Til fhn.no forside

To år siden Plata-aksjonens oppstart.
Ringen er sluttet.

ved Arild Knutsen
Det er snart to år siden Plata-aksjonen, og FHN vil med denne teksten innlede til debatt om erfaringer med aksjonen. Det er på tide å foreta en evaluering - den store narkomanflyttingen fortjener på sin måte å bli husket.

Det er 7.juni 2004. To år har gått siden politiet hadde en mislykket aksjon mot Plata og et år har gått siden daværende generalsekretær i Human-Etisk Forbund Lars Gule malte over en segregasjonsstrek på Plata og uttalte at likheten med segregasjonstiltakene i samfunn vi ikke liker å sammenlikne oss med, er slående. Et tjuetalls mennesker har som vanlig samlet seg på Plata i morgentimene denne junidagen. Fire biler og to motorsykler ruller sakte inn på området. Et trent øye kan registrere noen raske, nesten usynlige bevegelser blant ansamlingen før politiet stiger ut og proklamerer at Plataaksjonen er i gang. Aksjonen er egentlig en re-intensivering av et heller tradisjonelt handlingsmønster og ment for å splitte miljøet og øke tryggheten for byen. Politiet innleder til dialog med forsamlingen og lover at de skal være godt synlige i området i tiden fremover. De anmoder stoffbrukerne om å ikke bruke eller selge narkotika. De narkomane fortviler og påpeker at politiet ikke har utrettet annet enn å flytte miljøet fra sted til sted i løpet av de siste tjuefem års jaging. - Ja, men hvis vi kan hindre bare en ungdom i å oppsøke dette miljøet for å kjøpe heroin eller amfetamin så har vi seiret , svarer en politibetjent. Pressen som på forhånd er tipset, har kommet frem fra det normale miljø like bak politibilene. Det skjer ingen pågripelser eller ransakinger foran kameraene.

6423d946-4dab-4799-be0f-4175c5351dc2
Lars Gule fra Human-Etisk Forbund har malt over segresjonsstreken ved Plata. Foto: Arild Knutsen
Lars Gule fra Human-Etisk Forbund har malt over segresjonsstreken ved Plata.
Foto: Arild Knutsen

Samme kveld er det store oppslag om aksjonen og Oslos politimester Anstein Gjengedal har ventet motstand, derfor har han gitt NRK et opptak fra politiets overvåkingskameraer for å vise dramatiske tilstander på Plata. Filmen som tidligere er vist for bystyrets helse - og sosialkomité, sendes på Dagsrevyen og Redaksjon En. Fremvisningen er Gjengedals trekk for å vekke opinionen. Filmen viser blant annet en stefar med sin samboers datter på vei mot politistasjonen etter at stefaren er pågrepet med narkotika. Den vettskremte jenta snur seg mot kameraet og blir slik gjenkjennelig. Gjengedal og NRK blir anmeldt. De neste dagene kommer politiet uten pressen på slep og den store menneskejakten er innledet. Arrestasjoner, bøtelegginger og bortvisninger foregår i høyt tempo og under Kirkens Bymisjons gudstjeneste utenfor Østbanehallen første søndag etter aksjonens oppstart, parkerer og forlater politiet to biler rett der presten skal stå, for å sanksjonere.

En metadonbruker blir bortvist fra gudstjenesten til tross for at han viser papirer på at han er under legemiddelassistert behandling. Den 8.juli 2004 er miljøet flyttet noen få hundre meter opp til Skippergata som raskt omdøpes: Skipperplata. Byråd Eckbo fortviler og sier hun forventer at politiet aksjonerer også der, men Gjengedal repliserer at de ikke lar seg dirigere av andre, men lar politifaglige vurderinger avgjøre. Samme kveld melder Dagsrevyen at bakmenn i store narkotikasaker og i annen alvorlig kriminalitet kan gå fri på grunn av ressursmangel hos Politiet. Til tross for at Stortinget har gått inn for større innsats mot organisert kriminalitet, velger altså politiet å trappe ned den relevante innsatsen av økonomiske hensyn. Det skal likevel vise seg at de har råd til å aksjonere i Skippergata. Så fort det ser ut til at politifaglige vurderinger ligger til grunn, slår de til igjen.

