Til fhn.no forside

de39c186-900f-41d4-b815-f336871afcbd
Arild Knutsen:
Har Norge en god og
helhetlig narkotikapolitikk?

Innledning på debattmøte arrangert av Human-Etisk Forbund i Oslo
15. november 2006

Anne Rygh Pedersen og Arild Knutsen
Anne Rygh Pedersen og Arild Knutsen i debatt om norsk narkotikapolitikk. Knutsens innledning er gjengitt nedenfor. FHN har bedt om å få legge ut også Rygh Pedersens innledning.

 

Kjære alle sammen!

Vi debatterer et omfattende samfunnstema i kveld, som engasjerer og berører de aller fleste på et eller annet vis. Det er mye moralisme og indignasjon på dette området. Mange har sterke følelser, mange har dype sår. Jeg har et håp om at vi får en konstruktiv kveld og ønsker å bidra til at vi møter hverandre med gjensidig respekt og gode innspill. Jeg er overbevist om at alle som deltar i denne debatten er enige i at rusmiddelpolitikken må være restriktiv. Fornuftige restriksjoner begrenser utbredelsen, hindrer overforbruk og påføring av skade både på enkeltindividene og på samfunnet. Derfor har jeg ingen intensjoner om å legge opp til en skyttergravsdebatt der vi debatterer kontroll versus fri flyt, men jeg vil rette oppmerksomheten mot kontrolltiltakene.

For det minst lekre ved vårt rike og moderne kunnskapssamfunn er mangelen på utvikling av forståelse og toleranse for de mennesker som representerer en gruppe, eller praktiserer en livsstil som omfattes av gamle lovverk. Til tross for vår sivilisasjonsutvikling der holdninger og lovverk knyttet til kjønn, legning, livssyn, rase og livsstil er betraktelig endret, står enda noe igjen som fastspikret i læresetninger. Lovverket er sterkt oppdragende og få emner vekker så mye engasjement som rusproblematikken.

Seks folkeavstemninger har vært avholdt i Norges historie og en tredjedel av dem har dreid seg om lovverk knyttet til rusmidler. I oktober 1919 var det folkeavstemning om «lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterkvin». 62 prosent gikk inn for forbudslinjen. De kriminalpolitiske virkemidler som ble tatt i bruk, medførte raskt uventede sidevirkninger som opprørte store deler av befolkningen. Den uønskede virksomheten vokste og gikk under jorden. Der antok den farligere former enn tidligere. Kun syv år senere (oktober 1926), ble det igjen avholdt folkeavstemning, denne gang om lovforbudet skulle opprettholdes. Et flertall på 56 prosent stemte for å oppheve forbudet.

Men i 1961 ble FN-konvensjonen om kontroll av narkotiske stoffer ratifisert i loven etter amerikansk rasistisk initiativ. The federal bureau of narcotics i USA, som ble ledet av en av drivkreftene fra alkoholforbudstiden, nemlig Harry J. Anslinger, sto bak. Anslinger var først skeptisk til narkotikaforbud, men endret standpunkt da han lærte at myndighetene kunne angripe søramerikanske immigranter og afroamerikanere ved å kriminalisere deres livsstil, som ofte innebar bruk av andre midler enn alkohol og tobakk. Han innledet derfor en propagandakampanje i USA, der det ble påstått at cannabisbruk blant annet fører til utsvevende livsstil, midlertidig sinnssykdom og drap begått under hysterisk latterkrampe. Det var få stater som bet på agnet, da forskningsresultater ga et annet inntrykk, men ved forbud mot forskning, oppgradering av propagandaen og rasistisk motiverte lovnader, klarte Anslinger etter hvert å få alle stater med på forbudspolitikken. FN var som vanlig et lett bytte for USA. Ingen europeiske land kjente til hva den juridiske samlebetegnelsen narkotika egentlig dreide seg om. Narkotikalovgivningen har med sine fastspikrede læresetninger, stått uendret gjennom en radikal utvikling av rusmiddelproblematikken. Loven gir et stereotypisk og utdatert bilde av rusmiddelbrukere, som fører til at de stemples kriminelle. - Narkotikaforbrytere. Forbudspolitikken holdes i hevd med en illusorisk tro på at den er eneste alternativ til uansvarlig liberalisme og med udokumenterte påstander om at den bekjemper narkotikautbredelsen og gir viktige signaler til folket. Den reelle utbredelsen, de umenneskelige konsekvensene og den enorme pengestrømmen til det illegale marked, forteller noe ganske annet.

Brukernes liv preges av sosial utstøtelse, kriminalitet, prostitusjon, sykdommer og høy dødelighet. Ansvaret hviler nå ikke på folkets avstemning, men på politikerne og deres partier. De har budt over hverandre med krigserklæringer og straffekrav og det har vanskeliggjort muligheten for en snuoperasjon til rimelig tid. Det ligger prestisje bak utspillene som støtter den stereotype fremgangsmåten.

