Til fhn.no forside

Tale til Jubileumsseminaret i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO, 11. mai 2006
ved Arild Knutsen

 

Arild Knutsen p RIOs jubileumsseminar 11. juni 2006
Foto: Monica Bjermeland / rus&avhengighet

RIOs jubileumsseminar.

Kjære alle sammen!

Kjære dere i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon! Jeg gratulerer dere på det hjerteligste med dagen! Jeg er beveget over og stolt av å få være en del av programmet under deres ti årsjubileum.

Det er særlig moro for meg, å tenke på at RIO er ti år akkurat nå som jeg har stiftet Foreningen for human narkotikapolitikk.

Jeg håper på det inderligste at vi skal få samarbeide om saker vi er enige om og at diskusjonen mellom oss skal fortsette både ved personlige møter, på konferanser og i pressen. For en ting er sikkert! Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon består av brukerrepresentanter med ressurser som jeg er overbevist om at hele rusfeltet har stor nytte av. Jeg er veldig imponert over dere og glad for dere.

Det var med skrekkblandet fryd jeg takket ja til å være en del av deres jubileumsseminar. På en måte føler jeg at jeg har gått rett inn i løvens hule og på en måte føler jeg at jeg er hjemme.

Vi har hatt ganske heftige debatter både i pressen og i andre debattfora. Jeg blir ofte intervjuet av kriminologistudenter og så fort jeg nevner dere så avbrytes jeg med: Jøss! Så opptatt dere er av hverandre. Når jeg er hos RIO snakker de om deg og når jeg kommer til deg så snakker du om RIO.

Men det som virkelig har gjort inntrykk på meg, i tillegg til deres høye nivå og inderlige engasjement. Det er møtene med dere personlig. Eric Johannessen og Steinar Wiik inviterte meg og tok meg hjertelig imot på deres Oslokontor akkurat da det stormet som mest imellom oss. Like hjertelig har Jon Storaas og Kjell Skar vært, da vi har møtt hverandre på konferanser og seminarer. Også Ragnar Moan har gjort et uslettelig inntrykk på meg da vi møttes i nord.

Jeg har enda til gode å møte dere øvrige i RIO, derfor kan jeg ikke nevne flere på nåværende tidspunkt, men jeg ser med glede frem til å treffe dere.c216ee53-c4e2-4d84-9ebc-5c1a91612566

Det er særlig et felt vi har felles interesse av å styrke og det er muligheten for reell brukermedvirkning. Både på individnivå og på systemnivå. Vi ønsker at den enkelte bruker skal ha reell innflytelse på egen behandling og at brukerorganisasjoner skal ha reell innflytelse både på politikken og på behandlingsapparatet.

Det er ganske lett å oppnå uttalt brukermedvirkning. Brukermedvirkning klinger godt i nordmenns ører og det er en demokratisk rettighet. Det er lett å finne gode argumenter for brukermedvirkning. Det fremheves ofte som en forutsetning for best mulig resultat i helse - og behandlingsapparatet. Brukermedvirkning innebærer at den enkelte får mulighet til å gripe fatt i sitt liv.

Ved å fremme brukermedvirkning, så synliggjør man en anerkjennelse av den enkeltes kompetanse på eget liv. Man bidrar til en oppjustering av den enkeltes erfaringsbaserte kompetanse. Hvilket jo innebærer en løsrivelse fra de som fra før betrakter seg som eksperter på andres liv. Et tolerant brukerperspektiv er en avgjørende verdi for rusbehandlingens resultater.

Men reell brukermedvirkning kommer ikke av fagre og politisk korrekte ord, det kommer av reelle endringer basert på brukernes innflytelse. Med brukere menes normalt både nåværende og tidligere brukere.

La meg dele det hele opp i tre faser og så vil jeg be dere alle om å tenke over om vi i disse fasene har reell brukermedvirkning, om ordet brukermedvirkning noen ganger misbrukes og om hvordan vi kan bidra til å styrke muligheten for at den ikke kun blir symbolsk.

De tre fasene er:

- Rekrutteringsperioden.

- Aktiv rus, behandlings- og ettervernperioden.

- og sist men ikke minst: Representasjonsperioden.

Når det gjelder rekrutteringsperioden, har ordet brukermedvirkning vært ganske fraværende i den politiske debatt, men etter mitt syn er de verdiene som brukermedvirkning symboliserer avgjørende også her.

