Til fhn.no forside

Om narkotikapolitikk
foredrag ved fagseminar på
Klækken Hotell, Hønefoss 21. juni 2007
ved Arild Knutsen

Kjære alle sammen. Jeg har blitt bedt om å komme hit for å snakke om narkotikapolitikk og for å svare på spørsmålet: Hvem er de som dere ikke får tak i?

Ja, det er et godt spørsmål som slett ikke har noe fasitsvar, men jeg skal likevel prøve å belyse sider ved problemstillingen for i hvert fall å gi et bidrag til tenkningen rundt dette.

Det første som slo meg ved å tenke på denne problemstillingen var at behandlingsvesenet, som mange av dere jobber i; den såkalte rusomsorgen, den er fremmed for de aller fleste, og særlig for ungdommen. Dere som jobber i behandlingsvesenet har gjerne årevis med erfaringer, dere har utviklet deres eget språk og dere bruker forkortelser i språket som andre ikke forstår. I deres liv er dette en stor del av verden. Men blant de fleste andre, er dette en fremmed verden som det er litt skummelt å tre inn i.

Det skal oftest svært mye til før man oppsøker, eller blir henvist til, behandlingsvesenet og jeg husker selv, at jeg ikke hadde den minste tillit til behandlingsvesenet da jeg kom dit som fjortenåring. Jeg ble henvist til en psykolog fordi de voksne rundt meg fryktet at jeg kom til å begynne med rusmidler. Min rusmiddelbruk var den gang vel etablert, men de voksne ante det bare, selvsagt. Psykologen min forsøkte med alle midler å pense samtalen inn på rusmiddelbruk blant min vennekrets, men jeg fornektet at slikt skjedde. Jeg var jo ingen tyster som ville ødelegge for vennene mine. Ei heller ville jeg ødelegge for meg selv.

Og dette leder meg til noen spørsmål: De unge som dere vil hjelpe: Kan de stole på dere? Hvordan kan de i så fall vite at de kan stole på dere? Er det ikke egentlig slik at offentlig ansatte har noen plikter om å melde fra, for eksempel ved fare for liv? Bruk av illegale stoffer anses jo som livsfarlig kriminalitet, og da plikter man vel å si ifra? Noen mener at hasj fører til bruk av dødelige stoffer, og da er det vel riktig å si ifra om hasjrøyking til f. eks. barnevern og/eller politi, for slik å redde liv? Jeg har kommet til en erkjennelse av at jeg ikke kan svare generelt på disse spørsmålene. Men det jeg vet, er at svært mange unge mennesker har de samme oppfatninger som jeg her gir uttrykk for.

Jeg har de siste fire år holdt forelesninger om rus for konfirmantgrupper og hver gang spør jeg følgende spørsmål: Hvis en blant dere fant ut en dag at han eller hun har et problem med et illegalt rusmiddel. Hvor skal vedkommende da henvende seg? Hver gang jeg stiller dette spørsmålet, blir alle stille og så begynner hodene å riste: - Nei!, er det kollektive svaret, hver gang. - Man har ingen steder å gå.

Mange ungdommer opplever det altså slik at de må skjule sin rusbruk. De tør ikke oppsøke hjelp blant verken foreldre, lærere, helsesøster, eller noen andre fordi de finner grunn til å frykte at de da blir møtt med skuffelse, fordømmelse og straff. Det er i mange tilfeller den fornedrelsen og fordømmelsen unge rusmiddelbrukere blir møtt med, som skaper grobunn for utvikling til tungt vedvarende bruk av stoffer. Det ligger ofte store personlige tragedier til grunn for at noen beveger seg over normgrensen og forsøker forbudte rusmidler og de aller færreste opplever det slik at de kan be om hjelp av foreldre, lærere, arbeidsgivere eller venner. Familien møter ofte problemet med forferdelse og skam og miljøet møter det med fordømmelse. Signaleffekten av fornedrelsen og fordømmelsen er den samme som kriminaliseringen av rusmiddelbrukerne gir. Man blir fortalt at man er en kriminell narkoman, og om du blir fortalt mange nok ganger hva du er,,, vel, dette blir i realiteten selvoppfyllende profeti.