Den sosiale utestengelsen skyldes at befolkningen ser myndighetenes praksis, og lytter til deres retoriske argumenter. Nærmiljøene adopterer slik myndighetenes handlingsmønster og tar alle rusmiddelbrukere under en kam. De behandles som uansvarlige, selvforskyldte og utilregnelige kriminelle. I et slikt samfunnssystem blir politiet lett en reaksjonær maktfaktor, der de øyner betydelige inntekter ved å kreve sterkere satsing på narkotikakriminalitet. Både justis - og helsesektoren tjener svimlende summer på at rusmiddelbrukerne møtes med de realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene som lovgivningen gir. Derfor er krav om straff, tvangsbehandling og angrep på brukermedvirkning, et vanlig syn i debattspaltene.

I desember ifjor fikk vi oppleve en ellers moderne mann med et sterkt påvirket og fullstendig feilslått syn på rusmiddelbrukere. Med TV2s kameraer rettet mot seg, bladde skipsreder John Fredriksen opp en tusenlapp og ga til en mann hvis livssituasjon tvinger han til å tigge. Så sjekket han om kameraet fortsatt rullet, satte blikket på den tiggende og brautet: "Ta deg sammen, så kanskje blir det noe av deg til slutt!" Flere av medienes fremstående skribenter reagerte kraftig på dette. Den påfølgende aktiviteten i avisenes debatt- og lederspalter gjorde at man trygt kunne konstantere at det har blitt politisk ukorrekt å opptre slik overfor rusmiddelbrukere, men er det generaliserende lovverket mot den tiggendes rusmiddelbruk politisk korrekt? Det er en skamplett på dagens informasjonssamfunn at Magasinet Erlik Oslo må fungere som en plakat man holder opp for å fortelle at jo da, de narkomane er mennesker med drømmer, håp, følelser og ressurser de også.

Erlik Oslo har vært en bejublet suksess siden oppstart 28. juni 2005. Allikevel har den som samfunnsinstans en skyggeside. Den skaper dessverre en selvtilfredshet i befolkningen, og det helt opp til regjeringsnivå. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik forsøkte å ta den til inntekt for sitt parti ved fjorårets valgkamp. Dette vakte sterke reaksjoner fra Erlikredaksjonen, som protesterte både i TV2-nyhetene og i innlegg i Aftenposten. Det hele endte med Bondeviks uforbeholdne beklagelse. Jens Stoltenberg har langt tryggere arbeidsforhold etter valget enn Bondevik hadde da, likevel kunne man ane noe av den samme selvtilfredshet da han berømmet Erlik Oslos suksess i politikkens mest høytidelige og tradisjonelle ramme: Nyttårstalen 2006. Likeledes da han stilte opp på Erliks ett årsjubileum og skrøt magasinet og Erliks intensjoner opp i skyene.

Men Rusmiddelbrukere, deriblant magasinets selgere påføres stadig konsekvenser fra myndighetene som står i grell kontrast til Erlikredaksjonens menneskesyn. Selve Erlik Oslos eksistens indikerer at noe er alvorlig galt. Erlik Oslo gir muligheter til de som faller utenfor velferdssamfunnet og utsettes for en kontinuerlig heksejakt. Den 4.juli observerte jeg en arrestasjon i Skippergata. Politiet tvang med brutal makt en gammel traver i rusmiljøet med pådratt smittesykdom, ned i bakken, satte et kne i ryggen hans og brakk opp neven for narkotikabeslag. Jeg så det var noe lite og brunt den ene politibetjenten puttet i en liten plastpose, og da jeg møtte den utholdende sliteren samme sted få dager senere, fortalte han at han ble arrestert på grunn av to små klumper med hasj, ikke et gram til sammen en gang. Og de vet at jeg har en dødelig sykdom - Sa han. Overgrepet var særdeles grovt, men det var bare ett enkelt eksempel på forbudspolitikkens mange konsekvenser. Og det eneste de oppnår i tillegg til krenkelsen, er at de arresterte er ute av miljøet i få timer, men de er raskt tilbake og med enda sterkere abstinens skaffer de seg penger på sitt vis og inntar en dose under enda mer stress. Politiets fremgangsmåte legitimerer en enda hardere linje fra vekterne. Det meldes ofte om grov vektervold, men få løfter sine øyenbryn.

