Pernille Huseby, Arild Knutsen og Arne Johannessen.

Arild Knutsens innlegg på Actis sin Fagkonferanse 25. september 2020:

Kjære Actis. Takk for invitasjonen til å delta på deres fagkonferanse. Jeg satte så pris på invitasjonen, at da beskjeden kom om at dette måtte bli en digital konferanse, så ba jeg likevel om å få komme hit til deres kontor for å holde mitt innlegg sammen med dere.

Jeg ser på den kommende rusreformen som en naturlig følge av en samfunnsutvikling som har pågått over tid, med gradvis depenalisering og nedkriminalisering og med videreutvikling av hjelpetiltakene. Da særlig med tanke på utviklingen av skadereduksjonstiltak og ikke minst den nasjonale overdosestrategien, som har overskriften: Javisst går det an å bli rusfri, men man må jo overleve først.

Og jeg ser den som en naturlig følge av den forrige rusreformen (2004) som ga rusavhengige pasientrettigheter, rett til brukermedvirkning og der vi fikk et nasjonalt program for legemiddelassistert rehabilitering med utdeling av metadon og buprenorfin.

Folkehelseperspektivet og menneskerettighetene vinner stadig mer terreng på rusfeltet og jeg husker godt tiden før nedkriminaliseringen og innføringen av LAR, i skadereduksjonens spede begynnelse. Jeg var den gangen i kontakt med både eksperimenterende, rekreasjonelle og såkalt tunge brukere av illegale stoffer, som hadde fått dørene slått inn av politiet (om de hadde noe sted å bo), blitt svært bryskt behandlet og som hadde fått kraftige dommer som medførte at veldig mye i livene deres ble ødelagt.

Jeg var i kontakt med disse folkene fordi: Den tilnærmingen mange da trodde var rusforebyggende, den var jo ikke det. Derimot gjorde den veldig vondt verre for mange.

Det er særlig de i de tunge rusmiljøene, som jeg husker godt fra den tiden. De som kom tidlig om morgenen og ristet som aspeløv og hakket tenner av abstinenser og som var så desperate etter å få morgendosen sin, at de gjorde hva som helst.

Det var ubegripelig hjerteskjærende tilstander som utspilte seg i de åpne rusmiljøene den gangen og helsetilstanden til de i rusmiljøene var langt verre enn i dag. Den gang gikk virussmittespredningen som ild i tørt gress og det døde rundt 400 personer årlig i overdoser. De var ofre for krigen mot narkotika, behandlet som om de var fiender av samfunnet. «Hvite niggere» ble vi kalt i litteraturen.

Jeg synes det er viktig for diskusjonen som utspiller seg i dag, den om man skal avkriminalisere bruk og besittelse helt, eller om man skal opprettholde muligheten for sanksjoner og gjøre forskjell på ulike grupper brukere av illegale rusmidler, at det er viktig å minne om at nær sagt alle var sikre på at det var rusforebyggende å gå på med kriminalisering av tunge rusmiddelbrukere den gangen.

Vi har alle lært mye siden den gang.

Men diskusjon om rusreformen er bra! Og vel så viktig, ihvertfall på lengre sikt, som de kommende lovendringene. Fordi diskusjonen når ut til befolkningen og bidrar til en generell holdningsendring.

Før i tiden, da det kun var snakk om kriminalisering og man til nøds kunne hjelpe hvis en først ble totalt rusfri, da hadde denne tilnærmingen en oppdragende effekt på folk flest. Straffementaliteten ble gjenspeilet i befolkningen, så når noen ble avslørt som brukere av ulovlige rusmidler og særlig når det ble åpenbart at noen hadde rusmiddelproblemer, så reagerte lokalsamfunnet med dertil hørende fordømmelse, utstøting og sanksjoner.

Resultatet var utestengelse fra arbeidsliv, boligmarkedet og øvrige sosiale sammenhenger. Folk ble skjøvet inn i et skadelig utenforskap, når de aller mest kunne trengt støtte og oppfølging.

De negative holdningene til bruk av ulovlige stoffer var så sterke før, at de første årene jeg deltok på konferanser på rusfeltet så ble det alltid minnet om, mot slutten av disse konferansene, at det er viktig å huske på at rusmiddelbrukerne også er mennesker. Det er en selvfølge vi stort sett slipper å minne hverandre om i dag.

Men så er det jo ikke bra i dag heller. Det pågår fortsatt mye kriminalisering, sanksjonering og bortvisninger og mange støtes stadig inn i utenforskap. Det er fortsatt mange som lever med forferdelige helsetilstander og 260 dør av overdoser hvert år.

