot at det
snarere er andre enn politiet som er best til å forebygge og at det bør legges til
rette for å kartlegge situasjonen til den enkelte og ta menneskelige hensyn heller
enn å innføre et rettslig innhold i begrepet rusmiddelavhengig og definere folk
som dette for at de skal få slippe straff.
Det med selvinkriminering er også et viktig poeng som taler mot en
rettsliggjøring av begrepet rusmiddelavhengighet. Det kan føre til at noen
snakker seg til å bli forstått som rusmiddelavhengig for å slippe straff, med de
konsekvenser det kan ha. Og man kan risikere straff for det man forteller, hvis
politiet eller andre ikke kommer frem til at de vurderer vedkommende som
rusmiddelavhengig. Eller man risikerer at politiet kan vurdere det til at
rusmiddelbruken som foregikk opp mot da avhengigheten anses å ha oppstått,
er straffbar. Vi ser ikke hvordan noen kan vernes mot dette.
Med bakgrunn i dette og under gjeldende forutsetninger, vil vi snarere anbefale
at det foretas en vurdering om de kommunale rådgivningsenhetene for russaker
kan få nye funksjoner. De var først tenkt å skulle utgjøre et alternativ til straff. Nå
er de en del av straffeapparatet. Det innebærer at kommunale sosialarbeidere i
prinsipp settes til å utøve straffegjennomføring. Om enn mindre følbar reaksjon,
innebærer dette et dilemma. Det kan likevel bli svært så følbart fordi noen
enheter er innrettet slik at det kan havne i pasientjournal og henge ved dem
for livet. Det er skandaløst.
Vårt forslag er at disse enhetene utredes til å få andre funksjoner. Som en
vurderingsfunksjon, der livssituasjonen til den som blir påtruffet for bruk eller
besittelse til eget bruk og pålegges oppmøte, kartlegges og de på enhetene kan
melde tilbake til straffeapparatet at vedkommende har fått råd til å søke en eller
annen type bistand, hjelp eller oppfølging. Om rettsapparatet på en slik
bakgrunn kan ta saken ut av straffeapparatet, vil dette bidra til en bedre
etterlevelse av intensjonen bak innstillingen på Stortinget, slik vi tolker den.
Ungdom
Med bakgrunn i at ungdom spesifikt nevnes i mandatet til utvalget, ser vi det
som nødvendig å si noe særskilt om dette. Og da sett i sammenheng med
uttalelser fra Rolleforståelsesutvalget og politiledelsen, og med henvisning til FNs
Barnekonvensjon.
Rolleforståelsesutvalget (RFSU) var et utvalg nedsatt av justisdepartementet for å
granske eventuell rolleblanding mellom politi og den private ruspolitiske
foreningen Norsk Narkotikapolitiforening, som nå heter Norsk
Narkotikaforebyggende forening, leverte i juni 2023 sin rapport. RFSU
konkluderer med(2):
“At det ikke tilstrekkelig har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av
NN(P)F.”
“Det blir et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og
politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, fremfor å forankres og styres av
ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.”
“Utvalgets gjennomgang har etterlatt et inntrykk av at det er særlig behov for ytterligere
forskning om begrunnelser for og virkningen av forebyggende tiltak. Siden forebygging er
ment å komme i stedet for mer inngripende straff kan det være en tendens til å overse at
forebyggende tiltak i seg selv kan være inngripende, og til å stille for små krav til tiltakenes
effekt og konsekvenser”.
FNs barnekonvensjon, artikkel 33:
“Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon
og handel med slike stoffer.”
Leser man forarbeidene til FNs barnekonvensjon vil man se at “egnede tiltak”
betyr at intervensjonene og tiltakene som iverksettes for å beskytte barn og
ungdom mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer må være kunnskapsbaserte, noe
man ikke kan si at noen av de gjeldende virkemidlene- eller tiltakene til politiet
er. Det har lenge eksistert en følelse av at de virker, og tanken er sikkert god,
men gjennomgangen av kunnskapen rundt dette sår sterk tvil om effekten.
