Til fhn.no forside

b9dc5338-24b7-41ff-95f9-dda59c1680efad695faf-fe0d-424e-8916-83afa9096bf4
Tale ved Rusfeltets Nasjonale Fagkonferanse i Stavanger 12. oktober 2006
Tilgjengelige og tilstrekkelige tjenester
ved Arild Knutsen

Arild KnutsenKjære alle sammen!

Ja, det er gått to og et halvt år siden rusreformen ble iverksatt som en helsereform under mottoet: "Fra Plata til rikshospitalet". Rusavhengige fikk pasientrettigheter inkludert rett til individuell plan og til brukermedvirkning på individ- og systemnivå. Dette har initiert en heldig utvikling, men hva er egentlig resultatet etter disse to og et halvt årene? Resultatet er så langt at vi har rusavhengige både på Plata, ja eller SkipperPlata, og i hospitalene.

Om rusreformen hadde blitt iverksatt som en ren overføring fra justis- til helsesektoren, så ville det trolig sett annerledes ut, men slik ble det ikke. Rusavhengighet er en politisk vedtatt sykdom, men rusmiddelbrukere er minst like kriminaliserte nå som før reformen og det er etter mitt syn det desidert største hinder for en heldig utvikling. Det er avgjørende at fagfeltet støtter helhjertet opp i kampen mot kriminalisering av rusmiddelbrukere. Dette krever økt romslighet i den politiske debatt og i fagfeltet generelt slik at flere tør. Det er på tide at det sendes et klart og tydelig signal fra alle instanser om at fagpersoner, politi og politikere er like anerkjente i sine fagfelt uavhengig av hvordan de stiller seg til de kriminalpolitiske tiltak mot rusmiljøene. Jeg opplever bred støtte fra personer innen alle miljøer, for mitt ønske om legalisering til fordel for fornuftig regulering - Restriktiv politikk, men uten lovforbud. Skadereduseringspolitikken er helhetlig og ansvarlig, men desto lenger opp man kommer i det relevante systemet, desto mindre offisiell er støtten.

Rusavhengige har krav på nødvendig helsehjelp, likevel blir aktive rusavhengige behandlet av det offentlige Norge som fiender av samfunnet og de har alt for liten kunnskap om rettighetene sine.

Jeg fant det ganske rart at det ved forrige regjeringsdannelse ble uttalt at Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad er Stoltenberg II - regjeringens rusminister. Etter mitt syn er Justisministeren den viktigste ministeren på rusfeltet, deretter kommer arbeids- og inkluderingsministeren og så helse- og omsorgministeren.

For selv om rusavhengighet er en politisk vedtatt sykdom, må vi alle vokte oss inderlig vel for å sykeliggjøre alle rusmiddelbrukere. Det er selvsagt viktig og heldig at rusavhengighet anses som en sykdom: Pasientrettigheter til rusavhengige kan gradvis endre det fra før etablerte synet på rusavhengighet, som selvdestruktiv uforsvarlighet som må straffes. Men det er ikke dermed sagt at alle rusavhengige trenger helsemessig behandling.

Jeg synes debatten om retningslinjene for vurdering av henvisning til tverrfaglig spesialisert behandling, nådde bemerkelsesverdig høy temperatur. Debatten produserte utvilsomt en del viktige innspill, blant annet om rusavhengiges iboende verdighet og om hvordan man tilnærmer seg dem, men for meg var debatten litt utenfor retning.

Mye av kritikken mot retningslinjene var i realiteten kritikk av pasientrettighetene. Også det om å prioritere etter tro på vellykket behandlingsutfall og vurdering av motivasjon. Kanskje vi heller skulle diskutere nettopp pasientrettighetenes innhold og brukernes ønske om praktisering av dem? Pasientrettighetenes § 2-4 bør revurderes. Der står det på nåværende tidspunkt at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå, punktum. Den paragrafen bør i det minste indikere at pasienten kan få påvirke beslutningen om hvilket nivå behandlingen skal iverksettes på.

En kan lett lese seg blind på pasientrettighetene og derfor trengs det både å endre og å omformulere dem. Det står i § 1.2 a, at en pasient er en som helsetjenesten gir eller tilbyr hjelp. Så hvis du som representant for helsetjenesten tilbyr meg hjelp så er jeg pasient? Hva om jeg ikke ønsker den hjelpen du tilbyr meg da? Hva er jeg da? Er jeg likevel en pasient? Kanskje en vanskelig en?

Og i § 2.1. tredje ledd står det: Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Jo, men hvem er det som tar beslutningen om jeg trenger helsehjelp? Mange rusavhengige har riktignok behov for nødvendig helsehjelp. Andre lider derimot av mangel på sosial kapital, av traumer som etter seksuelle overgrep, av tilpasningsvansker, økonomiske problemer, av mangel på anerkjennelse og et selvbilde vanæret av kriminalitet og prostitusjon.

