Medlemskap

Arild Knutsens åpningsinnlegg på Recovery-konferansen

18. april 2018

18. april 2018.

Hei, jeg heter Arild Knutsen, jeg er leder Foreningen for human narkotikapolitikk, som er en brukerorganisasjon på rusfeltet.

En av grunnene til at jeg får åpne denne recoverykonferansen er at jeg gjennom erfaringskompetanse.no har uttalt meg sterkt kritisk til recovery-bevegelsen Jeg synes det er stilig å bli invitert på den bakgrunn, det vitner om stor åpenhet og raushet fra arrangørene av denne konferansen.

Og recovery bør så absolutt ses på med kritisk blikk. I utgangspunktet er recovery selvsagt bare noe positivt. Det dreier seg om det som ellers kalles tilfriskning. Og recovery-arbeid dreier seg dermed om å legge til rette for at mennesker som sliter, i vår sammenheng med rus, får mulighet og bistand til å endre sin tilværelse til det bedre.

Det tror jeg vi alle kan enes om, men derfra opphører også enigheten. For tilrettelegging av at mennesker som sliter med rus får endret sin tilværelse til det bedre, det kaller vi i vår sammenheng fra før enten rusomsorg, rusbehandling og ettervern.

Noen mener at recovery krever opphør av rusbruken, noen mener det krever nedgang i rusbruken og andre mener det dreier seg om bedring av tilværelsen uten å knytte det til rusbruken. Så er også rusbruk noe de aller fleste driver med, om vi ikke utelater rusbegrepet fra alkoholbruken.

Det er rusproblemer vi gjerne vil til livs.

Og altså, der noen mener opphør i rusmiddelbruk er viktigst for å takle rusproblemer, mener andre at rusproblemer er symptomer på andre utfordringer i livet.

Uansett vinkling, faller det inn under begrepet recovery. Etter mitt syn finnes det i dag nok av dokumentasjon på at det siste er tilfellet.

At eksperimentering med rus, som så utvikler seg til rusproblemer, er et symptom på utfordringer og belastninger i livet. Og at det ikke skyldes tilgangen på rusmidler, som dermed må slås ned på.

De fleste har i dag tilgang på dataspill og mobiltelefoner. De fleste har tilgang på pengespill og de fleste har tilgang på mat. Og på rusmidler.

Kartlegger man de som blir avhengige av dataspill og mobiltelefoner, eller de som sliter med fedme eller rusproblematikk, ser man at de aller fleste har store problemer i livet, ofte fra oppveksten.

Begrepene som favner innunder recovery, altså rusomsorg, rusbehandling og rehabilitering er for mange vanskelige å forstå fra før, jeg frykter at recovery-betegnelsen kan skape enda mer forvirring.

Begrepet rusomsorg brukes om lavterskel skadereduserende arbeid, men der er det lite snakk om recovery. Det er fordi det eksisterer oppfatninger om at de som jobber lavterskel bare skal redusere skade og ikke tenke tilfriskning.

Men begrepet recovery og rusomsorg brukes også av private, ideologiske klinikker! Slike som terapeutiske samfunn og institusjoner og stiftelser som er opprettet av folk med egenerfaringer. Og religiøst baserte institusjoner.

Når en allmennlege skal søke en av sine pasienter til rusbehandling, dere vet: Allmennleger er ikke tungt inne i dette med rusomsorg, rusbehandling og recovery. De blir lett forvirret og forledet av begrepene.

Når de skal søke en pasient til rusbehandling så finner de ved sine søk, tilbud om rusbehandling under spesialisthelsetjenesten, noen med recovery-tilnærming og de finner tilbud om rusomsorg på institusjon, med recovery-tilnærming.

Poenget er at det er vanskelig nok å skille mellom idealistiske rusomsorgstiltak og faglig rusbehandling innunder spesialisthelsetjenesten fra før og enda vanskeligere når begge går under kategorien recovery.

Jeg tror dette vanskeliggjør arbeidet for politikere også, når de skal tildele midler. Å skille mellom kollektive samfunn basert på ideologi eller drevet av profitt, og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

I mars, like etter at jeg kom ut fra mitt tredje opphold på Hjellestadklinikken, deltok jeg på den årlige kongressen til FNs narkotikabyrå i FN-bygningen i Wien. Der var politikere, byråkrater, rusbehandlere, ruspolitiske aktivister og brukermedvirkere fra hele verden, samlet i en uke. Dere kan sikkert forestille dere at det var mye spenninger der.