Med bakgrunn i at tiltakene og sanksjonene politiet bruker er av svært
inngripende karakter, mener vi at det bør foreligge et solid kunnskapsgrunnlag
som taler til fordel for dette, før vi utsetter potensielt sårbar ungdom for disse
virkemidlene.
At det nå foreslås at politiets straffeprosessuelle virkemidler i møte med ungdom
skal utvides, ser vi som svært uheldig og bekymringsfullt. Det er i strid med både
FNs barnekonvensjon artikkel 33 og med anbefalingene til RFSU rundt at man
må passe seg for at de forebyggende tiltakene ikke blir mer inngripende enn
straffen i seg selv.
Vi ser ingen grunn til at myndighetenes arbeid mot bakmenn og distributører
kan legitimere at sårbar ungdom skal kles nakne, utsettes for kroppslige
undersøkelser, får mobilen sin gjennomsøkt, får sine hjem ransaket og sagt rett
ut; blir ofret i jakten.
Dette reiser store etiske dilemmaer som vi ikke opplever at regjeringen har
tilstrekkelig bevissthet rundt. Først blir ungdommen utsatt for svært inngripende,
traumatiserende og integritetskrenkende virkemidler av myndighetene, deretter
risikerer de å måtte stå svar skyldig overfor andre aktører i rusmiddelmarkedet
som blir tatt på bakgrunn av de inngripende undersøkelsene, noe som vil kunne
utgjøre en betydelig helse- og sikkerhetsrisiko.
Etter Riksadvokatens rundskriv 9. april 2021 har såkalte brukersaker falt
betraktelig. Samtidig har beslagene av større mengder rusmidler økt til det
dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år. Det er all grunn til å mene at dette
kommer av at myndighetene har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet fremfor
jakt på enkeltbrukere.
Kristin Elnæs og Pål Meland, Seksjonssjef og Seniorrådgiver i politiets
etteretningsseksjon var nylig på Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse
(oktober 2023) og sa følgende:(3)
«Antagelig har politiet gjort veldig mye tidligere, og i den aller aller beste hensikt, men som nå
kanskje er tydelig at det ikke er politiet som bør ta det ansvaret, det er kanskje andre etater
som er bedre enn oss til det.»,
«Vi anerkjenner at rusforebygging ligger til mange sektorer og at politiet er kun en av mange
aktører som har en aksje på dette feltet og det er kanskje ikke politiet som har hovedaksjene
på dette området.»,
«Enkelte tjenestemenn har vært ute og sagt at "nå har vi ingen midler, vi har mistet hjemlene
til å ransake”. Det er vi ikke enige i, vi har mange virkemidler, men det som er viktig er at vi nå
skal over fra straffesakssporet til hjelpesporet knyttet opp imot rusbruk blant unge.»,
«Vi må tenke på barnets beste og forholdsmessighet, så ikke det forebyggende
virkemiddelet blir mer inngripende enn et straffeprosessuelt.»
og
"Politiet har jobbet mye erfaringsbasert, men ser nå at vi også må jobbe enda mer
kunnskapsbasert".
Likevel er Rushåndhevingsutvalget altså satt til å utrede mulighetene for at politiet
skal få gjøre mer av det politiet selv erkjenner at ikke er kunnskapsbasert, og
som en rekke andre instanser påpeker at ikke er kunnskapsbasert, på
bekostning av sårbar ungdom. Ungdom som i aller høyeste grad fortjener å bli
møtt av et politi som ivaretar deres integritet og tilhørende sårbarhet ved at de
har satt seg godt nok inn i kunnskapen vi har rundt dette med skadeligheten av
rusbruk, utvikling av avhengighet og de komplekse årsakene bak.
Norsk psykologforening har tidligere uttalt at: “Forskningen viser at straff og
sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen
for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir.
"Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.(4).”
Psykologforeningen argumenterer her for at straff og sanksjonering er
kontraproduktivt, særlig for unge. Bruk av inngripende virkemidler og
konsekvensene dette vil ha for ungdommen, vil muligens også gjøre jobben til de
som skal hjelpe enda vanskeligere. Da det erfaringsmessig skaper bitterhet,
mistillit og skyver ungdommen lenger unna både hjelpeapparat og samfunnet
forøvrig.