I debatten om retningslinjene ble det ofte tegnet sammenlikninger mellom rusavhengighet og andre sykdommer og disse aktørenes utvilsomt korrekte budskap var at rusavhengighet er mer omfattende og komplekst enn fysiske lidelser. Rusavhengighet kan likevel ikke anses kun som en kompleks sykdomstilstand!

Individuell plan er et godt verktøy integrert i pasientrettighetene. Men jeg mener man biter seg selv i halen om man forfekter individuell plan og samtidig ønsker strenge restriksjoner for legemiddelassistert behandling og er motstander av sprøyterom, heroinutdeling, avkriminalisering, ja skadereduseringstiltak generelt.

La meg være meg selv og jeg vil være med og for deg. Tving meg til en livsstil og jeg vil kritisere og jobbe interessepolitisk mot deg, for alltid.

Individuell plan fordrer mangfold i tiltak og det krever forståelse og toleranse for individuelle prosesser. Det krever en differensiering i tiltaksfloraen der brukerne selv i større grad preger hvilke tiltak som igangsettes. Det er riktignok etablert en del skadereduseringstiltak, men det opprettholdes en repressiv linje som fører til at skadereduseringen bare når frem til noen få og det igjen skaper en urettferdighet som er rystende.

På den ene siden av gata får en mann gå videre fra politiet med sitt heroin og sitt registreringsnummer hos sprøyterommet. På den andre siden av gata legges en mann i bakken og et kne knuges inn i ryggen hans da han påsettes håndjern og føres i fengsel fordi han har to små klumper med hasj som samlet ikke tilsvarer et gram en gang. Det er som å se en trist dokumentarfilm om vår sivilisasjons usiviliserte fortid, men er bevitnet i nåtid. Jeg tror alle her, som meg, foretrekker sosial- og medisinskfaglig ekspertise som oppsøkende instanser, fremfor slik uniformert brutalitet.

Jeg kan ikke annet enn å undre meg over at retningslinjene skapte mer temperatur enn det faktum at rusomsorgen er halvhjertet og mislykket og det faktum at kriminaliseringen innebærer en, ikke bare systematisk krenking av brukere, men også fullstendig mislykkethet, etter intensjonen.

Og kravet om opptrappingsmidler, da. Jeg er enig med Fagrådet i intensjonen bak kritikken mot regjeringen. Ja regjeringen har så langt sviktet de rusavhengige, men sett om du i 1981 - Altså for tjuefem år siden - fikk ansvar for alle budsjettene som omfatter rusproblematikken frem til 2006. Ville du med din nåværende kunnskap om utviklingen, bevilget like høy sum til justis-, helse- og sosialsektoren som de har fått til rusbekjempelse i disse årene? Hvor mange milliarder er det blitt? Hvor stor er helbredsprosenten? Hvor mye større er rusproblematikken nå enn da? Hvor mange er døde?

Det offentlige bruker hvert år svimlende summer på rusproblematikken og aller mest på feltets ansatte og de mest ressurssterke brukerne, men i anerkjennelsen av at rusproblematikken i størst grad er et sosialt problem, ønsker vi i Foreningen for human narkotikapolitikk mer penger direkte til de vanskeligst stilte brukerne og mindre til laboratoriene, for vi ønsker en reversering av utviklingen!

Vi vil at pengene i større grad skal gi brukere mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med den øvrige befolkning og kontrasten mellom dem det mest gjelder og de som snakker om dem, er blendende. Vi ønsker at pengene skal benyttes til å begrense rusproblematikken og skadevirkningene. Det vi først og fremst trenger er humanitet. Bistand!

Det er opprivende for meg, at jeg for å komme meg til konferanser med fagfeltet ofte må passere mennesker uten bolig, uten sosialt nettverk, underernærte mennesker, aktive i kriminalitet og prostitusjon og med åpne sår og mangel på tilbud. Jeg har et håp om at flere engasjerer seg aktivt for å sikre en utvikling mot mer bistand og humanitet og jeg håper flere slutter seg til vårt ønske om heroinutdeling og alle andre skadereduseringstiltak som har vist seg så heldige i andre land. En tre måneder gammel rapport om heroinutdeling i Zürich er så langt oversett av det norske rusfeltet til tross for at de i rapporten konkluderte med at rekrutteringen til heroinmiljøet gikk ned med 82 % ved heroinutdeling, det eneste kriteriet var å sannsynliggjøre sin heroinavhengighet. Forskerne mener nedgangen i rekrutteringen skyldes at heroinutdelingen har endret unges syn på heroinbruk. De ser det nå mer som en medisinert sykelighet enn som en opprørsk livsstil. Brukerne går i behandling like fort som tidligere og antallet på dødsfall, mengden kriminalitet og mengden prostitusjon har stupt og rusmiljøet i Zürich går nå ned med fire prosent hvert år.