1f70fb98-e702-47dc-83a2-c63102ff9567

De unge trenger en beskyttelse av myndige personer, de trenger voksenkontakt.

Den største utfordringen vi står overfor i dag er at rusavhengighet sjelden avdekkes før det har utviklet seg dit, at brukeren er skadet helsemessig og sosialt og da er det på mange måter allerede for sent. Ungdom som får problemer med rusmidler er uten noe sted å gå for å snakke med ansvarlige voksne fordi de forventer at de da vil bli møtt med skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff. Derfor er jeg svært opptatt av at vi jobber for at det sikres tilstrekkelige ressurser til rusforebyggende tiltak i nærmiljøene.

5f4cce19-b350-48c2-8f33-0c14d9fd3536

Fritidsklubber og gode møteplasser for ungdommen er viktigere enn noen gang. Ungdommen fortjener å bli tatt på alvor. uansett, og de fortjener tilbud med stor bredde, mangfold og toleranse. Derfor trengs det styrking og omlegging av det forebyggende arbeidet mot rus, med utgangspunkt i lokalsamfunn, organisasjoner, skoler og ungdomsmiljøer. For å sikre dette, må det særlig sørges for at kommunene får øremerkede midler til å opprettholde og øke de rusforebyggende tiltak. Brukermedvirkning i denne fasen innebærer å involvere ungdommen slik at de gis mulighet til å påvirke til at det utvikles tiltak som de selv mener vil virke rusforebyggende.

Når det gjelder aktiv rus, behandlings- og ettervernsperioden, så er vi inne på brukermedvirkning på individnivå slik vi kjenner det best.

Dette er en fase der mange brukere skifter mellom å være aktive og tidligere brukere. Noen slutter på egen hånd, noen ved institusjonell behandling. Noen går inn og ut av institusjoner. Noen bruker metadon eller Subutex og noen ikke. I denne fasen skjer det en gradvis utvikling mot større brukerinnflytelse, men utfordringene er mange og motstanden fortsatt stor. Noen organisasjoner og fagkretser er særlig ivrige etter å påpeke at rusavhengige ikke vet sitt eget beste. At brukere lider av kognitiv, altså tankemessig, dysfunksjon og at de er irrasjonelle. I noen tilfeller er det sant, men etter mitt syn gjelder det i de færreste tilfeller og da i større grad på grunn av en dramatisk livssituasjon, med traumatiske opplevelser, mer enn fordi de bruker rusmidler. Uttalelser om at brukerne er irrasjonelle fremstår ofte ganske generaliserende og jeg frykter at de ofte kan virke selvoppfyllende.

Jeg tror det trengs mer erfaringskompetanse i rusomsorgen, men man må være like selektive i utvelgelsen som blant alle andre. På spørsmål om en tidligere rusbruker kan jobbe på for eksempel behandlingsinstitusjoner, er mitt svar: Det spørs på den enkelte tidligere rusavhengige. Det er mye rart der også, som blant alle andre. Når det gjelder enkeltes tidligere rusavhengighet, så er det slik at noen kun skylder på samfunnet, noen kun på rusmidlene, noen kun på seg selv. Disse mangler da innsyn i problematikkens kompleksitet og har trolig lite å bidra med, på nåværende tidspunkt. Mange har fortsatt mye å jobbe med og kan ta skade av å jobbe for nært på. Men jeg vil likevel påpeke at det å ha opplevd å være rusavhengig og utstøtt (som de fleste jo blir) ofte gir grobunn for verdifull menneskelig innsikt. Slik innsikt kan brukes som verdi på mange områder. Men man må hele tiden fortsette å være ydmyk og søkende. Som alle andre bør. Fagfolk inkludert.

Generelt sett kan vi si om gruppen tidligere rusmisbrukere, at vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hvor ødeleggende gjeld er for rehabiliteringen og vi vet hvor vanvittig ødeleggende det er at tidligere rusavhengige som har byttet nettverk og fått seg jobb, blir satt i fengsel for tidligere begått rusrelatert kriminalitet. Vi vet hva rusavhengigheten har gjort med selvfølelsen vår og hvor viktig det er at de øvrige i vårt samfunn blir klar over at vi også er mennesker med ressurser og iboende verdighet som alle andre. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon har markert seg bemerkelsesverdig bra på dette området. Det er ubeskrivelig viktig at dere har markert dere ved blant annet deres uttalte målsetning om å synliggjøre rusmisbrukere som en ressurs. Dessuten har dere vært forbilledlige i deres påpekninger om den manglende oppfølgningen ved metadonbehandlingen.