Mellom øst og vest. Mellom asiatiske land med dødsstraff for narkotikaforbrytelser og amerikanske stater som kommersialiserer salget. Mellom europeiske land som oppkriminaliserer og europeiske land som avkriminaliserer.

Mellom de som tillater substitusjonsmedisiner og de som anser dette som narkotikakriminalitet, eller definerer det som å ha gitt opp. Mellom de som er tilhengere av tvang og de som har gått bort fra tvangsbruk. Mellom de som nekter smitteforebygging og rusomsorgstiltak overfor aktive brukere og de som vil bekjempe stigma og rette forebyggingstiltakene og forbedringstiltakene overfor sårbare grupper.

Vet dere? Av de mest fremtredende og diskuterte temaene der var recovery.

Der var engasjerte tilhengere, og opprørte motstandere. Mitt inntrykk er at motstanden skyldes at de miljøene som promoterer idealistisk rusomsorg på religiøst grunnlag og de som ser rusmidlene, fremfor de bakenforliggende årsaker som problemet og de som promoterer 12-trinnstilnærming, akupunktur, terapeutiske samfunn og sånt legitimeres i større grad innunder recovery-begrepet og dermed har disse miljøene tatt mer eller mindre beslag på det.

I rike Norge, som er et relativt sekulært samfunn, med et av verdens beste velferdsmodeller, spiller det ikke så enormt forskjell, sånn på samfunnsnivå i hvert fall. Men dette er vitterlig til hodebry for de som lever i eksempelvis katolske samfunn. Der høyt aksepterte, anerkjente og verdsatte nonner vinner tildelingskampene mot spesialisert, faglig helsepersonell.

For å si det kort: Helsepersonell forebygger hiv og hepatitt C. med utdeling av sprøyter og kondomer. Helsepersonell gir ved behov ut medisiner som morfinmedikamenter, amfetaminpreparater og benzodiazepiner. Nonner vil ikke en gang høre om den slags.

Men vi har også de samme spenninger på vårt rusfelt, mellom de som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling og de som tilbyr alternativer til det.

Jeg mener det blir enda vanskeligere for de som tildeler og de som henviser å skille mellom evidensbaserte helsetjenester og ideologiske tilnærminger, når alle kan gå under recovery-begrepet. Det er vanskelig nok fra før når nesten enhver kan kalle seg behandler eller terapeut.

Det sto noe om det i en VG-artikkel søndag 08. april, angående dette såkalte Addictologi-Akademiet som VG har skrevet en rekke oppsiktsvekkende artikler om.

Jeg siterer:

Å være en behandler som tilbyr coaching og veiledning mot betaling krever ikke noen form for godkjenning etter dagens regelverk. Hvem som helst kan kalle seg behandler uten at det reguleres av verken Helsepersonell-loven eller Lov om alternativ behandling.

Sitat slutt.

Det samme kan sies og terapeuter og terapi. Det er egentlig ikke bare å samtale med noen, så heter det samtale-terapi, derimot krever det gjerne at man har relevant helse- eller sosialfaglig utdanning.

Men om noen har et tiltak og kjøper inn treningsinstrumenter, da kan de påstå at de tilbyr treningsterapi. Eller om de byr på tur i skogen. Og det er bare å kjøpe inn musikkinstrumenter og organisere litt jamming, så heter det musikkterapi.

Det er vel egentlig bare for behandlingsinstitusjonene å kjøpe inn dataspill, så blir det til dataspillterapi. Og tilbyr man noe av dette, så kan man kalle seg terapeut, egentlig uten relevant utdanning.

Jeg lurer på om det kan ha å gjøre med at rusfeltet en gang var underlagt sosialvesenet og deretter ble overført til helsevesenet. Rusbehandlingstiltakene gjør hovedsak det samme som før, men nå under en ny paraply. Det som før var sosialfaglige tilbud skal nå defineres helsefaglige.

Når rusomsorgstilbud, rusbehandlingstilbud og rehabiliteringstilbud, og til og med brukermedvirkning og brukerstyring mer eller mindre sauses sammen og overskygges av begrepet recovery blir det vanskeligere å skille mellom klinten og hveten.

Det blir vanskeligere å skille mellom behandling og alternativ behandling. Og det gjør meg bekymret.

I fjor høst gikk jeg på et seminar på Litteratur-huset i Oslo, som het Kritisk blikk på recovery. Fordi man overalt nå hører om recovery. Det har blitt en hype, den nye vinen.