Det finnes mange langt mindre inngripende måter å «avdekke» ungdoms bruk av
rusmidler på, noe for eksempel helse- og sosialfaglig utdannede kan løse ved
bruk av relasjon, taushetsplikt og respektfull dialog som metode.
Dette er tilnærminger som verken krenker, skaper mistillit eller skyver
ungdommen unna, men som tvert imot skaper tillit og som fører ungdommen
nærmere hjelpeapparat og samfunnet. Tilnærminger som ivaretar kunnskapen
om at det ofte er komplekse bakenforliggende årsaker til grunn for at ungdom
bruker rusmidler. De kan derfor ofte være ekstra sårbare i forhold til hvordan vi
som samfunn både møter og forstår rusmiddelbruken. Kort sagt: Man får ikke
disse ungdommene til å oppføre seg bedre ved å få dem til å føle seg verre.
Ungdom som har opplevd alvorlige livsbelastninger som vold, overgrep,
mobbing, utenforskap og fattigdom har opp til ti ganger høyere sannsynlighet for
å bruke ulovlige rusmidler(5).
Sannsynligheten for at dette er ungdommen som politiet påtreffer er stor(6).
I forhold til de ungdommene som eksperimenterer med rusmidler, uten at det
nødvendigvis er bakenforliggende årsaker til dette, vil bruken av inngripende
tvangsmidler og en mulig trussel fra andre i rusmiddelmarkedet kunne påføre
ungdommen såpass store livsbelastninger at faren for eskalering av
rusmiddelbruken vil være tilstede.
Et tvillingstudie fra Storbritannia peker på at ungdom som er i kontakt med
justisvesenet tidlig i livet, øker risikoen for senere kriminalitet. Muligens fordi det
ofte kan oppleves som en alvorlig livsbelastning for den enkelte(7).
Etter Politiloven §6 andre ledd skal politiet: “ikke ta i bruk sterkere midler uten at
svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, eller uten at slike
forgjeves har vært forsøkt”. Vi anbefaler derfor utvalget å utrede hvordan
politiet kan møte ungdom relasjonelt og dialogisk, da dette er midler som er
både hensiktsmessige og tilstrekkelige nok for å avdekke ungdommens
eventuelle rusmiddelbruk.
Vi anerkjenner at politiet påtreffer ungdom involvert i bekymringsfull
rusmiddelbruk i sitt daglige virke og vi mener at politiet bør ha en rolle opp mot
disse ungdommene, men at denne rollen til enhver tid må være preget av den
helsefaglige kunnskapen vi har om hvordan man best forebygger og beskytter
ungdom mot rusutfordringer.
1: Bradley Ray, et al. 27.06.2023: Spatiotemporal Analysis Exploring The Effect of
Law Enforcement DrugMarket Disruptions on Overdose.
https://ajph.aphapublications.org/doi/ref/10.2105/AJPH.2023.307291
2: Magnussen, A-M et al. 11.01.2023. Politi og rolleforståelse: Forholdet mellom
politiet og Norsk narkotikapolitiforening.
https://www.regjeringen.no/…/politi-og…/id2958426/
3: K. Elnæs, P. Meland. “Politiets rolle i rusforebyggende arbeid” presentert på
Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse: “Livet og rus”, Oslo, Norge. 2023.
4: Sømhovd & Vedvik 2020, 23.11. Støtter den foreslåtte rusreformen. psykologforeningen.no.
https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/stoetter-den-foreslaatte-rusreformen
5: Dube, SR et al. 2003. Childhood Abuse, Neglect, and Household Dysfunction and
the Risk of Illicit Drug Use: The Adverse Childhood Experiences Study.
researchgate.net. https://www.researchgate.net/publication/8109355_Childhood_Abuse_Neglect_and_Household_Dysfunction_and_the_Risk_of_Illicit_Drug_Use_The_Adverse_Childhood_Experiences_Study.