De to arkitektene bak Plataaksjonen (Ifølge Aftenposten), justisminister Odd Einar Dørum og byrådsleder Erling Lae hevder den 10.juli at de ikke driver med sosial renovasjon. I bunnen for aksjonen ligger et humanistisk og sosialt budskap, sier de og beklager seg over at «hissige debattanter» som mener noe annet, ikke viser større ydmykhet. I august forteller Åse Lindstad i kommunens oppsøkende tjenester, at narkotikamiljøet har blitt lettere tilgjengelig for unge. Det er bare å ta en tur i Karl Johan, så blir man tilbudt narkotika, forteller hun. I oktober forteller en SIRUS-forsker at rusmiljøet er mer voldelig og mer åpent for ungdom etter Plata-oppsplittingen. Flere i miljøet har begynt å bære våpen og prostituerte melder om at de trues med pistoler for å fjerne seg fra de områdene ved Skippergata som er kontrollert av den utenlandske traffickingmafiaen. Forskerne fra SIRUS sier at de ser flere ungdommer i miljøet enn før, men aksjonen fortsetter med intens hyppighet. Politiet sier de har full kontroll, men Hilgunn Olsen i SIRUS er blant de som mener det er langt fra virkeligheten. Samme måned uttaler lederen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon Jon Storaas, at bortjagingen fra Plata kun har hatt negativ effekt. Styrelederen i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk uttaler at hun er dypt rystet over mangelen på hjelp i det hun kaller den kosmetiske aksjonen.

I november kommer noen av Norges fremste eksperter på politirett på banen og hevder at politiaksjonen er ulovlig. Måten den praktiseres bryter med politilovens intensjon, sier Professor Henry John Mæland og rektor ved politihøgskolen Ragnar L. Auglend. De mener Oslopolitiet har tolket politilovens paragraf 7 feil. Den dreier seg om håndhevelse av den offentlige ro og orden og har i følge jusekspertene, blitt brutt til sammen 2500 ganger fra juni til november 2004. Den 22. november fremlegges en rapport fra Politiet, Rusmiddeletaten, Uteseksjonen og Barnevernet som forteller at stadig flere ungjenter oppsøker rusmiljøet. Det registreres 34 prosent flere jenter i miljøet enn på samme tid året før. I følge rapporten kommer jentene fra hele landet og de fanges opp av eldre gutter i miljøet som misbruker dem seksuelt. Politiet finner blant annet en sovende femtenårig jente i et portrom i Skippergata som har solgt kroppen og brukt heroin. Aksjonen som egentlig har som formål å hindre rekruttering, slå ned på åpenbar omsetning og trygge området rundt, fortsetter med samme intensitet. Næringslivet lider. Aksjonen mot Plata gis legitimitet og grønt lys for videre kriminalpolitisk innsats mot miljøet da psykiatriprofessor Helge Waal i desember 2004 uttaler at politiet gjorde rett i å rydde Plata for narkomane. Waal kritiserer i samme anledning Kirkens Bymisjon for deres motstand mot aksjonen. Det Waal trolig hadde reagert på, var uttalelsen til Helen Bjørnøy som sa at aksjonen på lang sikt legitimerer en holdning som gjør at noen ikke har de samme rettigheter som andre og at dette illustrerer et forferdelig menneskesyn.

Både Helen Bjørnøy og Ole Martin Holte i Fransiskushjelpen utmerket seg i kritikken mot aksjonen ved å angripe de kriminalpolitiske tiltak. De fleste andre aktører unnlot å beklage seg over forbudspolitikkens råskap som førte til at rusbrukere ble trakassert, jaget, bøtelagt, banket opp og fengslet. De beklaget kun mangelen på balanse mellom det kriminalpolitiske og det sosialpolitiske. Det ble for mye jaging i forhold til opprettede alternativer som væresteder, syntes de. I april 2005 brekker politiet ankelen på en narkomistenkt under en pågripelse på hjørnet av Karl Johansgate og Skippergata. Øyenvitner forteller at foten var vridd nesten 180 grader og at politiet roper til folk at de skal gå vekk før de forsøker å vri foten tilbake på plass. Politiet karakteriserer episoden som et hendelig uhell og tar åpenbart ikke høyde for at deres hardhente framferd legitimerer en enda verre linje blant vektere. Miljøet vitner om et stadig tøffere klima mellom dem og vekterne. Mer trakassering og vold er en tragisk, men logisk konsekvens av Politiaksjonen og politikernes konfrontasjonspolitikk. Miljøet var ikke så synlig tidligere. Nå er de narkomane midt i gatebildet og det er også flere vektere som er satt til å jage dem. Ole Martin Holte i Fransiskushjelpen forteller om rusavhengige som strippes og bortvises, bankes og trakasseres. Et troverdig vitne forteller om en narkoman som blir sparket ned bakfra midt på Stortorvet, kun fordi han satt og hvilte ved en lyktestolpe der. Lederen i kirkens Bymisjons Møtestedet forteller om stadig flere knuste briller og blåveiser og Odd Einar Dørum uttaler at han gir støtte til politiaksjonen fordi han skimter en gråsone mellom det kriminalpolitiske og det sosialpolitiske et sted nede i grumset av egne øyne.