Når det gjelder unge rusbrukere som rusfeltet ikke får tak i, så dreier dette seg ikke bare om unge mennesker som bor hjemme hos foreldrene sine. Det gjelder kanskje særlig unge mennesker som har etablert egen familie og eget hjem. En ung mor ringte meg for kort tid siden og spurte: Du? Er det slik at man bør lyve til behandlingsapparatet? Ja, svarte jeg kontant, og hun utbrøt et lettelsens sukk. Å tusen takk!, sa hun: Jeg trodde det var meg det var noe feil med. Hun fortalte så en historie som jeg kjenner igjen fra mange andre som har tatt kontakt etter å ha kommet i forbindelse med hjelpeapparatet.

Altså unge voksne, ellers ressurssterke mennesker som har sine problemer i livet og tar kontakt med offentlige hjelpeinstanser.

Hun som ringte meg hadde kontaktet behandlingsvesenet i håp om å få snakket med noen om sine problemer og for å vite om det finnes muligheter for hjelp og avlastning. Hun opplevde det slik at hun ble tatt svært godt imot og at samtalene hjalp henne i hverdagen og ga henne håp. Da blir man jo takknemlig, man får tillit til fagpersonene og åpner for fortrolighet, så hun forteller at hun røyker seg en joint et par ganger i uka for å stagge nervene. Etter dette blir hennes tilværelse snudd på hodet. Heretter må hun kjempe mot et behandlingsapparat som truer med å ta fra henne barnet og som skal kontrollere henne på alle måter.

Som så mange sier: Etter at jeg fortalte at jeg røyker hasj, så snakker de til meg som om jeg var et lite barn. De er rett og slett utrivelige og jobber mot meg istedenfor med meg. Jeg får ikke lenger hjelp, men blir straffet og kontrollert.

Hun som ringte og lurte på om det er normalt at man må lyve for behandlingsapparatet, fortalte om et halvt års helvete som hadde resultert i at hun bevarte barnet, men hun står nå uten tilbud om hjelp. Hun har mistet tilliten til det offentlige hjelpeapparat, som nå endelig har sluppet taket med klørne.

Situasjonen er nå slik at hun har det samme ubearbeidede problemet som hun i utgangspunktet tok kontakt med hjelpeapparatet for. Men i tillegg har hun fått seg et skudd for baugen i forhold til selvtilliten på grunn av de lite hyggelige erfaringene, og hun røyker like mye hasj som tidligere.

Det finnes som sagt mange slike episoder og til de som vil lese om flere, anbefaler jeg www.razzia.no. Der kan dere blant annet lese en historie om en påstått hasjrøykende kvinne som tapte en rettssak om barnefordeling til fordel for en påstått voldelig x-mann.

Men dere: Slikt kan og må ikke lenger forekomme. Behandlingsvesenet skal ikke diskriminere mennesker. Et behandlingsapparat som diskriminerer er urettferdig,,, og har ergo et kontinuerlig dårlig rykte. Dere i behandlingsapparatet har ingen rett til å dømme mennesker etter livsstil og valg! Selv om bruk av andre rusmidler enn alkohol er kriminelt, så er det ikke deres oppgave å dømme andre. Dere skal hjelpe og da fordomsfritt. Tillitsdrepende og ekskluderende tiltak oppleves traumatiserende og ødeleggende for mange.

Det står i loven om pasientrettighetene at lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd. Behandlingstiltak uten tillit er overformyndersk og derfor ikke-terapeutisk. I pedagogiske skrifter står det at negativ stempling vil kunne ha vidtrekkende konsekvenser. Når en person føler seg stemplet og stigmatisert, vil det for det første gå ut over selvoppfatningen. Personen føler seg mindreverdig, med alle de ydmykelser det fører med seg.

Diskriminering av brukere av alternative rusmidler pågår til tross for at brorparten av landets foreldre nyter alkohol i samvær med barna sine. Alkohol kommer alltid på pallplass i konkurransene om å være verdens verste narkotikum.

Slike i behandlingssektoren som denne kvinnen kom ut for, de hindrer muligheten for en trygg tilværelse for de gjeldende familier. Dette rammer særlig barna som en helt uskyldig part. Det kan være alvorlige problemer til grunn for at folk tar kontakt med behandlingsapparatet. Problemer som det tar lengre tid å fortelle om, enn det tar med generell angst, depresjoner, eller lettere rusmiddelbruk.