6: Pedersen, W. “Vi må snakke mer om cannabis”. Aftenposten. 2019:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RR4grO/vi-maa-snakke-mer-om-cannabis-willy-pedersen
7: Motz RT et al. 2019, 29.12. Does contact with the justice system deter or promote
future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins.
onlinelibrary.wiley.com.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1745-9125.12236
Klassekampen 03. november 2023: Stemmen fra gata. av Marie Staberg.
Jeg vil gjerne opplyse folk. Informere folk. Gi dem litt informasjon om hvordan ting har vært og egentlig er, så vi kanskje ikke blir sett på som så annerledes og skumle, sier Janne Bøhmer Killingstad.
Hun er iført en hettejakke med logoen til Foreningen for human narkotikapolitikk klistret på hjertesida. Killingstad er klar til å ta fatt på «Skammens sti». Ruta hun skal gå, er en narkotikapolitisk vandring foreningen har tilbudt i noen år.
– Jeg mener informasjon og fakta gir mer trygghet og minsker stigmatisering og utenforskap. Det mener jeg bestemt. Jo mer man vet om noe, jo tryggere føler man seg, sier hun. Killingstad er med på prosjektet Gatestemmer gjennom Foreningen for human narkotikapolitikk. Der skal personer fra gatemiljøet i Oslo bruke egne erfaringer til å gi interesserte et skråblikk på hovedstaden. Målet er å minske fordommer og øke forståelsen på tvers av samfunnslag.
Hun ønsker å hjelpe. Det har hun alltid likt. Og grunnen til det, er at hun vil at folk skal slippe å kjenne på den samme stigmatiseringen og utenforskapet hun har følt på selv. Jobben gir dessuten noe tilbake. – Det å bli sett på som et menneske, og at de guidede turene kan bidra til å føle på mestringsfølelse. At man får følelsen av å bety noe for samfunnet likevel. Ha noe å gå til. Janne Bøhmer Killingstad balanserer kaffekoppen nederst på notatblokka.
Med en penn og sigarett i høyre hånd noterer hun fra det dagens guide, styreleder i foreningen Arild Knutsen, forteller. Snart skal hun lede denne ruta selv. – Jeg håper noen har lyst til å høre på, sier hun.
Følte seg annerledes
Det bodde ikke så mange på Åros i Asker kommune da Killingstad vokste opp der. Et lite tettsted, alle kjente alle. På godt og vondt, forteller hun. – Jeg følte meg litt annerledes da. Jeg var kanskje litt i opposisjon, selv om jeg ikke var det. Mora mi døde da jeg var elleve år, og jeg hadde en ganske streng oppvekst.
– Hvorfor følte du deg annerledes?
– Jeg røyka hasj i ny og ned. Jeg gikk i speideren og skolemusikken, og det gikk jo fyken etter hvert. Nei, jeg ble litt mobba på skolen. Jeg følte ikke at jeg sklei helt inn der. Du skal ikke være så mye mer annerledes enn andre på slike tettsteder før du blir sett på med litt sånn argusøyne.
Etter å ha prøvd hasj, begynte Killingstad med amfetamin i starten av 20-årene. Hun hadde akkurat gitt fra seg omsorgen for ungen sin til barnets far, og ting var vanskelig. Hun kjente på et velbehag i rusen. En pause. Døgnet fikk plutselig flere timer, og hun ble mer selvsikker. Men så begynte ting å snu.
– Etter hvert som tida går, mister man selvtilliten man hadde, og enda mer. Det var absolutt ikke bra. 29 år gammel begynte hun å bruke heroin. Er med på endringen Ved statuen av kong Carl Johan på Slottsplassen skribler Killingstad ned et par ord fra guiden Arild Knutsen.
Kanskje kan hun plukke opp noe og bruke det i sin egen vandring. De spaserer ned til området ved Jernbanetorget som lenge har blitt kalt Plata. Plassen som ligger mellom noen busstopp og trær, var Oslos store samlingssted for rusmiddelbrukere fram til 2011. Knutsen stopper opp og uttrykker et håp for framtida.