I 2004 ble det foretatt 11 815 straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen. Det tilsvarer 40 prosent av alle forbrytelsessakene. Seniorrådgiver i Statistisk Sentralbyrå,  Reid J. Stene sier om tallene at narkotikakriminaliteten er lovbrudd som ikke nødvendigvis påfører andre en direkte offeropplevelse, og at den i hovedsak anmeldes av politiet. Nettopp dèt er verdt å belyse når man sammenlikner henleggelsesprosenten med andre typer forbrytelser. Da avsløres grunnlag for gjentatte opplevelser av at politiets prioriteringer er en hån mot den generelle rettssikkerhet.

Narkotikalovgivningen gir også politiet et troverdighetsproblem ved at de er avhengige av politikernes økonomiske overføringer og stadig rammes av kritikk for andelen saker som ikke oppklares. Aktiv innsats mot lett synlige brukere gir konkrete resultater med høy oppklaringsprosent og tilfredsstillende rask saksgang. For å gi et bilde av omfanget av arbeidet for publikums tillit, kan det nevnes at de har foretatt flere og førti tusen pågripelser for brudd på narkotikalovgivningen siden Odd Einar Dørum i begynnelsen av 2003, slo fast at politiet ikke skal løpe etter slitne narkomane for å straffe dem for deres egen bruk.

Et område ingen statistikk evner å avsløre, er de langsiktige konsekvenser som straffereaksjonene medfører. Under politirazziaer blir rusmiddelbrukere arrestert foran øynene på medelever, naboer og kolleger. Ledelsesgrupper følger opp med møter for å vurdere utkastelse/oppsigelse. Stadig fler arbeidsgivere krever vandelsattest og barnevernet mener at de er best i stand til å ta vare på rusbrukernes barn.

Kikker man på narkotikapolitikken gjennom moderne briller, så gjenkjenner man en grå og makaber figur av en svunnen tid. I sine glansdager beskyttet dette vesenet den vettskremte allmuen fra jøder, romafolk, homofile, negere, annerledestroende, mennesker med psykiske lidelser og en stund, de alkoholdrikkende. I vår opplyste menneskerettstid, føler monsteret seg lite verdsatt, men likevel overarbeidet. Derfor har han et genuint ønske om endelig å gå av med pensjon.

Torsdagen 26. oktober 2006 ble forsøksvis skrevet inn i historien som den dagen opprørspolitiet igjen gikk ut i Paris' gater. Men så ble Gateavisas redaksjon og NORMAL, altså Norsk Organisasjon for Reform av Marihuanalovgivningen, utsatt for en narkorazzia. Journalister er journalister og fokuserte følgelig mest på ransakingen av Gateavisas redaksjon. Pressefrihet er et hett tema og politiførstebetjent Geir Ellefsen ved Majorstua Politistasjon forsøkte å underkjenne Gateavisas redaksjon ved å påstå at det ikke er vanlig å oppbevare brukerutstyr for narkotika i seriøse avisredaksjoner. Brukerutstyr kan man selvsagt finne i mange redaksjonslokaler, men Ellefsen fremmer sin påstand fordi han neppe tør arrangere narkorazziaer i veletablerte redaksjoner og derfor kanskje ikke vet bedre. Razziaen var resultat av sosial rasisme og angrepet på NORMAL står ikke etter for den skandalen Gateavisa ufrivillig ble gjenstand for. Å angripe en organisasjon som ønsker endret lovverk angående en selvstendig handling som ikke rammer andre, med nettopp den loven organisasjonen forsøker å bekjempe, det er en subjektiv meningsytring fra den ansvarshavende på det respektive politikammer. Dette er på nivå med politiaksjoner mot Forbundet av 1948, som var de homofiles interesseorganisasjon da homofili var forbudt. Vold, voldtekter, overgrep mot barn og organisert kriminalitet er nedprioriteringsområder, imens rusmiddelbrukere utsettes for en kontinuerlig og omfattende heksejakt. De aller fleste er enige i at illegal omsetning av rusmidler ofte skaper problemer, men vi er noen som ser at uheldige arresterte blant svært mange, ikke fører til reduksjon av utbredelsen. Det er grobunnen som må fjernes. Rusmiddelbrukere er langt mer kriminaliserte enn de grupperinger som forvrenger sannheten om - og hetser folkegrupper. Da hun gikk av som direktør ved Telemark Museum, uttalte Vibeke Mohr at de skulle hatt en utstilling om narkomane, som humanitetens siste utpost. Bedre kan en neppe beskrive likheten mellom øvrighetens behandling av rusmiddelbrukere og fordums behandling av visse menneskegrupper.

Myndighetenes handlingsmønster preger også behandlingsapparatet. Det er derfor ikke rart at mange klienter sprekker, opponerer og finner det generelt vanskelig å tilpasse seg behandlerne. Det er ikke så rart verken med metadonpasienters sidebruk eller med rusing på institusjonene. Det er lange køer, strenge regler og straffe- og sanksjonslover, så vi brukere må si det behandlerne vil at vi skal si. Uavhengig av om vi er deprimerte, fattige eller ensomme ved endt behandling, så blir vi ansett som suksessfullt behandlet om vi bare slutter å ruse oss. De tvungne urinprøver av metadon - og Subutex pasientene koster 100 millioner kroner i året, men de mangler midler til den lovpålagte oppfølgingen!