Rusreformen vil bidra til at brukere ikke lenger skal behandles som gjengangerkriminelle fordi de stadig bruker rusmidler. Når det ikke lenger er straffbart å bruke rusmidler, så vil brukerne i større grad forstås som personer med eventuelle utfordringer og behandles deretter. Da får vi bekjempet påføring av skam, stigma og lagt til rette for åpenhet og gjensidighet.

Om politiet som følge av reformen endrer sin tilnærming, fra kriminalisering til adferdsregulering, vil brukerne endelig få oppleve rettssikkerhet. - At politiet er der for dem og kan beskytte dem mot vold, tyveri og andre kriminelle handlinger. Det er veldig heldig for deres psykiske helse og desto bedre den psykiske helsen er, desto mindre behov har man for rus.

Vi i Foreningen for human narkotikapolitikk har de siste årene kjempet for å få erstattet politiaksjoner mot rusmiljøene i Oslo, med å opprette væresteder. Sånn som de har gjort i Bergen og Aarhus. Dette er en sak der vi håper på støtte fra dere i Actis. Det blir neppe særlig opplevde virkninger av rusreformen for samfunnets vanskeligst stilte, de reformen først og fremst var tiltenkt, så lenge kommunale myndigheter bruker kontrollapparatet for å få de vekk hele tiden, uten at de har et sted å gå til.

Det vi, kanskje særlig, håper at rusreformen skal føre til, er at hjelpeapparatet og behandlingssektoren styrkes og forandres som følge av økt forståelse og holdningsendringer. Vi har et veldig godt apparat i dag og det gjøres mye fantastisk bra arbeid, men det er etter gjeldende forhold. Store deler av rusomsorgen og behandlingsapparatet er gjennomsyret av moralisme, med kontroll, straff og sanksjoner som ligner til forveksling på kriminaliseringspraksisen og mange tiltak har krav om umiddelbar rusfrihet før de kan tilby sin hjelp.

Apparatet er bygget opp i en tid der man ikke må gå for langt i å hjelpe de som den overordnede politikken er å straffe og har derfor en rekke diskutable begrensninger.

Majoriteten av de med rusproblemer, har bakenforliggende årsaker til grunn for sine utfordringer. Når helseapparatet møter disse menneskene med at det er rusbruken deres som er et problem, mer enn at rusen er et symptom på underliggende problemer og at det er disse problemene som bør jobbes med først. Ja, da sier det seg selv at nåløyet for å komme i posisjon til å tilby adekvat hjelp er urimelig trangt.

Det er åpenbart at holdningsendringene åpner for nye måter å jobbe på. I forbindelse med regjeringens varslede rusreform har vi også fått endret sprøyterommene til brukerrom, det står i regjeringserklæringen at vi skal få flere medikamenter og økt valgfrihet i LAR og klinikker for heroinassistert behandling i Oslo og Bergen er under oppbygging.

Jeg håper dere med meg, ser at det åpner seg et vell av muligheter på forebyggingsfeltet også, når moralisme, skyld- og skampåføring tilsidesettes og vi får innført en rusreform for alle.

Til slutt: I mars var jeg i Wien, i lag med en rekke brukerrepresentanter, hos FNs narkotikakommisjon og fikk oppleve at helseminister Bent Høie og utvalgsleder Runar Torgersen presenterte innstillingen til Norges rusreform. Det ble tatt veldig godt imot av en rekke FN-organer og Høie fortalte der at han endret standpunkt om avkriminalisering i forkant av UNGASS 2016. Hans vendepunkt var resultatet av FHNs (og flere andre brukerorganisasjoners) underskriftskampanje. «Intet om oss uten oss», som var undertegnet representanter fra det sivile samfunn, forskere, politikere og offentlige personer. Der ba vi ikke kun om avkriminalisering, men også om at vi brukerrepresentanter får delta som representanter for sivilsamfunnet, nasjonalt og internasjonalt, på lik linje med andre aktører på rusfeltet.

Mulighetene for deltagelse har økt siden den gang, men jeg savner at vi får til en fastere type samarbeid med dere i Actis. Eventuelt at vi skaper et fora der vi i brukerorganisasjonene møter dere jevnlig.

Generalsekretær i Actis, Pernille Huseby og jeg skrev sammen om dette i Klassekampen tidligere i år: Debatten om rusreformen blir stadig mer polarisert og det er svært uheldig for de kommende vedtakene om lovendring, vi trenger et forum for felles løsninger og for respekt og anerkjennelse for hverandres standpunkter for å oppnå våre gjensidige mål.

Jeg synes mange av dere fortjener heder for at dere langt på vei er med på det paradigmeskiftet vi nå står foran og ønsker et tettere samarbeid.

Takk for oppmerksomheten.