– Jeg er så glad for at jeg har overlevd til å leve til den tida her. Om jeg hadde dødd for fire–fem år siden av mine rusutfordringer, hadde jeg gått glipp av å se en endring i vårt samfunn, som vi ikke engang turte å tro på, sier han.
– Men du er jo med på endringen, Arild, sier Killingstad. – Ja ja. Vi er med på endringen, Janne, svarer han.
På Plata
Janne Bøhmer Killingstad har de siste årene vært en tydelig stemme i den norske rusdebatten. Hun stiller for eksempel selvsikker opp blant annet i «Dagsrevyen» for å snakke om rusreformen. Da Høyre-regjeringen la fram sitt forslag til rusreform i 2021, var det helseministeren som gratulerte Killingstad før nyhetssendingen hos NRK. Men den gikk ikke gjennom, og kampen fortsetter. Killingstad kjemper for en rusreform som gir hjelp, og ikke straff.
– Man har håp om en vettug rusreform en gang, men det tar sin tid. Dessuten kunne hele apparatet rundt hatt godt av mer hjelp, synes hun.
– Jeg kunne tenke meg at brukerforeningene fikk mer tilskudd til å drive bedriften eller foreningen sin. Og at det ble flere tilbud til brukerne, selvfølgelig. Bygge opp institusjoner og flere avrusningsplasser i stedet for å bygge dem ned. Nå har Killingstad jobbet hos Foreningen for human narkotikapolitikk i seks år. Hun pakker og deler ut utstyr til brukere på gata, og på den internasjonale overdosedagen 31. august grillet hun pølser til brukere.
Innimellom selger hun gatemagasinet Erlik Oslo. Men nå er hun altså klar til å tråkke opp nye stier. – Jeg har min historie å fortelle. Og den starter på Plata. På Skammens sti skal Killingstad fortelle om blikkene. Stigmatisering og utenforskap. Om gangene hun ble jaget bort av butikkansatte, politi og vektere. Men også om et varmere samfunn og troa på at morgendagen blir bedre. En god stund skjermet kjæresten, som i dag er ektemannen, henne fra å havne på Plata. Men etter noen år begynte hun å vanke der likevel.
– Jeg trivdes godt på Plata. Hvis man kan kalle det å trives når man er i et slikt miljø. Men det ordna seg alltid til slutt.
Til slutt var det alltid noen som forbarma seg over deg. Ga deg litt hjelp. Noen streker her og noen streker der. Hvis du hjalp til med å pushe, selge, så kunne du tjene deg en dose. Når det begynte å bli seint om kveldene, trakk de opp til ei av trappene like ved. Den hadde nemlig varme i seg, forteller Killingstad.
– De som ikke hadde noe sted å bo, sov der. Iallfall noen av dem. Det var ikke så stor trapp. Softis og Cuba. På Plata lå også den kjærkomne kiosken, Totobua. Der var Killingstad fast kunde. Hun kjøpte softis og Cuba. Sølvpapiret som omfavnet den deilige sjokoladen, var nemlig perfekt å bruke når man skulle røyke heroin.
Hun forteller om samholdet de ulike menneskene fant i hverandre på gata. Da kjente hun ikke på det å være utenfor, i hvert fall ikke hele tida. – Det var mange som kom og så på oss. Det er det i dag også. Folk kommer og titter. De lurer og er nysgjerrige.
Og kanskje litt skremt også, sier Killingstad.
– Hva gjør det med deg?
– Du føler deg enda mer annerledes enn du gjør fra før av da. Du føler på utenforskap hele tida. Du er ikke som andre. Du er liksom nederst på samfunnets rangstige, om du kan kalle det det.
Keith Richards lever
I løpet av det siste året har Janne Bøhmer Killingstad tatt mer og mer avstand fra gatelivet. Hun går på medisiner som hjelper henne med å holde seg unna rusmidlene. – Jeg er ikke så mye nede i gata lenger, sier hun.