Dersom man har problemer og ikke møter forståelse for verken dem, eller ens reaksjonsmønstre, som altså er en følge av problemene, da blir rusen en særlig god venn. Rusen er fordomsfri og lojal.

Det hender ofte at noen mennesker lever på et såkalt irregulært vis på grunn av en vanskelig fortid, en studie viser at en vanskelig barndom kan gi 30 50 ganger større risiko for blant annet depresjon, selvmordstanker og rusbruk for voksne mennesker. Man kan spørre seg hvordan den enkelte da opplever å få dette irregulære, karakterisert som noe utilbørlig som behandlingsvesenet må ta kontroll på, over hodet på dem. Vil disse oppleve det som at helsevesenet mener at det er dem det er noe feil med? Vil helsevesenet da kun hjelpe dem til å føre en mer regulær livsførsel, eller vil de under disse forutsetninger kunne behandle problemene som resultater av en vond og vanskelig fortid? Det er dessverre sånn at forsøk på å fremtvinge en regulær livsførsel vil kunne oppleves som et overgrep Sosial- og Helsedirektoratet foreslår i en annen ruspolitisk forbindelse, at man istedenfor å ha rusfrihet og sysselsetting som mål, heretter skal gå for en gradvis oppnåelse av et så høyt funksjonsnivå som mulig. Dette er et eksempel til etterfølgelse for hele behandlingsapparatet.

Samtidig er det noe annet jeg har tenkt på etter å ha blitt spurt om hvem de er, de unge som man ikke får tak i. Man må selv oppsøke og gjøre avtaler pr. telefon. Så får man et tidspunkt til å møte opp og tilbudet er en samtale på et lite kontor med kaffe eller te og kjeks eller kaker. Ærlig talt, dette er ikke en arena for samtaler for alle, og særlig ikke for menn! Og heller ikke for den nye gruppen som stadig trenger mer hjelp av rusomsorgen: Innvandrerne. De færreste menn liker å sitte direkte rettet mot noen, imens man må se en i øynene og være enveisfortrolig. En slik behandlingsform, om man kan kalle det dét, er en feminin behandlingsform. Kvinner flest liker kanskje å sitte rolig og kikke hverandre i øynene i en time og prate, men de færreste menn liker sånt. Hvorfor kommer dere ikke ut på vårt domene? Hvorfor er det mest naturlig at jeg skal møte opp hos deg, og ikke du hos meg? Hvorfor foregår ikke terapien et sted der jeg føler meg mest trygg?

De fleste her har vel vært i Vigelandsparken, tenker jeg. Der har Vigeland illustrert menns og kvinners forskjeller ved samtaler. En steinfigur viser to kvinner som sitter med armene ut og ser hverandre inn i øynene. Da samtaler de best. En annen steinfigur viser to menn som sitter med ryggene mot hverandre. Da samtaler de best. Det er lettere for en mann å åpne seg uten blikkontakt og på et område han føler seg trygg i. For eksempel side om side imens dere foretar en aktivitet som han trives med.

Situasjonen på, for eksempel Psykiatrisk Ungdoms Team er kunstig. Tenk dere selv hvordan det er å være ungdom. Man er drittlei foreldre og lærere, altså voksne. Og man er mistroisk til nykterister. Man er særlig opptatt av jevnaldrende og tilbys samtaleterapi med, enda voksen. Sammen skal de sitte en time på et kontor med noe godt på bordet og samtaaale.

Jeg tror oppgittheten og nervøsiteten, dominerer for alt annet i den unges hukommelse etterpå.

Jeg kjenner mange som er misfornøyde med samtaletilbudene de har fått hos Psykiatrisk Ungdomsteam. De kommer til en fremmed som lytter til dem og stiller noen spørsmål. Den fremmede må skumlese i rapportene sine hver gang for å huske hvem du er så det ikke blir sammenblandinger og flere sier at de bare blir jattet med der. De får ingen motstand, sier de. På PUT forteller man om en verden som den fremmede ikke kan sette seg inn i, så tilbakemeldingen blir så ofte: Guri malla hva du har vært igjennom, jeg synes du er så sterk jeg, som har klart deg. Men vi trenger da alle motstand og utfordringer. Nei den utfordringen som oftest nevnes angående PUT er mangelen på øvrig hjelp, særlig medisinsk hjelp i ventetid på ADHD-utredninger eller under søknadsperioden for legemiddelassistert rehabilitering. Da oppleves det ofte en motstand: Nei her hos oss, får du ikke utdelt narkotika. En annen utfordring de ofte opplever er at saker til behandling blir lagt på is, ved sykemeldinger. Finnes det ikke et system for å unngå at saker blir liggende på skrivebordet ved sykemeldinger? Jeg opplever så ofte at folk forteller at saken deres er forsinket pga. sykemeldinger, ja det gjelder sosialkontorene også. Folk i desperat behov for penger eller medisiner får altså vite etter flere uker at det ikke har skjedd noe fordi saken ligger på skrivebordet til en sykemeldt saksbehandler.