Det er mange problemområder knyttet til brukermedvirkning under behandling og jeg tror vi trenger en formidabel differensiering og styrking av behandlingsapparatet for at vi skal bli fornøyde. Det er frustrerende at det er lange køer og det er en mangel i systemet når man ikke kan komme automatisk tilbake til avrusingsinstitusjoner etter en sprekk fra en behandlingsinstitusjon. Det er også trist at mange klager over rigide regler og ovenfra og ned holdninger i behandlingsvesenet. Jeg tror at en slik brukerrepresentasjon som RIO står for, i seg selv gradvis bidrar til endring av holdningene og praksisen i behandlingssektoren.

For de som jobber i behandlingssektoren er jo "vanlige" mennesker og "vanlige" mennesker synes at rusmisbrukere er noe spesielt. Jeg tror at klistrelappen rusmisbruker, eller tidligere rusmisbruker alltid vil hefte seg ved oss.

Men brukerrepresentasjon skaper et bredere bilde av brukere som igjen kan føre til et mer fornuftig samspill behandler og bruker imellom.

Under egen institusjonell behandling var jeg veldig glad for den faste timen jeg hadde hver fredag med min primærkontakt på stedet. Han slet også med personlige problemer og når det ikke var noe prekært med meg så brukte han meg til å fortelle litt om hvordan han hadde det og han lyttet til mine råd.

Enhver behandler kjenner nok godt til hvor mye egenterapi det er i å hjelpe andre. Når man gir andre råd, så lytter en samtidig til seg selv og lærer av det.

Dessuten kjenner man at man betyr noe, at livet har en mening når man kan være noe for andre.

Dette var trolig de nyttigste samtalene jeg hadde under behandlingen, jeg ble sett på som en menneskelig ressurs og det ga meg en selvutvikling som nok var vesentlig i forhold til den videre utvikling. Jeg hadde også veldig godt av å oppdage at alt ikke bare var vel innenfor behandlernes fasade.

Det var selvfølgelig mye behandleren ikke fortalte meg, det går jo visse grenser. Men det er helt normalt i mellommenneskelige relasjoner, at man selektivt tar opp ting med dem man forholder seg til og jeg mener at behandlernes profesjonalitet ligger i å kunne være særlig dyktige på dette området. For klienten evaluerer behandleren og svarer det man tror behandleren vil høre. Selektiviteten i det som formidles er like tilstedeværende fra klientens ståsted som for andre, derfor er det så viktig med tillit og forståelse klient og behandler imellom.

Min primærkontakt hadde et alkoholproblem som endte med at han tok livet sitt fordi han med sin profesjonsbakgrunn følte at han ikke kunne leve med å måtte oppsøke hjelp for det han selv hjalp andre med i sin jobb.

Dette rusproblemet fikk jeg ikke vite om før etter at han var død.

Tillit er også avgjørende under legemiddelassistert rehabilitering og jeg synes det er vanskelig å se for meg hvordan man skal oppnå gjensidig tillit med en praksis der det brukes 100 millioner kroner i året på tvungne urinprøver av metadon - og Subutexbrukere, men det verste eksempelet på opplevelse av mangel på tillit og mulighet for brukermedvirkning innen metadonapparatet kommer fra alle de brukerne som melder om at de opplever motstand når de selv har foreslått å trappe ned. - "Er det så lurt da?" Spør behandlere før de poengterer at metadonapparatet skal ha regien i en eventuell nedtrapping, med sin medisinskfaglige ekspertise. Brukerne frykter derfor at de blir skrevet ut dersom de klarer å trappe ned eller til og med holde opp. Men de ønsker å bli stående i systemet som et sikkerhetsnett, i tilfelle det blir for vanskelig etterhvert og det bør legges til rette for at brukerne får veiledning ved eventuell reopptrapping. De rådende forhold har medført at mange brukere trapper ned på egenhånd og medisinene hoper seg opp hjemme hos dem.