– Vi er bare mennesker, vi òg, som har tråkket litt feil her noen ganger i
livet. Kanskje var det ikke riktige valg, men man må aldri gi opp håpet. Det er folk som har blitt nyktre når de har blitt 77. Jeg så på tv i går, skjønner du, sier Killingstad og bryter ut i latter. Det var en dokumentar om gitaristen i Rolling Stones, Keith Richards. Han har slitt mye med rusavhengighet i løpet av karrieren, men i dag er han rusfri.
– Det er håp så lenge det er liv.
Les artikkelen i Klassekampen her.
Rus & Samfunn 19. oktober 2023: Legemiddelavhengighet den nye folkesykdommen - er det egentlig sånn? Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
YTRING: Helsedirektoratet arrangerte nylig en konferanse om legemiddelavhengighet med tittelen “Den skjulte folkesykdommen”. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved både tittelen på konferansen og begrunnelsen for den. Måten utfordringene blir fremstilt minner om hvordan narkotikaproblemer ble forstått og fremstilt på 1960-tallet. Da var det kun mengden bruk, holdningene til bruken og tilgjengeligheten som ble problematisert, skriver FHN-leder Arild Knutsen.
Bakgrunnen for konferansen begrunnes i at bruken av smertestillende legemidler har økt med om lag 33 prosent de siste ti årene.
Helsedirektoratet har en oppfatning om at terskelen for å gi smertestillende, som Paracet og Ibux, til barn og ungdom blir stadig lavere, og at deres evne og holdning til å tåle smerte er i ferd med å svekkes. Og parallelt med at bruken av smertestillende legemidler øker generelt, viser tall fra dødsårsaksregisteret at såkalt reseptbelagte legemidler med morfinstoffer er den viktigste årsaken til overdosedødsfall.
Det beskrives en utvikling der unge tar stadig mer smertestillende og mot alle slags vondter. Og at det er i ferd med å dannes holdninger i samfunnet om at man kan ta en pille mot alt, istedenfor å takle det og danne en robusthet mot naturlige vondter i livet. Denne utviklingsbeskrivelsen finner de naturlig å sette i sammenheng med at voksne går til legen for å få smertestillende mot vondter som oppstår med årene. Da står ofte såkalt mildere og sterke opiater på menyen. Opiater er morfinstoffer som i verste fall kan føre til avhengighet eller overdose.
Helsedirektoratets konferanse ble avholdt i den ærverdige Samfunnssalen på Arbeidersamfunnets plass og ble høytidelig åpnet av både helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og helsedirektør Bjørn Guldvog. Så fikk vi tre hovedforedrag. Ett om hva smerte er, på godt og vondt. Ett om at vi tåler mindre smerte enn før og bør tåle mer. Og ett om mengden bruk av smertestillende de siste 20 årene.
Storsatsing fra helsemyndighetene
Dette er en storsatsing for helsemyndighetene. Det eksisterer stor bekymring for at vi kan få en tilsvarende opioidepidemi som i USA. Der har mer enn èn million mennesker dødd av overdoser, de fleste av opioider som Oxycontin, siden år 2000.
I Norge har vi helt andre reguleringsordninger og mekanismer enn i USA. I 2022 døde 321 mennesker av overdose. Dette er 74 flere dødsfall enn i 2021, men ti færre enn i 2020. Selv om innsatsen mot heroinoverdoser har gitt gode resultater, er antallet overdoser stadig stabilt, fordi det samtidig har vært en økning i overdoser som skyldes andre opioider.
Fra 2016 har sterke smertestillende vært den vanligste årsaken til overdosedødsfall i Norge. Nå varsler helsemyndighetene at det kommer tiltak for å forebygge overdoser på andre opioider enn heroin. Både som ledd i videreføringen av den nasjonale overdosestrategien og som del av regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsreform.
Feil bruk har alvorlige konsekvenser
Det er prisverdig at helsemyndighetene belyser utfordringene med bruken av smertestillende legemidler. Når folk trenger opioider er disse medikamentene en velsignelse. Samtidig har feilbruk svært alvorlige konsekvenser.