Dersom behandlingsapparatet virkelig ønsker å nå alle, så må det skaffe seg et bedre rykte og det må brukes mer gulrot,,, og da overfor aktivt rusmiddelbrukende unge. Det må inkludering og differensiering til. Det finnes godt med samtaletilbud, men lite annet. De aktivitetstilbudene som finnes har en åpenbar mangel:

Se for eksempel på problemområdet ved Vaterlandsparken i Oslo, like ved Grønland T-banestasjon. Der har de i tillegg til kontinuerlige politiaksjoner opprettet aktivitetstilbud for unge mennesker, hvilket jo høres kjempebra ut. Riverside skal være et flott sted med Internettkafé, med kompetansehevende tiltak og mye annet. Jeg har hørt og lest vanvittig mye bra om dette stedet. Riverside har en god intensjon med tilbudet og det er at det skal være rusfritt, dessverre virker dette ekskluderende. Det er de heldigst stilte som drar nytte av tilbudet. De som bruker rusmidler blir avvist.

Riverside virker kanskje litt forebyggende, men ikke noe særlig. Jeg kjenner til folk som har holdt til der og som mener det egentlig skjer veldig lite der inne. Ungdom som er skolelei får tilbud gjennom NAV om å gå dit daglig og de får betalt for det. Men det de bruker tiden på er å chatte og å spille dataspill. De ansatte er opptatt med andre ting og litt usikre på hvordan de skal tilnærme seg ungdommen. Slike tiltak koster vanvittig mye penger og resultatet er at det setter litt preg på lokalmiljøet og et mikroskopisk preg på rusproblematikken.

Det kjedelige med det narkotikapolitiske arbeidet er at politikerne hele tiden svarer at de jo har gitt penger til opprettelser av det ene og det andre tiltaket. Men de jobber på et overordnet nivå og derfor mener de det er riktig med så stor avstand til prosjektene at de ikke aner hva som skjer der.

Den beste måten å forklare regjeringens arbeid med russektoren er ved å sammenlikne deres arbeid og engasjement for rusproblematikken med at de kjører en skute på havet. Jens Stoltenberg sitter ved roret og når de kommer til russektoren, gidder han ikke å legge til kai, han bare svinger en liten bue bortom og på dekk står Sylvia Brustad og kaster inn en sekk med penger. Bruk det til tiltak for de rusavhengige roper hun imens Stoltenberg svinger skuta ut på åpent farvann igjen. Det er ikke lammene som kommer først til den pengesekken

Det som skjer rett utenfor Riverside, det setter et betydelig preg på rusproblematikken. Man kan jo knapt gå utenfor uten å tilbys hasj. Riverside ligger midt i et smørøye for tilgjengelighet av illegale rusmidler.

De samtidige politiaksjonene mot rusmiljøene i omegn virker nemlig mot sin hensikt, og det er merkelig at flere ikke ser nettopp det.

Ja vi er utenfor deres område, Asker og Bærum nå, men etter mitt syn er Vaterlandsparken og omegn, et speilbilde på effekten av vår rusmiddelpolitikk: Området omkring Vaterlandsparken har blitt et møtested mellom hasjmiljøet fra Akerselva, de alkoholavhengige som vanket ved Eika og heroinavhengige fra Plata, altså de som ikke ble med opp til Skippergata etter Plataaksjonen. Alle disse miljøene har blitt jaget fra sine respektive tilholdssteder og til Vaterlandsparken. Dette har ytterligere senket terskelen mellom de vidt forskjellige rusmidlene hasj, alkohol, amfetamin og heroin. Dessuten har det økt tilgjengeligheten. Forbudet skaper en generalisering av rusmiddelbrukere, med tilhørende bruk av usynlige gapestokker.

