Vårt land 15. oktober 2022: Det er grunn til å tro at frykten for straff gjør at mange ikke tør å be om hjelp, av Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter.

Utdrag:

Det gylne lyset

Selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg

Hun sitter på gata utenfor et grått kontorbygg jeg går forbi på vei til jobb. Kopp foran seg, selv om ingen bruker kontanter lenger, jeg tenker på hvordan nåtidens betalingsløsninger har gjort hverdagen for folk som må be om penger, om mulig enda verre.

Ofte er hun ruset, andre ganger smiler hun litt beskjemmet. Når jeg av og til husker det, har jeg noen kontanter å putte i den som oftest tomme koppen. Av og til går vi til Narvesen sammen og kjøper litt mat. Siste gang snakket hun om bladene på trærne, om hvordan lyset falt på dem om ettermiddagen, det er gyllent, sa hun, smilte, den ene tanna borte, sår på leppa, det er gyllent.

Da Norges institusjon for menneskerettigheter i 2021 begynte et omfattende prosjekt om rusbrukeres menneskerettigheter, hadde vi mange møter med mange av de kunnskapsrike organisasjonene og fagpersonene som jobber på feltet. Ett ord dukket alltid opp først: Stigma. At de aller fleste av oss aksepterer at det finnes mennesker som det er greit å se litt ned på. I motsetning til andre grupper som også strever med lidelser som fører til destruktiv adferd, men som vi er enige om at fortjener hjelp, ikke straff og stigma.

Arild Knutsen, den dyktige lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk, har kalt behandlingen av denne gruppa for en total utstøting og dehumanisering. Men også de som bruker rus uten å ha tung avhengighetsproblematikk, forteller om ulike former for stigma. Hvordan kom vi dit? Og har menneskerettighetene gjort noe med det?

Et tilbakeblikk

Historisk har det internasjonale narkotikapolitiske samarbeidet vært preget av kontrolltiltak. FNs tre narkotikakonvensjoner, som krevde kriminalisering av befatning med narkotika, var sentrale på siste halvdel av 1900-tallet. Målet var en verden fri for ulovlige rusmidler. For å oppnå dette, tok mange land i bruk strenge og repressive virkemidler mot brukere.

Også norsk narkotikapolitikk fulgte denne utviklingen. Fra midten av 1960-tallet så vi på rus gjennom et straffeprisme, på 1980-tallet skjerpet vi straffene, og mot slutten av århundret økte antallet narkotikarelaterte straffesaker kraftig.

Men parallelt med dette, økte også kritikken mot kriminalpolitikken på narkotikafeltet. Flere land erstattet strafferettslige virkemidler med helsemessige, samtidig som folkehelseperspektiver og menneskerettslige perspektiver fikk større oppmerksomhet. En rekke menneskerettsorganer fremmet anbefalinger som pekte på behovet for en endring fra et straffeperspektiv over til et hjelpeperspektiv, og en rettighetsbasert tilnærming til ruspolitikk. Hvis Thorvald Stoltenberg hadde levd, ville han nok formulert dette som at vi må «erstatte den uniformerte knyttneven med åpne, hjelpende hender».

Den politiske utviklingen som fulgte, er godt kjent. Helseminister Høie uttalte noe av det fineste som er sagt på norskengelsk i norsk politikk direkte til Arild Knutsen: «you had right, I had wrong.» Uavhengig av hva man måtte mene politisk om noe som helst, er offentlig fremvisning av evnen til å skifte mening på grunnlag av velfunderte argumenter, en sjelden og vakker ting.

Bevegelse

Da det ble avdekket at ransakinger og andre undersøkelser var benyttet i saker hvor det ikke var grunnlag for det, fremmet Riksadvokaten nye retningslinjer om bruk av tvangsmidler i russaker. Slike ulovlige etterforskningsskritt kan innebære krenkelser av retten til privatliv. Det bidrar også til opprettholdelsen av stigma. Ting var i bevegelse.

Den bredere diskusjonen

Et problem med den ofte polariserte diskusjonen om avkriminalisering, er at den skygger for de andre samtalene som det er nødvendig å ta: Hvordan kan vi gjøre situasjonen for rusavhengige bedre? Hvordan kan vi hindre at mennesker blir avhengige? Vi trenger en bredere reformdiskusjon, uavhengig av hva man måtte mene om kriminalisering. En slik reformdiskusjon har klare bånd til menneskerettigheter, som retten til helse. NIM har nylig utgitt rapporten «Rus og menneskerettigheter». Der peker vi på en rekke menneskerettslige mangler i måten vi møter rusbrukere i Norge. Mesteparten handler om hjelpetilbudet til denne gruppen, hvor forskning og en rekke tilsyn har funnet flere svakheter de senere årene.

Les hele artikkelen i Vårt land her.