Men slik jeg ser det er recovery same shit, different wrapping. At det er et gammelt begrep om å komme seg etter sykdom eller skade, poengterer nettopp det. Både begrepet og alt som nå defineres som det, er old news i ny innpakning. Kan det være til hinder for videreutvikling?

For eksempel ble brukermedvirkning nærmest latterliggjort av en av de som satt i panelet på dette seminaret. Vedkommende sa: "Brukermedvirkning? Som om det ikke er selvsagt at man skal medvirke i sitt eget liv."

Det gjorde meg opprørt. Brukermedvirkning er en pasientrettighet, og pasienter i rus- og psykisk helsebehandling er blant de som kan ta denne rettigheten minst for gitt.

Det er en utbredt oppfatning at brukermedvirkning og brukerstyring lettere kan muliggjøres under recovery-betegnelsen. Men det hersker stor uenighet om hva recovery egentlig innebærer. Jeg har enda ikke opplevd å få det samme svar fra to forskjellige.

Brukermedvirkning er derimot klart definert. Det dreier seg om å bli lyttet til og tatt på alvor ved innspill angående helsetilbudet man mottar. Brukermedvirkning er noe man ikke kan ta for gitt på individnivå, i praksis skjer det mest på systemnivå. Blant noen få.

Etter år med kamp for å sikre pasientrettigheten brukermedvirkning, skjer det i stadig større grad at det vinner terreng og går fra kun å være et fint ord på konferanser og kontorer, og til pasientrettet arbeid.

I motsetning til recovery-tilnærmingen. Jeg ble lagt inn på Hjellestadklinikken for noen måneder i 2014. Så ble jeg lagt inn igjen sommeren 2017. Så kom jeg tilbake og var der nå tre måneder og frem til mars forrige måned.

Den første gangen var jeg opptatt av å endre institusjonen, men ikke meg selv. Den andre gangen forsøkte jeg å tilpasse meg, men klarte ikke. Den tredje gangen lyktes jeg med behandlingen. Eller utredningen da.

Jeg synes utredningen jeg fikk var svært god behandling. Det snakkes ofte om rusbehandling og utredning som to forskjellige størrelser, men for meg var utredning den beste behandling. Det er fordi jeg ble utredet med kartleggingsverktøy. Da bruker helsepersonellet gode kartleggingsskjemaer til å stille meg gode spørsmål.

Det ble for meg behandling med ypperlig brukermedvirkning. Siden det aller meste helsepersonellet sa var med spørsmålstegn.

Svarene jeg ga, var ofte ting jeg ikke har tenkt på eller forstått ved meg selv fra før. Når de kom innenfra så måtte jeg jo ta dem på alvor, det hjalp meg til å se ting annerledes og utvikle nye handlingsmønstre og nye tankemønstre.

Som igjen ga meg ny måter å løse livets utfordringer på. Og nå har jeg vært klin nykter i åtte måneder, ikke minst har jeg det ordentlig bra!

Hjellestadklinikken er et godt sted å være. Det var det i 2014 og det er det i dag. Jeg har endret meg i løpet av disse årene, jeg opplevde ikke at det skjedde noen endring av Hjellestadklinikkens tilnærming i løpet av disse årene.

Dette, synes jeg, står i kontrast til utviklingen i foredragene, artiklene, oppslagene og samtalene om tilnærmingen. For den har endret seg radikalt! Recovery-bevegelsen gir inntrykk av at det skjer noe revolusjonerende nytt, men om man hører etter så er det stort sett det samme som går igjen, men med ny overskrift.

Det brukes mye penger på recovery. Det produseres og selges bøker, det trykkes opp brosjyrer og konferanser avholdes. Stiftelser dannes, organisasjoner, tjenester, med videre.

Det minner meg litt om Brennpunkt-programmet om det såkalte Tøyen-løftet.

Der ble det avdekket at det ble reist mye godvilje og bevilget masse penger for å få løftet bydelen, men at pengene i all hovedsak gikk til de som hadde penger fra før. Lite eller ingenting gikk til dem det gjelder.

Det eksisterer spenninger mellom forskjellige miljøer på rusfeltet, det er vanskelig nok fra før å skille begreper som rusomsorg og rusbehandling fra hverandre, det er en stor nok utfordring å fremme brukermedvirkning og brukerstyring, og det er for stor forskjell på rustjenester og psykisk helsetjenester til at jeg ser at det kan gagne de det gjelder og samle alt dette under betegnelsen recovery.

Men nå skal jeg bli her i to dager og høre på foredragene og se om jeg kanskje tar feil, takk for meg og ha noen riktig fine dager.

Tilbake til nyheter
crossmenu