De mest utslåtte må nå oppholde seg midt i byens parker og midt i Oslos paradegate. Antall rusavhengige øker i takt med antall millionærer og miljøet stresses stadig mer opp og de får tilsvarende sterkere bitterhet og likegyldighet til samfunnet. I fjor ble det foretatt mer enn 3,500 pågripelser for brudd på narkotikalovgivningen i området rundt Vaterlandsparken, primært unge menn med innvandrerbakgrunn ble arrestert. Forbudspolitikkens mislykkethet lyser mot oss, men få evner å se: Som følge av politiets hyperinnsats blir miljøet stadig større og området rundt stadig mer usikkert. Men om ikke politiets arbeid hjelper på hovedstadens rusansamlinger, så gir det dem i hvert fall en noenlunde akseptabel oppklaringsprosent. Det skorter jo på en del andre områder. Vi andre rammes dobbelt av prioriteringene.

Politiet har dessverre drevet med sine mislykkede aksjoner mot dette miljøet så lenge nå, at det er Norges raskest voksende rusmiljø.

Gjensidig tillit er avgjørende for menneskelig samspill og samhandling. Det er derfor viktig at i hvert fall deler av fagfeltet støtter helhjertet opp i kampen mot kriminaliseringen av rusmiddelbrukere. Dette krever økt romslighet i den politiske debatt og i fagfeltet generelt, slik at flere tør. Det er på tide at det sendes et klart og tydelig signal fra alle instanser om at fagpersoner, byråkrater, politifolk og politikere er like anerkjente i sine fagfelt uavhengig av hvordan de stiller seg til de kriminalpolitiske tiltak mot rusmiljøene. Jeg opplever bred støtte fra personer innen alle miljøer, for mitt ønske om legalisering til fordel for fornuftig regulering - Restriktiv politikk, men uten lovforbud. Skadereduseringspolitikken er helhetlig og ansvarlig, men desto lenger opp man kommer i det relevante systemet, desto mindre offisiell er støtten.

Rusavhengige har krav på nødvendig helsehjelp, likevel blir aktive rusavhengige behandlet av det offentlige, som fiender av samfunnet og de har alt for liten kunnskap om rettighetene sine. De har alt for liten kunnskap om rettighetene sine.

Slik er altså situasjonen tre år etter at rusreformen ble iverksatt som en helsereform under mottoet: "Fra Plata til rikshospitalet". Rusavhengige fikk pasientrettigheter inkludert rett til individuell plan og til brukermedvirkning på individ- og systemnivå.

Om rusreformen hadde blitt iverksatt som en ren overføring fra justis- til helsesektoren, så ville det trolig sett annerledes ut, men slik ble det ikke. Rusavhengighet er en politisk vedtatt sykdom, men rusmiddelbrukere er minst like kriminaliserte nå som før reformen og det er det desidert største hinder for en heldig utvikling.

Og selv om rusavhengighet er en politisk vedtatt sykdom, må vi alle vokte oss inderlig vel for å sykeliggjøre alle rusmiddelbrukere. Det er selvsagt viktig og heldig at rusavhengighet anses som en sykdom: Pasientrettigheter til rusavhengige vil nok sakte men sikkert endre det fra før etablerte synet på rusavhengighet, som selvdestruktiv uforsvarlighet som må straffes. Men det er ikke dermed sagt at alle rusavhengige trenger helsemessig behandling.

Jeg tror det er lurt å kikke litt på pasientrettighetenes innhold og praktiseringen av dem. Blant annet bør Pasientrettighetenes § 2-4 revurderes. Der står det på nåværende tidspunkt at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå, punktum. Den paragrafen bør i det minste indikere at pasienten kan få påvirke beslutningen om hvilket nivå behandlingen skal iverksettes på.

En kan lett lese seg blind på pasientrettighetene og derfor trengs det både å endre og å omformulere dem. Det står i § 1.2 a , at en pasient er en som helsetjenesten gir eller tilbyr hjelp. Jaha? Så hvis du som representant for helsetjenesten tilbyr meg hjelp så er jeg pasient? Hva om jeg ikke ønsker den hjelpen du tilbyr meg da? Hva er jeg da? Er jeg likevel en pasient? Kanskje en vanskelig en?