Dette er en gruppe med generelt dårlig økonomi, derfor reder nåværende system grunnen for illegalt salg av disse medikamentene. Av frykt for revurdering av behandlingen og tvungen tvangsnedtrapping, velger mange å ikke informere om opphold av bruken til tiltaksapparatet. Det er grunn til å etterspørre bedre kommunikasjon og fleksibilitet på dette feltet. Brukerne må i større grad respekteres for deres syn på egen medisinbruk og de bør kunne føle seg trygge på at de kan trappe ned etter eget forgodtbefinnende, uten negative følger fra behandlingsapparatet.

Det kommer ofte signaler fra fagfeltet at de finner det naturlig at behandlingen skal være livslang. Men det har mange brukere vanskelig for å innfinne seg med. Dersom flere kan føle seg trygge på at de kan trappe ned uten negative konsekvenser, vil det legge bedre til rette for at brukerne kun får den mengden medisin de i realiteten trenger.

Jeg ser en stor utfordring i forhold til utviklingen mot større brukermedvirkning på individnivå og det er at rusbehandlingen på mange måter er knyttet til psykiatrien og at båndene synes å være i ferd med å knytes stadig sterkere sammen også for fremtiden, blant annet ved opprettelser av kombinasjonsavdelinger.

I psykiatrien er motstanden mot brukermedvirkning sterk. Det er få måneder siden en representant for Norsk psykologforening harselerte over brukermedvirkning i psykiatrien blant annet ved å eksemplifisere med rystende forestillinger der særlig syke brukeres hallusinasjoner styrer behandlingen. Slike holdninger mener jeg er ødeleggende for psykiatriske klienter og det vil det også være for rusavhengige.

Etter mitt syn er det heldigst om rusavhengighet anses som en livsstilssykdom heller enn som en psykiatrisk lidelse.

 

Arild Knutsen p Sommerpent
Arild presenterer =Oslo på Sommeråpent

Flere lider av både psykiatriske lidelser og av rusavhengighet, men jeg frykter at rusavhengighet etter hvert skal karakteriseres som en diagnose. For hva er egentlig rusavhengighet? Jeg tok nylig opp bruken av dette ordet med Niels Christie. Han sa at han ikke tror noe slikt finnes, i hvert fall ikke isolert sett. Etter Christies syn, har man behov for å ruse seg dersom livssituasjonen tilsier det, og dersom livssituasjonen endres til en overkommelig en, så forsvinner behovet for å ruse seg. Det synes jeg var et tankevekkende svar. Man kan så visst bli fysisk avhengig av rusmidler, men jeg har fått se med egne øyne, etter å ha fått delta i eventyret med Magasinet Erlik Oslo - at når livene deres ble endret ved at de kunne bytte ut tiggekoppen med et likeverdig bladsalg, så sluttet veldig mange av dem å ruse seg. En stor del av selgerne reduserte forbruket til en tredjedel - en mengde de måtte ha i seg for å holde seg fysisk friske. Men selve rustrangen, den var borte.

Sammenblandingen av rus og psykiatri legger grunnlag for debatt om hvilket som kom først for den enkelte klient. Høna eller egget: Rusen eller den psykiatriske lidelsen. Men begge deler, både en psykiatrisk diagnose og rusavhengighet, har ofte en bakenforliggende årsak. Og nettopp dette avgjørende problemområdet, kan det ofte være vanskelig for behandlere å rette søkelyset på. Noen ganger på grunn av holdninger og mangel på kunnskap. Noen ganger på grunn av problemenes kompleksitet, og noen ganger på grunn av strukturen i apparatet som behandlerne jobber under.

Det hender ofte at noen mennesker lever på et irregulært vis på grunn av en vanskelig fortid og en ny studie viser at en traumatisk barndom kan gi 30 - 50 ganger større risiko for blant annet depresjon, selvmordstanker og rusbruk for voksne mennesker. Hvordan vil den enkelte klient da oppleve å få dette irregulære, karakterisert som en diagnose? Vil de oppleve det som at helsevesenet mener at det er dem det er noe feil med? Vil helsevesenet da kun "hjelpe" dem til å føre en mer regulær livsførsel, eller vil de under disse forutsetninger kunne behandle problemene som resultater av en vond og vanskelig fortid? Jeg finner grunn til å frykte at det å innføre en regulær livsførsel vil kunne bli ansett som mest hensiktsmessig både av praktiske og økonomiske grunner. For klienten vil dette i så fall kunne oppleves som et overgrep.