Derfor er det viktig at leger pålegges å fortløpende evaluere medisinbruken og at pasienter gis kunnskap om alternativer til smertestillende legemidler for å få økt verdighet i livet. Og kanskje kan myndighetene bruke apotekordningen og fastlegeordningen til å sikre at slike legemidler ikke skrives ut i unødvendig store mengder.
Det er statistiske forskjeller mellom de som døde av heroinoverdoser og de som døde av andre opiater. Sistnevnte gruppe var eldre og oftere kvinner. Og de hadde en høyere forekomst av kroniske smerter og kreftsykdom. De hadde også noe sjeldnere mentale lidelser, eller tidligere kjent avhengighetshistorie, enn i den andre gruppen.
Forskrevet eller salg?
Det er svært viktig å ta med i beregningen at stort mer enn det vet vi ikke om forskjellene. Det er ikke kjent om de andre opioidene har blitt foreskrevet eller om det dreier seg om andre opiater som selges på det illegale markedet på linje med heroin. Disse kan være smuglet til landet og de kan være fabrikkert.
Politiet jobber som kjent særlig opp mot kjente rusmiljøer og mot unge i fattigere byområder for å ta beslag i ulovlige rusmidler. I første halvår 2023 gjorde de 279 beslag av andre opioider enn heroin. Det var flest beslag av Tramadol, etterfulgt av oksykodon og buprenorfin. Det ble også tatt beslag i metadon, fentanyl, morfin, opium og kodein. Det er ikke gjort kjent om de har undersøkt i hvilken grad dette var foreskrevet i Norge, smuglet eller fabrikkert. Det er altså flere typer morfinstoffer i omløp på det illegale markedet. I mer og mindre kjente rusmiljøer og ved handel på internett.
Den største andelen av de som har avhengighetsutfordringer, utgjør ikke en del av de kjente rusmiljøer. De benytter seg ikke av lavterskeltjenester, og kan sjelden være åpne om avhengighetsutfordringer overfor helsevesenet. De bruker sjeldnere sprøyter og foretrekker snarere piller enn pulver.
Det er den store majoriteten avhengige, de som stadig har alt å miste på å stå fram. Som risikerer å miste førerkort, jobb, sosialt nettverk og som kan få store familiære utfordringer. I denne gruppen er det oftere kvinner og folk med minoritetsbakgrunn og generelt mindre omfattende psykisk helseproblemer.
Den aller største utfordringen når det gjelder avhengighet, er at det for svært mange er uhyre vanskelig å komme til det punkt at man definerer seg selv som avhengig av medisiner. Dette gjelder både de som får medisiner fra lege og de som skaffer seg det på andre måter. De betegner gjerne funksjonen av bruken som lindring og vil neppe se seg forstått av et helsevesen som derimot kaller det for “rus”.
Er ikke "en sånn"
De kan ikke identifisere seg som “en sånn”. Slik media i mange tiår har fremstilt avhengige, med betegnelsene “narkomane” og “rusmisbrukere”: Med knekk i knærne og skitne hender som holder sprøyter med heroin, med sovepose under armen, rufsete hår og boblejakker fra 70-tallet.
Denne andre gruppen avhengige ble ikke nevnt på Helsedirektoratets konferanse. Derimot fikk vi servert èn smertepasients historie, som handler om en ressurssterk kvinne som har fått vanedannende legemidler og ble sterkt avhengig. Hun beskrev det som et sjokk å bli lagt inn til nedtrapping, for der var det bare “sånne narkomane”. Så hun gråt i mange dager bare av å bli plassert sammen med dem, kunne hun fortelle.
Med denne konferansen konstruerte helsemyndighetene en blindsone mellom tungt rusavhengige som benytter seg av lavterskeltjenester og vanlige etablerte mennesker som oppnår iatrogent avhengighetssyndrom.
Slik unngås utfordringene med å adressere stigma og med at helsevesenet ikke når fram til en større andel av de med alvorlige avhengighetstilstander i sitt “rus”behandlingssystem. Dermed står vi igjen med noe så enkelt som at det er bruken og tilgjengeligheten som er problemet og som må reduseres.