Og i § 2.1. tredje ledd står det: Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Jo, men hvem er det som tar beslutningen om jeg trenger helsehjelp? Mange rusavhengige har riktignok behov for nødvendig helsehjelp. Andre lider derimot av mangel på sosial kapital, av traumer som etter seksuelle overgrep, av tilpasningsvansker, økonomiske problemer, av mangel på anerkjennelse og et selvbilde vanæret av kriminalitet og prostitusjon.

I ruspolitiske debatter blir det ofte tegnet sammenlikninger mellom rusavhengighet og andre sykdommer og noen aktørers utvilsomt korrekte budskap er at rusavhengighet er mer omfattende og komplekst enn fysiske lidelser. Rusavhengighet kan likevel ikke anses kun som en kompleks sykdomstilstand!

Individuell plan er et godt verktøy integrert i pasientrettighetene. Men jeg mener man biter seg selv i halen om man forfekter individuell plan og samtidig ønsker strenge restriksjoner for legemiddelassistert behandling og er motstander av sprøyterom, heroinutdeling, avkriminalisering, ja skadereduseringspolitikk generelt. f7b27de9-f738-417d-bee5-89b8dff6ddb8

La meg være meg selv og jeg vil være med og for deg. Tving meg til en livsstil og jeg vil kritisere og være mot deg, for alltid.

Individuell plan fordrer mangfold i tiltak og det krever forståelse og toleranse for individuelle prosesser. Det krever en differensiering i tiltaksfloraen der brukerne selv i større grad preger hvilke tiltak som igangsettes.

Det er riktignok etablert en del skadereduseringstiltak, men det opprettholdes en repressiv linje som fører til at skadereduseringen bare når frem til noen få og det igjen skaper en urettferdighet som er rystende.

På den ene siden av gata får en mann gå videre fra politiet med sitt heroin og sitt registreringsnummer hos sprøyterommet. På den andre siden av gata legges en mann i bakken og et kne knuges inn i ryggen hans da han påsettes håndjern og føres i fengsel fordi han har to små klumper med hasj som samlet ikke tilsvarer et gram en gang. Det er som å se en trist dokumentarfilm om vår sivilisasjons usiviliserte fortid, men er bevitnet i nåtid. Jeg håper alle her, som meg, foretrekker sosial- og medisinskfaglig ekspertise som oppsøkende instanser, fremfor slik uniformert brutalitet.

Regjeringen kritiseres kraftig av fagfeltet for manglende opptrappingsmidler. Og Ja; den sittende regjeringen har så langt sviktet de rusavhengige, men sett om du i 1982 - Altså for tjuefem år siden - fikk ansvar for alle budsjettene som omfatter rusproblematikken frem til 2007. Ville du med din nåværende kunnskap om utviklingen, bevilget like høy sum til justis-, helse- og sosialsektoren som de har fått til rusbekjempelse i disse årene? Hvor mange milliarder er det blitt? Hvor stor er helbredsprosenten? Hvor mye større er rusproblematikken nå enn da? Hvor mange er døde?

Det offentlige bruker hvert år svimlende summer på rusproblematikken og aller mest på feltets ansatte og de mest ressurssterke brukerne, men i anerkjennelsen av at rusproblematikken i størst grad er et sosialt problem, ønsker vi i Foreningen for human narkotikapolitikk, mer penger direkte til de vanskeligst stilte brukerne og mindre til institusjoner og laboratorier, for vi ønsker en reversering av utviklingen!

Vi vil at pengene i større grad skal gi brukere mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med den øvrige befolkning og kontrasten mellom dem det mest gjelder og de som snakker om dem, er blendende. Vi ønsker at pengene skal benyttes til å begrense rusproblematikken og skadevirkningene. Det vi først og fremst trenger er humanitet. Bistand! Brukerne skal være ressurser og ikke utgifter!

Det er opprivende for meg, at jeg for å komme meg til konferanser med fagfeltet ofte må passere mennesker uten bolig, uten sosialt nettverk, underernærte mennesker, aktive i kriminalitet og prostitusjon og med åpne sår og mangel på tilbud.

