Aftenposten 06. mars 2021: Arild Knutsen: – Jeg pleide å ha med hjemmelaget vin på barneskolen. Men narkotika? Aldri i verden, skrevet av Per Magnus Riseng. Foto: Paal Audestad.

Han gikk fra ett knivstikk til altfor mange sprøytestikk. Men i det siste har vinden blåst Arild Knutsens vei.

– Jeg savner rustrangen.

Arild Knutsen sitter foran 10.000 sprøyter.

– Den forventningsrusen. Dere kjenner dere sikkert igjen hvis dere har snust eller røykt eller drukket alkohol: «Åh, når jeg får den ølen i solen ...»

Sprøytene bak ham ligger nedpakket i pappesker, stablet i et hjørne av hovedkvarteret til Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), organisasjonen han startet i 2006 og har ledet siden. 

Noen år har vært harde. De siste ukene har vært ekstatiske. I februar presenterte regjeringen sin rusreform der den foreslår at bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke lenger skal straffes.

– Det sier veldig mye om Norge som samfunn at vi går i den retningen og faktisk begynner å bli en spydspiss, sier Knutsen.

I 15 år har han og FHN kjempet for at rusmisbrukere skal få mer hjelp og mindre – og helst ingen – straff. Noen av årene har lederen selv vært på kjøret. De fleste, inkludert de fire siste, har han vært nykter.

– Det er veldig rart, men jeg fikk det plutselig godt igjen i livet, og da ...

Han knipser for å vise hvor raskt det gikk å slutte denne siste gangen, før han henter frem et av de vante budskapene, om hvordan det ikke er menneskene, men omstendighetene rundt som fører til avhengighet.

Bak ham henger prisen Årets Oslo-borger 2009. Ved siden av Årets navn 2009 og Presselosjens toleransepris i 2010. Da han mottok Amnesty-prisen og Fagrådets pris for Godt rusfaglig arbeid i 2014, var han ruset på valium og speed. Han har stått i TV-debatter «på full speed-nedtur» og håpet at han ikke skulle besvime.

Det føles fjernt i dag. Nå kjenner han bare lykkerus over resultatet av mange års arbeid.

– Jeg får lov til å oppleve en endring, en sprekk som bare brister seg større og større i en mur som før var totalt ugjennomtrengelig.

Byggingen av muren var i full sving 18. mars 1969 da Arild Knutsen ble født. På forsiden av VG den dagen advarte lederen for den svenske «krigen mot knarket» om at «Norge vil arve vårt narkotikaproblem». Noen måneder senere kom publikumssuksessen Himmel og helvete, en ikke altfor subtil film om to norske tenåringer som prøver hasj og ender med å prostituere seg og slenge seg i døden fra et dansk hotellvindu.

Dette var rusbakteppet Knutsen vokste opp med.

Med hjelp fra storesøsteren hadde han lært seg å lese og skrive da han var fem år. Han hadde mange venner, familie og skole i nærheten. Mye gikk på skinner.

Men så, da han var syv år, skilte foreldrene seg.

Hverdagen ble vanskelig. Knutsen minnes at han røykte sigaretter fra han var syv år gammel, og drakk fra tiårsalderen. Moren visste at det var noe galt.

– Men klarte ikke ta han for noe spesielt. Jeg var veldig årvåken på det. Da han og kameratene kom inn døra, så måtte de puste på meg først, sier Berit Rodian Pedersen.

Dop holdt han seg langt unna.

– Jeg pleide å ha med hjemmelaget vin på barneskolen. Men narkotika? Aldri i verden.

Thorvald Stoltenberg er en av de store, sier Knutsen. En av de mange andre som har bidratt til rusreformen, som forhåpentlig snart vedtas av Stortinget. 

Ett år har gått siden den tidligere rusmisbrukeren satt der i Wien med en norsk delegasjon, inkludert helseministeren, som presenterte den norske rusreformen for FNs narkotikakommisjon. Da Arild Knutsen takket sin meningsmotstander gjennom 20 år for å ha snudd, brøt salen ut i applaus. Bent Høie svarte med de nå smått berømte ordene «You had right, I had wrong.»

Møtet var en milepæl i Arild Knutsens mangeårige kamp. Reformen vil bli en klar seier. 

Kritikere frykter blant annet at den vil gjøre det enklere for ungdom å ruse seg. Knutsen ber dem lese Regjeringens utredning nøyere. Reformen er «en svært konservativ modell», sier han.

– Politiet skal stadig avdekke rusbruk, anholde, visitere, beslaglegge og destruere rusmidlene. Og pålegge møteplikt hos en rådgivende instans i kommunen. Det er strengt. Det er inngripende. Men da får man erstatte det som ikke virker, og det er straff.

Les hele portrettet av Arild Knutsen i Aftenposten her.