Helsedirektoratet har hatt fokus på dette med forskrivning i flere år. Med to lange prosesser for å endre nasjonal veileder for bruk av opioider ved behandling av langvarige ikke-kreftrelaterte smerter, ved å gjennomgå blåreseptordningen fordi opioider ofte ikke egner seg til langtidsbruk mot smerter og på en rekke andre områder. Signalet om at helsemyndighetene ønsker endringer i forskrivningspraksis, har nådd de aller fleste leger.
Helsedirektoratet påpeker gjerne at de som allerede får opioider fra legen skal behandles med god omsorg. Samtidig er det grunn til å spørre seg om deres fokus på problemstillingen kan ha utilsiktede konsekvenser.
Forskrivning kommer til å øke
Forskrivning av smertestillende medikamenter bør forventes å øke. Fordi befolkningen øker og vi er i begynnelsen av en eldrebølge. Stadig flere trenger kirurgi og stadig flere overlever kreftbehandling.
Til tross for denne utviklingen, har forskrivningen av opioider faktisk gått ned de siste årene. Og dette ble fremstilt som en overraskende god nyhet på konferansen. Jeg synes ikke det bør tolkes som noe positivt.
Unnlater å gi god smertebehandling
Alternativet til opiater, uavhengig av årsaken til at man trenger det, er oftest et sant helvete. Petter C. Borchgrevink er overlege/avdelingssjef ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital. Han uttalte til Dagens Medisin i januar at noen leger nå er så redde for opioidene at de unnlater å gi god smertebehandling ved sterke smerter, for eksempel etter operasjoner og ved smerter på grunn av aktiv kreftsykdom. Da kan man bare forestille seg hvordan de samme leger agerer dersom noen av deres pasienter vedgår å ha oppnådd en avhengighet.
Jeg tillater meg å stille spørsmål ved både tittelen på konferansen og begrunnelsen for den. Bruken av smertestillende har riktignok gått opp de siste årene, men det dreier seg i hovedsak om Paracet og Arcoxia (som lindrer symptomer på artrose, revmatoid artritt og bekhterevs sykdom). Og forbruket er størst i alderen over 70 år.
Det at unge, særlig jenter, bruker mer smertestillende og oftere blir lagt inn med forgiftninger av reseptfrie smertestillende, er snarere et symptom på at stadig flere unge (kvinner) har vansker i livet enn det er et symptom på uheldige holdninger til medisinbruk som må til livs.
Måten utfordringene blir fremstilt av helsemyndighetene, minner om hvordan narkotikaproblemer ble forstått og fremstilt på 1960-tallet. Da var det kun mengden bruk, holdningene til bruken og tilgjengeligheten som ble problematisert. Før man etter mange tiår åpnet øynene for at det er de bakenforliggende problemene man bør til livs og i tillegg innså at medisinene bør gjøres mer tilgjengelig til medisinsk bruk for veldig mange av disse. Som substitusjonsbehandling.
Ifølge Apotekforeningen har forskrivningen av opioider gått ned med 18 prosent siden 2014. Dette er en sterk indikasjon på at de generelle holdningene til bruk av smertestillende ikke har noe å gjøre med antallet som går til lege for opiater og at mange lider unødvendig.
Verre med alle i verden som ikke har tilgang på opiater
Hvis bruk av opiater på noen måte skal kunne fremstilles som noe så utbredt som en “skjult folkesykdom”, bør man snarere gjøre det ved å vise solidaritet med de 85 prosent av verdens befolkning som ikke har tilgang til opiater. Det dreier seg i hovedsak om de delene av verden der man trenger det mest og er en konsekvens av den globale krigen mot narkotika.
Forresten var det ikke en eneste som nevnte alkohol på hele konferansen, som om ikke det bør problematiseres og advares mot i forbindelse med bruk av sterke smertestillende. Alkoholen utgjør også en blindsone ved at den er så sosialt akseptert at de fremste fagfolk og helsemyndigheter overser at det er stoffet som potenserer effekten av smertestillende mest og lettest kan bidra til ulykker og overdoser.
Les artikkelen på Rus & Samfunn her.