Jeg har et håp om at flere engasjerer seg aktivt for å sikre en utvikling mot mer bistand og humanitet og jeg håper flere slutter seg til vårt ønske om heroinutdeling og alle andre skadereduseringstiltak som har vist seg så heldige i andre land. En ett år gammel rapport om heroinutdeling i Zürich er så langt kategorisk avvist av det norske rusfeltet til tross for at det i rapporten konkluderes med at rekrutteringen til heroinmiljøet gikk ned med 82 % ved heroinutdeling, det eneste kriteriet var å sannsynliggjøre sin heroinavhengighet. Forskerne mener nedgangen i rekruttering skyldes at heroinutdelingen har endret unges syn på heroinbruk. De ser det nå mer som en medisinert sykelighet enn som en opprørsk livsstil. Brukerne går i behandling like fort som tidligere og mengden kriminalitet, mengden prostitusjon og antallet dødsfall har stupt. Likevel går rusmiljøet i Zürich nå ned med fire prosent hvert år.

Hvordan kan det ha seg at dette knapt nevnes i Norge? Jeg tror det skyldes en viss mentalitet og denne mentaliteten er sterk i hele Skandinavia. Den ble sirlig avkledd av gatejuristen Nanna Gotfredsen i København. Hun fortalte at hun en dag ble oppringt av en sosialarbeider. - «Kan du hjelpe meg?» Sa sosialarbeideren. - «Det er så vanskelig å få min klient til å slutte med den problematiske rusbruken sin.» - «Jaha! Hva sier han selv at er hans problem?» Spør juristen. - «At han er fattig og ikke har noe sted å bo.» Svarer sosialarbeideren. - «Kan du hjelpe han med det da?» Spør gatejuristen. - «Jo, men først må han jo slutte å ruse seg.» Svarer sosialarbeideren.

Det skal mye til for at en sosialarbeider under slike vilkår og med slik mentalitet tar inn over seg at blant annet heroinutdeling har lovende forskningsresultater. Oslo og København er to av byene tilknyttet European Cities Against Drugs, som er basert på nulltoleranse og aktiv kriminalpolitisk innsats. Sentrale aktører fra ECAD ble nylig invitert til Norge og på seminaret advarte de mot skadereduserende tiltak og kalte det for snikliberalisme. Slike aktører skaper den nulltolerante linjen som denne sosialarbeideren må rette seg etter.

De posisjonerer seg ved å tegne et trusselbilde av farlige krefter som vil ha fri flyt av rusmidler og de lover å bekjempe dette oppdiktede liberalismespøkelset. Det er stort sett slike fantasifulle mennesker som presser på for tvang, urinprøver i hjem, skole, arbeidsliv, av LAR-klienter og de er premissleverandører for et samfunn så rigid at rusavhengige kriminaliseres til det ytterste. c3dc7279-10d0-4aa2-8cb2-2b7bc41269e7

Men heldigvis er makten og bildet i endring, for vi fikk ved innføring av rusreformen, rett til brukermedvirkning og det gjelder på både individ - og på systemnivå.

Brukermedvirkning er en forutsetning for best mulig resultat i behandlingsapparatet. Det innebærer at den enkelte får mulighet til å gripe fatt i, og påvirke sitt eget liv. Brukermedvirkning bidrar til å gi den selvtillit, styrke og erfaringsutvikling som trengs for å kunne klare seg økonomisk og sosialt og er således et viktig ledd i rehabiliteringen, eller kanskje heller resosialiseringen.

Pasientrettigheter sikrer ikke sosiale muligheter. Derfor er brukermedvirkningsperspektivet en avgjørende del av rusbehandlingen. Særlig hvis det fører til brukerstyring.

Rusavhengige og tidligere rusavhengige trenger som alle andre å bli behandlet godt. Skryt og ros kan vi ha vanskelig for å ta inn over oss, men vi trenger å oppleve gjensidighet fordi vi ofte er misfornøyde med oss selv. Mange av oss har gjort så mye rart som i normalen er klanderverdig, men som var eneste utvei da. Derfor føler vi at vi ikke er så gode som vi ønsker å være og kontinuerlig straffing påfører brukere kontinuerlig lavt selvbilde. Det vi trenger er å få delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Aktiv bruker eller tidligere bruker, man skal få være en ressurs og ikke en utgift. Ruspolitikken må heretter skje mer på brukernes premisser. Vi trenger brukerstyrte tiltak! Vi trenger Riverside-steder der ungdom får ansvarlige roller for driften og for hverandre. Vi trenger væresteder for de tyngste rusmiljøene der de får ansvarsoppgaver til å vokse på og bygge opp selvtillit. Vi trenger aktivitet og samhold som dominerer for trangen til rus. Rusavhengige duger til mye mer enn å feie gater og selge gatemagasiner. Ingen ønsker å være en såkalt narkoman, ingen hadde drømmer om slikt i oppveksten heller. Jeg mener de fleste rusmiddelavhengige er svært oppegående folk med mange iboende ressurser, som alle andre, men de er på en eller annen måte så vanskelig stilt at de tyr til avhengighetsskapende egenmedisinering.