Vi har 40 års empirisk dokumentasjon på at verken tåregass, hester, balltreslag, fengslinger, bøter eller trakassering hindrer videre vekst i rusmiljøet. Det er på høy tid at landets politikere innser at skadereduseringspolitikk med toleranse for rus må erstattes av den gjeldende konfronteringslinjen. Istedenfor uniformerte knyttnever, må de rusavhengige møtes med åpne hender. De må sikres den trygghet og velvære som vi alle er avhengige av. Inntil det skjer, vil de fortsette å kompensere for mangelen på det, med annen avhengighet. Narkotikapolitikken er halvhjertet og mislykket da kriminaliseringen av rusavhengige fortsetter til tross for forsøksprosjekter med skadereduseringstiltak med metadon, sprøyterom og andre lavterskeltilbud. Kriminaliseringen skygger for muligheten til å se totalverdien av de skadereduserende tiltak. Lovforbudet er en ikke-pedagogisk restriksjon som gjør det dumdristig å innta illegale rusmidler i noen av samfunnets rom, imens det er fri flyt i andre. De mest ressurssterke tilpasser seg lett. Kriminaliseringen kan ramme hvem som helst som bruker ulovlige rusmidler, men mest skjer dette blant de hardest utsatte og da særlig i de økonomisk lavere lag av befolkningen. Dette fører til at de prekært behandlings- og oppfølgningstrengende blir klippekortfanger i de fengslene som tilbyr lang fengselskø til volds og vinningskriminelle.

Det er liten grunn til å klage på omfanget av myndighetenes satsing på rusfeltet, men det brukes svimlende summer på jaging, straffing, trakassering, bøtelegging og tillitsdrepende urinprøver, imens rusavhengige dør av overdoser, fryser og sulter i hjel om nettene i de mest mørklagte avkroker. Slik narkotikapolitikk kan bidra til legitimering av en uhyggelig praksis i andre land der rusavhengige fengsles for livstid, tortureres og henrettes. Det er på høy tid at myndighetene oppsøker rusavhengige med åpne hender fremfor med uniformerte knyttnever. Politiaksjonen fortsetter i disse dager med full styrke og vekterselskapenes ledere uttaler at de ikke kjenner seg igjen i kritikken mot vekteres brutale framferd. Rusmiljøet i Oslo Sentrum er i kontinuerlig vekst og problematikken rammer stadig flere av byens innbyggere. Det ligger en vanvittig uansvarlighet bak det faktum at rusmiljøet har blitt jaget fra en avsidesliggende park (Plata) til rett utenfor næringslivets lokaler. Dette har ikke bare skapt en ytterligere forverring av de rusavhengiges situasjon, men rammer også handelsstanden og den øvrige befolkning på urimelig vis.

Forrige gang handelsstanden forsøkte å melde fra om den uheldige utviklingen, svarte myndighetene med stans av sprøyteutdelingen i Skippergata på dagtid. Byrådsleder Erling Lae fulgte opp med å gjenta sine planer om å flytte sprøyterommet, der kun en liten brøkdel av rusmiljøet er registrert, og han ønsker seg enda flere politipatruljer i gatene. Det var ikke det handelsstanden ønsket. Stansen av sprøyteutdeling har skapt en ytterligere dramatisering av de rusavhengiges hverdag. De oppsatte bøtter for sprøyteavfall forsøkes å brytes opp av desperate og abstinente heroinavhengige og vi kan trygt konstatere at det ikke blitt det spor bedre i forhold til ansamlinger utenfor handelsstandens lokaler. Utryggheten vokser så lenge politikerne ikke evner å forstå at deres kriminalpolitiske tiltak er feilslått og virker mot sin hensikt. Det er politiets aksjon og ikke sprøyteutdelingen som skaper ansamling av hardt trengte rusavhengige utenfor butikklokalene! Oppblomstring av åpne sår, blodinfeksjoner, HIV og hepatitt C, underernæring og et høyt antall overdoser er de reelle tragiske resultatene av den vanvittige konfrontasjonspolitikken.