Det er mange som advarer mot dette og som kjenner til at det er en reell problemstilling.

Professor Jan Smedslund har sagt at mennesker kan være farlige for hverandre, og det å "sette diagnoser er en måte å skjule og dekke seg og gjøre det til noe helt annet enn noe som virker inkluderende". Han sier at psykologkolleger spiller et spill som er ganske destruktivt og ikke til det beste for folk. Å stille diagnoser er " å forsøke å inkorporere den andre i din verden og dine kategorier", sier han.

Så kommer vi omsider til den siste fasen, representasjonsperioden. Brukermedvirkning på systemnivå.

Brukermedvirkning på systemnivå innebærer at brukergrupper deltar i prosesser og avgjørelser som dreier seg om utforming av offentlige narkotikapolitiske beslutninger.

Brukermedvirkning på systemnivå er kollektiv brukermedvirkning og representasjon. Som brukerrepresentanter opptrer vi som talspersoner på brukernes vegne. Dette illustrerer slik jeg ser det, behovet for mangfold blant brukergruppene.

Muligheten for deltagelse i beslutningsprosesser er i seg selv inkluderende for tidligere brukere og det kan bidra til bedre og mer treffsikre tjenester. Arbeidet forplikter og krever mye av oss. Mitt råd til alle som ønsker å gå inn i en representerende rolle er følgende:

Lag et reelt bilde av virkeligheten, ikke vær generaliserende eller stigmatiserende. I samværet med fagfolk og politikere, er det viktig at vi legger vekk slagordene og har med både hjertet og hjernen. Ikke sitt med èn agenda i hodet, men følg med på andre og vær i dialog.

Kommunikasjon er verktøyet vårt og den skal være gjensidig og ha gjennomslagskraft. Akkurat som brukermedvirkning på individnivå skal dreie seg om mer enn å få delta i beslutninger om fargen på gardinene ved institusjonen, skal medvirkningen på systemnivå være reell. Da brukermedvirkning anses som en demokratisk rettighet, er faren til stede for at politikere smykker seg med oss. Det som er inni hodet til den som inviterer til medvirkning er langt viktigere enn det som står på papiret. De som inviterer må ha som en grunnleggende forutsetning at brukerrepresentantene er fullverdige medaktører med integritet og verdighet på lik linje med alle andre.

Brukermedvirkning innebærer å balansere mellom samarbeid og opposisjon. Vi må tørre å være kritiske og ta konflikter. Forpliktelser må ikke innebære innkapsling i et system som har til hensikt å ufarliggjøre oss.

Det krever mye å fremstå som tidligere rusmisbruker, det tror jeg det er flere av oss her i dag som har erfart. Dette har vi et særlig ansvar for å formidle, slik at andre ikke presses inn i representasjonsroller de ikke er modne for. Det kan være totalt ødeleggende for mennesker som enda sliter. Det kan føre til utstøtelse i lokalsamfunn og til en eksponering man ikke er beredt på å takle.

Men for oss som har kommet dit hen at vi takler rollen som representanter, er publisitet viktig. Jeg håper pressen etter hvert får større interesse for oss og at man ikke må hete Stoltenberg til etternavn og det samme gjelder politikerne. Der finnes også leie tendenser til å overse kompetanse, men heller sole seg i glansen av nedarvede etternavn.

Men dere: Salg avler salg, desto mer reell brukerrepresentasjon, altså brukerorganisasjonene kommer opp i lyset, desto mer bevissthet om oss i befolkningen. Derfor tror jeg det aldri vil være noen rivalisering mellom brukerorganisasjonene, men at vi med hver våre foreninger kan styrke brukersektoren, utfylle hverandre og slik gjøre feltet og mulighetene større for oss alle. Jeg ser frem til den dagen dagspressen, politikerne og fagfolkene begynner å sitere oss. Da nærmer vi oss målet med brukermedvirkningen. Til sist vil jeg ønske dere en fortsatt strålende feiring og takk så mye for oppmerksomheten.

Publisert på www.fhn.no 12. mai 2006

Til toppen av sida Til fhn.no forside Valid HTML 4.01