Det finnes ikke narkotika. Narkotika er en juridisk samlebetegnelse og opprinnelig medisinsk betegnelse på søvndyssende midler. Det finnes kun medisiner og urter. Det som kalles narkotika er i realiteten vanedannende medisiner og planter.

Behandlingsapparatet er ofte en autoritet som tar vare på de som de tror at ikke kan ta vare på seg selv. En tro kopi på myndighetenes fremgangsmåte med kriminalisering, forferdelig mislykket.

Det er selvsagt riktig å trå til med sterke midler når Kåre fra Kolsås lurer folk til å begynne med rusmidler og banker opp folk og stjeler og holder på. Men det er den ekstreme varianten av en rusmiddelbruker. Vi er like forskjellige som alle andre.

Det er selvsagt ikke riktig å trå til med sterke midler mot Lise fra Kolsås: Lise ble misbrukt seksuelt i oppveksten. Hun preges av skyld, skam og traumer og har derfor et avvikende reaksjonsmønster. Hun smiler ikke når andre smiler, men trekker seg helst litt tilbake og holdes etterhvert utenfor av andre. Så kommer hun i kontakt med en som tilhører et rusmiljø og inkluderes der, hvor avvik ofte er et pluss. Så forsøker hun et rusmiddel og opplever for første gang på mange år en befriende pause fra det mentale helvetet hun lever i. Situasjonen og miljøet genererer et overforbruk, da rus er limet som holder disse sammen og hun opplever raskt eksklusjon fra det øvrige nærmiljø. Det er forbudt må vite! Tilgangen er ujevn på det illegale marked som tjener rått på forbudet, og hun presenteres for andre rusmidler.

Så blir hun fysisk avhengig, ender på hospits, mister kontakt med den etablerte delen av samfunnet og må finansiere avhengigheten ved selv å måtte oppsøke de samme kroppslige fornedrelser som var utgangspunktet for hennes problem. Den mest aktive oppsøkende innsats overfor denne jenta, det er politiet. De får stadig tak i henne, de overrasker henne der hun hastig forsøker å klargjøre sprøyta si, de drar henne med på glattcelle eller bøtelegger henne. De snilleste lar henne gå videre etter at hun har spylt ut heroinet på bakken. Hva politiet enn gjør, så fører det bare til at hun snart er tilbake og det blir enda mer prostitusjon og enda mer stoffsalg med en enda mer abstinent kvinne i sentrum for det hele.

a90c60a0-3d5e-432a-a6e9-c497e7220410

Politiet sier det ikke finnes en eneste hvit flekk i hele landet nå. Det er illegale rusmidler overalt! På PRO-senteret forteller Liv Jessen at hun knapt har møtt en prostituert norsk narkoman, som ikke har blitt seksuelt misbrukt i oppveksten. Mange av guttene har også gjennomlevd traumatiske episoder.

La oss erstatte uniformerte knyttnever med sosialfaglig og medisinskfaglig kompetanse og brukerstyring. Med toleranse for rus og bruk av skjønn og individuell, inkluderende oppfølging.

Det viktigste og riktigste svaret jeg kan gi på spørsmålet om hvem de er de dere ikke når, det er at de er lett tilgjengelige og overalt. Vi må bare slutte å forskjellsbehandle og bli ett igjen.

 

(Dette foredraget ble holdt på et fagseminar på Klækken Hotell, Hønefoss 21. juni 2007. Seminaret ble arrangert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Sosial- og helsedirektoratet og Østnorsk kompetansesenter, avd. Rus.avhengighet)

Publisert på fhn.no 23. mai 2007

Til toppen av sida Til fhn.no forside