Behandlingsapparatet er en autoritet som tar vare på de som de tror at ikke kan ta vare på seg selv. En tro kopi på myndighetenes fremgangsmåte, forferdelig mislykket. La meg være meg selv og jeg vil være med og for deg. Tving meg til en livsstil og jeg vil kritisere og jobbe interessepolitisk mot deg, for alltid.

6e024fcd-5c9d-471d-a98f-27b680e73b1eTil dere i salen som har eller har hatt rusproblemer vil jeg benytte anledningen til å si følgende: Det er forferdelig trist å se de som er på kjøret og alle tidligere brukere som iblant dupper med hodet eller skravler høl i hue på en. Rusmiddelbruk er alvorlig og når du tenker at det ikke er nødvendig å informere noen venn om dine siste eskapader, ja så lurer du deg selv og det er en del av avhengigheten. La oss som har hatt liknende erfaring og derfor ikke lider av noen autoritetsarroganse være der for hverandre. La din venn få bry seg og bry deg selv. Er det noe vi må oppsøke på egenhånd, så er det muligheten til å bety noe for andre. Til å bruke av våre iboende egenskaper til mer enn å selge magasiner og feie gatene. Det innebærer at flere må åpne seg for hverandre og flere må organisere seg i brukerorganisasjoner. Jeg håper jeg snart har et værested for oss. Min drøm er at vi kan ta over den ukommersielle borteste kvartparten av Galleri Oslo. Der har vi et gateliknende innemiljø med flotte benker, der brukermiljøet kan unngå å fryse seg fordervet. Der er ypperlige lokaler til rekreasjon, samvær med medisinsk - og sosialfaglig kompetanse og til et miljø, styrt av og bestående av, organiserte brukere. Det kan opprettes sprøyterom, medisin og heroinutdeling, aktivitetsrom og lokaler for arbeidstiltak. Vi kan skape et miljø som motiverer til rusfrihet, samspill og innholdsrike liv.

Knut Storberget skriver i en rykende fersk kronikk i fagbladet Rus & Avhengighet, at regjeringen fører en helhetlig og differensiert kriminalpolitikk. Han skriver at dette innebærer at myndighetene reagerer strengt på alvorlige forbrytelser. Storberget mener det må reageres sterkt på den organiserte narkotikakriminaliteten der illegal nettverksvirksomhet påfører samfunnet store skader og sosiale belastninger. Men i samme nummer kan vi lese om en undersøkelse den norske kriminologen Evy Frantzsen har foretatt i Danmark og som hun mener kan sammenliknes med Norge. Frantzsen fant ut at ingen av de innsatte er såkalte bakmenn og at rundt halvparten av dem har rusproblemer selv. Min påstand er at det er den gjeldende narkotikapolitikken som påfører samfunnet store skader og sosiale belastninger.

Justisministeren vil ha fortsatt strenge reaksjoner der det samtidig legges til rette for en differensiering av kriminalpolitikken. Det betyr at han tror at å dømme til behandling er løsningen. Men hvorfor slutte seg til autoritetsarrogansen med å dømme uheldige arresterte fremfor reelt motiverte og kanskje mer trengende? Så lenge folk dømmes for rusmiddelbruk eller omsetning, så får vi kun tak i en liten andel av brukerne, fordi de alle må skjule bruken og omsetningen etter beste evne for ikke å bli dømt til forsøksvis pedagogisk frihetsberøvelse. Når myndighetene nå går inn for å dømme folk til behandling fremfor fengsel avslører de en ikke uttalt innrømmelse av at myndighetene endelig har sluttet seg til legalistenes gjentatte argumenter om at fengselsstraff ikke er løsningen.

Avslutningsvis vil jeg si at svaret på kveldens spørsmål om narkotikapolitikken er helhetlig, er at det er den langt i fra - så lenge en som er i besittelse av heroin kan gå videre fra politiet med sitt registreringsnummer til sprøyterommet, samtidig som en gammel traver legges i jern for en klump med hasj. Narkotikapolitikken er halvhjertet og mislykket så lenge moralismen hindrer innføring av en helhetlig skadereduseringspolitikk.

Takk for oppmerksomheten

82a148fb-c11a-4897-9a91-20a5a99aebddHar Norge en god og helhetlig narkotikapolitikk?
Et interessert publikum i Humanismens Hus hadde atskillige spørsmål til begge debattinnlederne.

Publisert på www.fhn.no 18. november 2006

Til toppen av sida Til fhn.no forside Valid HTML 4.01