Hvordan kan det ha seg at dette knapt nevnes i Norge? Jeg tror det skyldes en viss mentalitet og denne mentaliteten er sterk i hele Skandinavia. Den ble sirlig avkledd av gatejuristen Nanna Gotfredsen i København. Hun fortalte at hun en dag ble oppringt av en sosialarbeider. - «Kan du hjelpe meg?» Sa sosialarbeideren. - «Det er så vanskelig å få min klient til å slutte med den problematiske rusbruken sin.» - «Jaha! Hva sier han selv at er hans problem?» Spør juristen. - «At han er fattig og ikke har noe sted å bo.» Svarer sosialarbeideren. - «Kan du hjelpe han med det da?» Spør gatejuristen. - «Jo, men først må han jo slutte å ruse seg.» Svarer sosialarbeideren.

Det skal mye til for at en sosialarbeider under slike vilkår og med slik mentalitet tar inn over seg at blant annet heroinutdeling har lovende forskningsresultater. Oslo og København er to av byene tilknyttet European Cities Against Drugs, som er basert på nulltoleranse og aktiv kriminalpolitisk innsats. Sentrale aktører fra ECAD ble nylig invitert til Norge og på seminaret advarte de mot skadereduserende tiltak og kalte det for snikliberalisme. Slike aktører skaper den nulltolerantelinjen som denne sosialarbeideren må rette seg etter.

De posisjonerer seg ved å tegne et trusselbilde av farlige krefter som vil ha fri flyt av rusmidler og lover å bekjempe dette oppdiktede liberalismespøkelset. Det er stort sett slike fantasifulle mennesker som presser på for tvang, urinprøver i hjem, skole, arbeidsliv, av LAR-klienter og de er premissleverandører for et samfunn så rigid at rusavhengige kriminaliseres til det ytterste.

Men heldigvis er makten og bildet i endring og det viser seg på to områder. For det første fikk vi ved innføring av rusreformen, rett til brukermedvirkning og det gjelder på både individ - og på systemnivå.

Brukermedvirkning er en forutsetning for best mulig resultat i behandlingsapparatet. Det innebærer at den enkelte får mulighet til å gripe fatt i, og påvirke sitt eget liv. Brukermedvirkning bidrar til å gi den selvtillit, styrke og erfaringsutvikling som trengs for å kunne klare seg økonomisk og sosialt og er således et viktig ledd i rehabiliteringen, eller kanskje heller resosialiseringen.

ae483d4d-0e0d-4789-8b0e-6e86ebd4aba1Pasientrettigheter sikrer ikke sosiale muligheter. Derfor er brukermedvirkningsperspektivet en avgjørende del av rusbehandlingen.

Jeg må i den anledning få nevne at avtroppende redaktør i fagbladet Rus & Avhengighet, Monica Bjermeland skriver en leder i siste nummer av bladet, der vi får den anerkjennelsen som vi brukere trenger. Der skriver hun følgende:

Jeg siterer:

«Et nytt forskningsprogram er underveis. Regjeringen vil samle norsk rusmiddelforskning i ett program underlagt ett senter. Vi håper kunnskapssynet som skal dominere dette senteret vil bli rausere og mer inkluderende enn det vi hittil har sett på rusfeltet. Måtte erfaringsbasert og evidensbasert kunnskap bli likestilt. Måtte brukeren, politikeren, forskeren og praktikerens syn være likestilte. På det viset vil vi komme nærmere sannheten.»
Sitat slutt.

Det andre og like viktige tegnet på at bildet er i ferd med å endre seg, ble demonstrert på METAFOR2006- konferansen 27. september.

Der sto fagrådets leder, Erling Pedersen på talerstolen og representerte 160 faginstanser på rusfeltet og Pedersen kikket helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad i hvitøyet og sa at den eneste måten myndighetene har vært oppsøkende overfor rusmiljøene på, er ved å sende politiet for å straffe dem for bruk og besittelse og det tre år etter at justisminister Dørum sa at politiet ikke lenger skal jage slitne brukere. Tusen takk for det Erling Pedersen!

Rusavhengige og tidligere rusavhengige trenger som alle andre å bli behandlet godt. Skryt og ros tar vi vanskelig inn over oss, men vi trenger å oppleve gjensidighet fordi vi er så misfornøyde med oss selv. Vi har gjort så mye rart som i normalen er klanderverdig, men som var eneste utvei da. Derfor føler vi at vi ikke er så gode som vi ønsker å være og kontinuerlig straffing påfører brukere kontinuerlig lavt selvbilde.

Takk for oppmerksomheten!

Publisert på www.fhn.no 14. oktober 2006

Til toppen av sida Til fhn.no forside Valid HTML 4.01