Arild p TV2-nyhetene
Arild på TV2-nyhetene.
(utsnitt)
b74457f5-556d-43a5-b736-757a70fadeb9

Politiet jager de rusavhengige som ulver jager en saueflokk. Noen må stilles til ansvar for denne vanvittige uansvarligheten! En liten jente har stukket seg på en blodfylt sprøyte i Vaterlandsparken. Miljøet er spredd over store deler av byen. De rusavhengige stresses stadig mer opp og de får tilsvarende større bitterhet og likegyldighet til samfunnet. Derfor blir det stadig flere som ikke gidder å plukke opp sprøytene sine etter seg. Dette medfører at stadig færre byområder kan brukes til lek og utfoldelse av byens barn. Dette kan og må endres ved politisk styring! De rusavhengige har den samme iboende verdighet som alle andre i vårt samfunn. Alle har vi en felles interesse av at de kommer over sin rusavhengighet og det brukes sågar enorme summer til såkalt rehabiliteringsarbeid hvert år. Men mange har allerede fått kroniske sykdommer og flere har gjennomgått så store belastninger at livene ikke står til å redde. Motivasjonen uteblir for de rusavhengige som ikke klarer å se noen vei tilbake til livet fordi de lider av underernæring, mangel på respekt og anerkjennelse, mangel på eiendeler, bosted og mangel på muligheter. Straffetiltakene er dyre og de virker mot sin hensikt. Kostnadene knyttet til forfølgelser og pågripelser, reduserer satsingen på tiltak overfor ungdom og til kompetanseheving på skolene og blant foreldrene. Det forebyggende arbeid er den mest kritiske og avgjørende innsats mot rusmisbruk. Angrepene på narkotikaproblematikken bør heretter rettes mot årsaken til at rusmiddelbruken øker, heller enn mot de enkeltpersonene som demper angst og depresjoner på denne måten. Resosialiseringen er avgjørende, såkalt rehabilitering er misforstått. I disse dager sliter tidligere rusavhengige med psykiske plager og sykdommer som hepatitt C. 26 prosent av de tidligere narkomane sliter med alkoholproblemer og en stor andel er uføretrygdet.

Rusproblematikken bør nå i sin helhet overføres fra justis - til helsesektoren. Ingen er født narkomane, ingen hadde drømmer om å bli det under oppveksten heller. Alle har vi ønsker om et verdig liv med noenlunde trygghet. Rusavhengighet er oftest symptom på mangel på håp eller at noe(n) har satt et uheldig preg på ens livssituasjon. Hver sjette jente og hver tjuende gutt mellom 16-18 år skader seg selv med vilje, enten ved å hoppe fra høyder, ta medisiner eller ved å kutte seg opp. Skal det også straffes? Krigen mot narkotika er til tross for sine gjentagende angrep ikke vunnet, den har bare skapt ufred og mer ufred. Det er på tide at flere innser at selvdestruktiv bruk av rusmidler ikke er en slem og selvforskyldt ting som man skal forakte, men en konsekvens av komplekse årsakssammenhenger som kan reverseres. Politimester Anstein Gjengedal tapte rettstvisten mot femåringen som ble filmet på Plata. Gjengedal forsøkte å stanse straffesaken ved å kreve at femåringens familie skulle stille sikkerhet på 100 000 kroner for saksomkostninger de eventuelt måtte betale om de tapte. Dette viser tydelig en mangel på respekt for andres rettssikkerhet i dette samfunnet og en politimester med slike holdninger er ikke hovedstaden tjent med. Det er på tide å utvikle samfunnet fra krigsmark og til sivilisert mellommenneskelig oppførsel også på narkotikafronten og det krever utskiftinger i en del avgjørende instanser.

Arild Knutsen,
leder Foreningen for human narkotikapolitikk

Artikkelen finnes også på www.narkoman.net

Publisert på www.fhn.no 19. mai 2006

Til toppen av sida Til fhn.no forside Valid HTML 4.01fa30449d-f1c1-416a-ac86-ffb455341e55